«Spør du en ungdom i dag, er det mange som ikke har noe særlig forhold til det som
skjedde den dagen»

Du leser nå Selbyggens lederartikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen. 

I år, som mange år før, har vi hatt en vår der landets 15-åringer har fått opplevd å bli konfirmert. Kanskje har de allerede i sommer begynt å smake på det som livet virkelig har å tilby når man står på terskelen til voksenverdenen. Antageligvis har de drømmer de ønsker å oppnå, saker de brenner for, venner som betyr alt for dem og kjærester de vil tilbringe all sin tid med.

Det som kan være rart å tenke på, for oss som begynner å bli ganske voksne, er at mange av disse konfirmantene ikke en gang var født den 22. juli 2011 – dagen som skulle forandre Norge for all fremtid og sette så dype spor at det nesten er umulig å forestille seg hvor vi hadde vært om det aldri hadde skjedd.

77 mennesker ble drept i terrorangrepet 22. juli. I regjeringskvartalet ble 8 mennesker drept av bombeeksplosjonen, 10 mennesker ble livstruende hardt skadd, og flere hundre som befant seg i området var i livsfare. På Utøya ble 69 mennesker drept som følge av skytemassakren. 33 mennesker ble livstruende hardt skadet. Et enormt antall mennesker ble og er direkte berørt av terrorangrepet, og bærer dette med seg i dag. Mange med sorg og savn etter den de mistet, andre med fysiske og psykiske skader.

Mange av de drepte var på omtrent samme alder som årets konfirmanter, og hadde mange av de samme håpene, tankene og drømmene som dem. For oss som har deltatt på en konfirmasjon i år, er det utenkelig å se for seg at ungdommen som sto der med rose i hånda, en rolig vårdag i 2026 kunne ha lidd samme skjebne som de som befant seg på Utøya for 15 år siden – men det skjedde faktisk, og det må vi aldri glemme.

Spør du en ungdom i dag, er det mange som ikke har noe særlig forhold til det som skjedde den dagen, eller til hvorfor det skjedde. De kan kanskje fortelle noe vagt om det, og mange av oss kan også ha glemt hva det hele egentlig handlet om. Alle vi som husker denne dagen har et ansvar for å snakke sant om det som skjedde. Først og fremst var angrepet basert på hat og rasisme, og et tankegods med fokus på å skille mellom "oss og dem". Dette tankegodset forsvant ikke ved at terroristen ble satt i fengsel.

Denne uken kan vi lese at PST frykter mer radikalisering. Bekymringen er knyttet til at sårbare enkeltpersoner kan radikaliseres alene og svært raskt gjennom digitale fellesskap, der grensene mellom voldsfascinasjon, konspirasjonsteorier og politisk ideologi er uklare. På sosiale medier spres innlegg som lager humor av 22. juli og hyller terroristen Anders Behring Breivik. Hele samfunnet må ta ansvar, mener en PST-leder.

Heldigvis skjer terrorangrep sjeldent, men tankegodset fantes før 22. juli, deles av flere og finnes etter. Vi kan ikke la dette store nasjonale traumet bare bli et komma i våre historiebøker, eller en kilde til humor, underholdning eller i ytterste konsekvens; inspirasjon. Det bør være en stadig påminnelse om hvilket samfunn vi ønsker å være, og hvor vi må sette inn innsats i tiden som kommer. Og til og med du, som bor i lille Selbu og Tydal, kan utgjøre en forskjell. Snakk med dine barn og unge, snakk om hva demokrati er og snakk om de som var så unge at de faktisk ikke rakk å bli konfirmert en gang.

De hadde verdier som det er vår plikt å fortsatt kjempe for.