– Jeg er mest redd for likegyldigheten

– Hvor er du nå, Stine Furan?

– Jeg bor i Gamlebyen i Oslo, men akkurat nå sitter jeg på kontoret mitt i 22. juli- senteret og forbereder meg til åpningen av nye lokaler her i morgen.

– Hva skjer da?

– Da skal det først være en minnemarkering på plassen foran Høyblokka og det nye minnestedet i Regjeringskvartalet, og deretter åpner senteret for alle.

– Hva konkret er jobben din?

– Jeg ble ansatt her i 2019 og er underviser og fagansvarlig for vitneprosjektet, det vil si at jeg hovedsakelig jobber med undervisning, vitner og vitnesamtaler. 22. juli-senteret åpnet i 2015 som et midlertidig informasjonssenter, men ganske raskt så man et stort behov fra lærere og elever over hele landet om å lære mer om 22. juli. Nå er senteret et permanent minne- og læringssenter.

– Hvis historiene fra 22. juli skal leve videre, må også de som har vokst opp etter terroren ta ansvar og bære dem videre. Tror du det er mulig? 

– Det er det som er 22. juli-senterets hovedoppgave og ansvar, å snakke om årsaker til og konsekvenser av terroren og tilgrenset tematikk. Det er egentlig alle de som husker dagen sitt ansvar å invitere dem inn i den samtalen. De som ikke har egne minner, må få kunnskap og et eierskap til historien. Vi må få dem til å reflektere rundt 22. juli sammen med dem, hvordan det fortsatt er relevant i dag. Og da kan vi ikke bare se bakover i tid. Vi må også se framover, og på oss selv og samfunnet vårt. Høyreekstremisme, hat og rasisme i Norge; det var ikke noe som oppsto 22. juli i 2011. Det har eksistert før, og det eksisterer fremdeles. 

– Det må du forklare?

– 22. juli oppsto ikke i et vakuum, og vi må sette det inn i en større kontekst. Det tankegodset som førte til terroren 22. juli, ligner på det som førte til det rasistiske drapet på Johanne Zhangija Ihle Hansen og moskeangrepet i Bærum i 2019, terrorangrepet på det skeive miljøet 25. juni 2022 der to mennesker ble drept, og det rasistiske drapet på 34 år gamle Tamima Nibras Juhar i fjor. For å klare å gjenkjenne dette tankegodset, ta avstand fra det og bekjempe det, må vi kunne gjenkjenne det, hvordan det kunne skje.

– Hvordan tar elevene dine mot dette budskapet?

– Jeg er voldsomt imponert over hvor interesserte og reflekterte de fleste er. De stiller spørsmål og engasjerer seg. Er det noe som gir meg håp, så er det besøkene fra skoleklasser og møtene med ungdommene. Skal historiene fra 22. juli leve videre, må de som ikke har egne minner om det som skjedde, bli invitert inn i samtalen for å kunne bære den videre.

– Bærer samfunnet i dag preg av det som skjedde og hva skremmer deg mest?

– Det er fraværet av livene til 77 mennesker, det som aldri ble noe av og tomrommet, sorgen og savnet som familiene og vennene deres må leve videre med. Vi må ikke glemme de enorme menneskelige konsekvensene, og hva terror faktisk koster oss som samfunn. Det jeg er mest redd for er likegyldigheten. At vi ikke skal bry oss og ikke snakke om det.

– Var det noe i oppveksten din som pekte framover mot det du jobber med i dag?

– Jeg fikk høre i oppveksten at jeg alltid har hatt veldig sterk rettferdighetssans. Og det tror jeg kan stemme. Jeg har alltid vært opptatt av den mørke historien. Da 15 år gamle Benjamin Hermansen ble offer for et rasistisk motivert drap på Holmlia i Oslo i januar 2001, gikk jeg i 8. klasse på Selbu ungdomsskole. Dette gikk veldig inn på meg, og jeg ville vite mer om hvorfor og hvordan det kunne skje. Og veldig takknemlig for Selbu ungdomsskole som forsto at dette også angikk et lite samfunn som Selbu.

– Er det noe du vil si til de som er unge i Selbu og Tydal i dag?

– Vær nysgjerrig! Og ta vare på deg selv og dem rundt deg!

———————————————————————————————————————

Angående viktigheten av å fortsatt snakke om tematikken, har Furan lagt ved to lenker som omhandler Malvik kommune, som er den eneste og første i Norge som har laget egen veileder til å snakke om 22. juli. 

Her er artikkel om temaet: Snakk sant om 22. juli - adressa.no 

Randi Perreau – etterlatt mor, og mor til overlevende, har bidratt til å utvikle denne veilederen. Rakel Sivertsen har vært ansvarlig for dette arbeidet.

Her er selve nettsiden: 22. juli 2011 - dagen vi aldri glemmer - Malvik kommune