Teemu var borte i nesten en uke – så kom telefonen

Se video av den lykkelige gjenforeningen lengre ned i saken. Obs! Høy sannsynlighet for å bli meget rørt!

Det var tirsdag ettermiddag at Olav Langli var på vei hjem til Selbu etter et arbeidsoppdrag i Haltdalen. Over fjellet blåste det kraftig, og de første snøfnuggene hadde begynt å dale. Da han nærmet seg Riasten, oppdaget han plutselig noe i sidesynet.

 – Jeg så at det lå en hund sammenkrølla nedi veigrøfta. Da tråkket jeg på bremsen fort, for det stusset jeg over, forteller Langli.

Det var noe som ikke stemte, for han hadde verken sett jegere eller biler som tydet på at det foregikk jakt i området. Han satte bilen i revers og rygget tilbake.

– Da så jeg at det var en harehund som lå der, og tenkte at nå må jeg være litt forsiktig, så han ikke stikker av.

 Langli stoppet bilen, gikk forsiktig ut og satte seg på huk. Så begynte han å snakke rolig til hunden.

– Han var veldig fortrolig og kom luskende bort til meg. Han logra til og med litt med halen, forteller han.

 Det Langli ennå ikke visste, var at hunden hadde vært savnet i nesten ei uke.

Fryktet det verste

Hunden var den sju og et halvt år gamle finske støveren Teemu, som tilhører Dag Rune Løvberg fra Klæbu. Onsdagen uka før hadde de vært på harejakt i Aunegrenda i Haltdalen, og trolig hadde Teemu tatt opp jakten på en hare og fortsatt innover i terrenget. Siden ble han sporløst borte.

Dagene gikk, og bekymringene vokste. Løvberg ante ikke hvor hunden befant seg, eller hvilken tilstand han var i. Han var ikke spesielt bekymret for rovdyr, men fryktet at Teemu kunne ha skadet seg og blitt liggende hjelpeløs et sted i fjellet.

 – Den følelsen unner jeg ingen. Det er ganske fortvilende, for å si det sånn. Jeg så på været der inne, og nå begynner det jo å komme litt snø. Da begynner man å tenke; har han ramla ned noe sted? Har han brukket ryggen og plages akkurat nå? Du ser for deg alle slags mulige scenarioer, forteller Løvberg.

 Samtidig var jeg glad for at det ikke hadde vært noen frostnetter.

Telefonen han hadde ventet på

Tilbake ved Riasten hadde Langli fått tak i hundens sele. På den knalloransje og gule peilevesten fant han et telefonnummer og ringte. I andre enden svarte en mann som nok hadde ventet på akkurat denne telefonen i flere dager.

 – Det første han sa var: «Har du funnet bikkja?», forteller Langli.

 Løvberg husker selvfølgelig selv godt det øyeblikket.

 – Han sa at han sto der med hunden min. Da svarte jeg bare: «Dæven, er det mulig?». Olav fortalte at hunden var veldig avmagret og sliten, men at han ikke var skadet. Lykkefølelsen var stor der og da, forteller Løvberg.

Langli løftet den medtatte hunden inn i arbeidsbilen og satte kursen mot Selbu.

– Han satt ved siden av framsetet hele veien nedover. Jeg satt og klødde ham litt bak øret, og det gikk helt uten problemer.

Begynte å ule da eieren kom

Hjemme i Selbu fant Langli fram hundesenga og teppene etter familiens egen hund, som gikk bort for omtrent et år siden, og Teemu slo seg raskt til ro etter en neve med litt bløtt hundefôr. Så var det bare å vente på at eieren skulle komme.

Noen timer senere, tirsdag kveld, kunne Dag Rune endelig gjenforenes med sin firbeinte jaktkamerat. Det ble et sterkt øyeblikk.

– Da han kom inn og de så hverandre, begynte hunden bare å ule, forteller Langli, og legger til:

– Det var tydelig at han endelig hadde kommet hjem.

 Og for Løvberg var nesten ei uke med fortvilelse og usikkerhet over.

 – Det var utrolig flott å få ham tilbake, og det er så godt å ha ham hjemme igjen, sier han.

– Ser ut som ei beingrind

Selv om Teemu kom fra oppholdet i fjellet uten synlige skader, hadde dagene tæret kraftig på den ellers spreke jakthunden.

 – Han er helt utslitt og ser ut som ei beingrind. Han var ikke akkurat feit da vi fikk ham tilbake, forteller Løvberg.

 Han tror hundens gode fysiske form kan ha vært avgjørende for at historien endte godt. Teemu er norsk jaktchampion, og eieren har lagt ned mye arbeid i å holde ham i form. Gjennom sommeren har det blitt utallige sykkelturer, blant annet fra hytta ved Sørungen i Selbu. Også i høst har de tilbrakt mye tid ute på jakt.

– Jeg vil påstå at han var i ekstremt god form. Det er vel det som har gjort at det i det hele tatt er liv i ham nå!

 Nå venter en helt annen tilværelse for den firbeinte jegeren noen dager.

 – Nå er det restituering for alle pengene. Forsiktig fôring og lufting, og sørge for at han ligger varmt og godt. Han har ligget helt flat i hele natt, forteller Løvberg.

Han benytter samtidig anledningen til å oppfordre andre jakthundeiere til å prioritere fysisk trening av hundene gjennom hele året.

Rørt over hjelpsomheten

Selv om det til slutt var Olav Langli som fant Teemu, er Løvberg opptatt av at mange flere fortjener en takk.

I løpet av dagene hunden var borte, opplevde han et stort engasjement fra folk, spesielt fra Haltdalen-området. Han trekker særlig fram Karin Heksem, som brukte sitt store kontaktnett til å spre informasjon om den savnede hunden og hjelpe til med å organisere letingen.

 – Hun har vært helt ekstremt dyktig til å følge opp hele tida. Hun har snakket med folk, lagt ut på nettet og ringt meg. Vi har diskutert hvor i alle dager vi skulle begynne å lete, det var jo som nåla i høystakken.

Også Karins sønn, Håkon Heksem, stilte opp. Han tilbød Løvberg og de andre som lette, å bruke Heksemvollen i Haltdalen gratis så lenge søket pågikk. Noe Løvberg opplevde som meget raust.

Helene Grytbakk Lillevold, som har tilknytning til både Statens naturoppsyn og fjellstyret, bidro også. Hun tok kontakt med reindriftsnæringa i området og ba dem holde utkikk etter hunden.

For Løvberg har opplevelsen blitt en påminnelse om hva som skjer når folk stiller opp for hverandre.

 – Det har vært en voldsom aktivitet, og jeg har fått sett litt av den ånden som fortsatt finnes i Bygde-Norge. Den har vært god å ha den siste uken!

Men den aller største takken går til mannen som tilfeldigvis kom kjørende over fjellet tirsdag ettermiddag, og som valgte å stoppe da han så noe uvanlig i veigrøfta.

 – Ære være ham for at han stoppa, sier Løvberg med takknemlighet i stemmen.