– Jeg har aldri følt meg krenket fordi jeg er same

– Hvor er du nå, Astrid Nordfjell?

– Nå er hjemme i huset mitt på Mælan på Røros. Siden datteren min flytta ut for noen år siden, har jeg bodd alene her. Men jeg er slettes ikke ensom. Jeg har mange sørsamiske slektninger både på norsk og svensk side som stadig kommer på besøk. Og i nabolaget her bor det flust med tydalinger. Vi har beholdt den gamle skikken med å bare stikke innom. Da blir det veldig trivelig og enkelt både å gå på besøk og ta imot besøk. Jeg har alltid holdt åpent hus, og det tror jeg kanskje er noe jeg hadde med meg hjemmefra. Foreldrene mine var veldig gjestfrie; folk kom og gikk, og det kunne være ganske livat til tider. Men jeg minnes aldri at det var noe vondt mellom folk.  

– Har du bodd på Røros lenge?

– Ja, etter at jeg forlot Tydal som 16-17 åring har jeg nesten ikke bodd noen andre steder. Nå er jeg 67, så det begynner å bli noen år. Jeg dro til Røros for å gå yrkesskolen og utdanne meg til hjelpepleier, det som i dag heter helsefagarbeider.  Nå har jeg jobbet på sykehjemmet og i helseetaten i Røros i 39 år. Jeg trives så godt at jeg vil fortsette så lenge jeg kan.

– Det ryktes at du gjør mye for den samiske befolkningen i Røros-distriktet. Hva kan du si om det?

– Gjennom jobben er jeg med i et prosjekt som heter Samisk helseteam. Det er et samarbeid mellom Røros kommune, Sørsamisk helsenettverk og St. Olavs hospital.  Hensikten med det er å gi den samiske befolkningen likeverdige tjenester som resten av befolkningen. Som en del av prosjektet arrangerer jeg også faste treff for eldre sørsamer i Tydal og Røros-området.  Du aner ikke hvor artig og trivelig vi har det sammen.

– Nei, det må du fortelle om?

– Vi treffes fem, seks ganger i året. Det er sammenkomster med middag, god mat og mye latter og tullsnakk. Vi trenger ingen underholdning; den besørger vi sjøl. Jeg opplever at disse treffene er veldig viktige, også for meg. Vi er en gjeng som har hatt mye å gjøre med hverandre gjennom hele oppveksten. Vi deler historie og har mye felles. Vi drar også på turer sammen og lærer om sørsamenes kultur og historie. Hadde vi ikke hadde arrangert disse treffene, ville vi kanskje aldri ha møttes.     

– Hvordan var det å vokse opp som samejente i Tydal?

– Bortsett fra at vi hadde rein og jeg fikk være med på kalvmerking og slakting og forskjellige arbeid som fulgte med reindrifta, tror jeg oppveksten min stort sett var som de fleste andres på den tida. I motsetning til i dag, var det mange unger på Stugudal i seksti-syttiåra. Vi var en hop som lekte oss sammen. Jeg opplevde aldri å bli krenket eller mobbet på grunn av min samiske bakgrunn.

– Ikke da du ble eldre heller?

– Nei, tydalingene var vant til oss samer. Vi var en del av befolkningen, og om noen kalte oss «finn», var det ingen som reagerte på det. Jeg sa «finn» sjøl, og tenkte ikke at det var noe skjellsord. I dag blir du jo nærmest straffa om du sier det. Jeg vet at det var en del konflikter og uenighet mellom samer og bønder før i tida. Det dreide seg mye om beiterettigheter og hadde ingenting med meg å gjøre. Men jeg kan snakke bare for meg selv. Om alt synes fint utad, behøver det ikke stå så bra til på innsida.

– Men syntes du ikke at vinteren kunne være veldig lang på Stugudal?  

– Jeg husker at det veldig trist når høsten kom og vegen over til Brekken ble stengt. Da ble det også mer eller mindre slutt på festene i Bjørkly. Om sommeren var det en del svenske orkestre som spilte der og mye ungdom og festdeltakere fra nabobygdene. Om vinteren bodde vi veiens ende. Og ja, vi lengtet veldig til vår og sommer igjen.

– Er du redd for at den samiske kulturen skal forsvinne?

– Nei, jeg har mer og mer tru på at den samiske kulturen vil overleve. En viktig grunn til det er Språksenteret og den samiske barnehagen her på Røros. Der snakker de bare samisk, både barna og de ansatte. Språket er det viktigste i all kultur. Når barna lærer samisk fra første stund, vil det bli helt naturlig for dem. Dattera mi jobber i den samiske barnehagen, og det hun forteller gir meg veldig håp om framtida for alt det samiske.

– Har du lært noe som har med samisk kultur å gjøre selv?

– Jeg gikk på den samiske folkehøyskolen i Jokkmokk i Nord-Sverige en vinter. Der lærte jeg det grunnleggende om samisk håndverk, men jeg skulle gjerne ha lært mer. Det var et veldig godt år.

– Nylig var det et bilde av deg i Selbyggen der du var med på workshop i Tydalshallen. Hva gjorde du der?  

– Det var arrangørene av Tydalsuka som ringte og spurte om jeg ville demonstrere og lære bort samisk håndverk. Det var kjempetrivelig, jeg fikk treffe folk jeg ikke hadde snakka med på lange tider. Og både barn og voksne var nysgjerrige og ville lære.

– Det sto noen samiske dukker der også. Er det du som har laget dem også? 

– Ja, mønstret og modellene til dem har jeg tatt fra «huggue» og funnet på sjøl. Til sammen har jeg nå laget ca. 60 dukker. Alle barnehagene og helsestasjonene, samt sykehjemmet på Røros har fått slike dukker. Jeg har også levert dukker til kirker i Sverige og til institusjoner i Nordland. Det er veldig artig å holde på med. Jeg tenker at det er mitt bidrag til å holde den samiske kulturen levende.