Profesjonell musiker, kulturskolelærer og hele Selbus hurragutt
– nå også profesjonell pensjonist

Trauste floringer ristet på hodet og tenkte i sitt stille sinn: – Hva i all verden skal det bli av den guttungen der? Det tenker de kanskje fremdeles.

Pål Steinar Flakne; han rommer så mye, og en vet ikke helt i hvilken ende en skal begynne. Kanskje er det enklest å starte der han er i dag; som nyslått pensjonist etter sitt 42 år lange virke ved det som i dag er Selbu kulturskole. Han ble hedret med blomster og gave, rektor Ivar Aas holdt tale og sa som sant var at det ikke ville bli enkelt å fylle tomrommet etter en kjernekar som hadde fylt så mange roller og betydd så mye for kolleger, elever og skolen som helhet gjennom snart et halvt århundre.

– Det er to år siden jeg bestemte meg for å gå av når jeg ble 62. Det er noe med å slippe timeplan og ha større frihet, sier Pål Steinar.  

Men han kommer fortsatt til å tenke musikk. Korplanene begynner å bli kjent, og kanskje kommer han til å starte noe i privat regi også. Og skulle kulturskolen komme til å mangle en vikar på bass eller trekkspill, så stiller han gladelig opp.

– Musikken kommer fortsatt til å fylle mye av livet mitt, sier Pål Steinar.

Musikklærer for flere generasjoner

Fra starten i 1984 jobbet han både i Selbu og Tydal. Ennå var det delvis hjemmeskole, og Pål Steinar minnes at han kjørte ned i Rødbergveien og underviste Bård Inge Kjeldstad på bass. Etterpå inviterte mor Turid Helga på lørdagsmiddag som alltid var risengrynsgrøt. Og på Bortsetmoen i Innbygda fikk han mye traktering av mor Gunhild da han hadde en ivrig elev både på bass og keyboard i Ole Alsethaug.

Også i Tydal ble musikklæreren fra Selbu tatt imot med åpne armer.     

– Hjemme hos Per og Vigdis Opphaug fikk jeg alltid frokost før jeg underviste sønnen, Ole Jørgen, på bass. Musikkskolen i Tydal kjøpte tjenester fra Selbu, og jeg underviste Tydalselever helt fram til 2009, forteller Pål Steinar.

Og en ting han er han temmelig sikker på; i nesten de aller fleste tilfellene ligger musikken i genene.

– Jeg kan vise til utallige eksempler; Ivar Aas og så sønnen Martin. Lars Ivar Sundal og nå gutten hans, William, en elleveåring som jeg gjetter vi snart får høre mye til framover, sier Pål Steinar.

Men ingen regel uten unntak. En av elevene hans som har klart å gjøre musikken til et levebrød er Vegard Lien Bjerkan. Men han kommer ikke fra noen musikerfamilie.

– Det er få jeg beundrer mer enn Vegard. Han klarte å komme inn på den prestisjetunge jazzlinja ved NTNU. Han spiller i utland og innland med de store; Morten Abel, Thomas Dybdahl, Odd Nordstoga og Sigvart Dagsland. Jeg skjønte tidlig at Vegard hadde et helt spesielt talent, sier Pål Steinar.

«Made in Selbu»

Høsten i 2022 fikk han en spinnvill ide om å samle noen av sine tidligere elever som alle har tatt det langt innen musikken. Tre bassister og tre på synth/piano ble invitert til å komme «hemat» for å glede sine sambygdinger med en konsert i Tælet. Med Vegard Bjerkan, Roger Eidem, Martin Aas, Paul Anders Endresen, Henrik Løvø Aune og Tomas Unsgård Nissestad på plakaten ble konserten «Made in Selbu» en enorm publikumstreffer

– Disse guttene leker seg musikalsk på et høyt nivå, og det gjør en avtroppende kulturskolelærer rørt og veldig stolt, sier Pål Steinar som i samme slengen gir honnør de lokale ungdomsbandene «Liv laga», «Elvetuns» «Vællis» og «Hærslem».

– Hva det betyr for kulturlivet i Selbu at nye, musikalske grupperinger vokser frem, må aldri undervurderes. Min visjon som lærer er ikke bare å skape musikere. Like viktig er det å skape hobbymusikere. Det er kanskje kjernen i målet mitt som musikklærer. Alle kan ikke bli verdensmestere, men gleden over samspill og kunne spille et instrument vil de ha med seg hele livet.  

«Artågt og artugt»

Ett av de prosjektene som Pål Steinar nå sier farvel til- og som han vet han komme til å savne, er de ukentlige øvingene med funksjonshemmede i musikkgruppa «Artågt».

– Her er det elever som nesten ikke har språk, men som likevel har musikkglede, rytmesans og er flinke til å synge. May Elin fra Tydal, Bente Flirop, Bjørnar og resten av gruppa har lært meg mye om musikkens betydning for vennskap og ekte verdier på tvers av alle menneskelige grenser, sier Pål Steinar.

Spellmannsliv og kulturpris

I 2022 mottok Pål Steinar Selbu kommunes kulturpris. Dette for sitt livslange og frivillige engasjement for musikk- og kulturlivet i bygda. I begrunnelsen ble det også vektlagt at han sammen med Skjalg Bjørnstad tok initiativ til å starte det som i dag er Selbu korensemble. Likedan at han sammen med Anne Lise Aune var initiativtaker og dirigent for Flora sangkor, samt for Flora musikkorps i over 25 år. Sist, men ikke minst, ble hans virke om utøvende musiker i en rekke orkester trukket frem.

– Første orkesteret jeg spilte i var Bjerkens. Helga før jeg skulle konfirmeres skulle vi spille i et bryllup på Sagatun i Stjørdal. Men da vi kom frem dit var det helt tomt der. Vi fikk beskjed om at bryllupet var avlyst fordi forholdet hadde gått i oppløsning. Som du sikkert skjønner var dette før mobilens tid, humrer Pål Steinar.

Tjo og hei og spellmannsliv, ja. Med Sigmunds, Baluba og nye Baluba og utallige andre samspillgrupper og orkestersammensetninger. Mil etter mil rundt omkring på fester, arrangement og festivaler i hele landet- og Norden med. Enten det gjaldt fest på lokalene i dalføret eller innspillinger for NRK; Gladgutten med bassen sa aldri nei.

– Sigmund Sæter, Skjalg Bjørstad, Geir Henningsen og Øivind Farmen er de fire store for meg. De er alle norgesmestre i mange forskjellige konstellasjoner og svært dyktige musikere som jeg har fått den store gleden av å spille sammen med, sier Pål Steinar som i samme slengen trekker fram gruppa Shalabais med blant andre Ivar Aas, Johan Birger Stokmo, Ole Martin Østby og Torbjørn Flønes.

– De trådde seg alle gjennom kulturskolen og ble NM-mestere en gang på 90-tallet, opplyser Pål Steinar. 

– Jeg er ikke alltid så blid og glad som det kan virke som

Et siste spørsmål; hvorfor begynte han i det hele tatt å spille? Pål Steinar blir stille og tenker seg godt om. Det gjør fremdeles vondt å fortelle.

– Vi var fire søsken i Flaknan. Tre gutter og ei jente. Den 8. august i 1977 ble vi bare tre. Vi tre brødrene hadde vært på Rosenborgkamp i Trondheim. Den eldste av oss, Ola Morten, var 19 år og den som kjørte. Noen få kilometer fra hjemme sovna han bak rattet. Det var ei boble uten seler. Han for rett ut av bilvinduet. Traff en stein og døde momentant. Vi andre to berga. Jeg la på sprang. Løp så fort jeg kunne rett hjem. Jeg var 13 år, og nå er jeg 62. Det har vært med meg hele livet og forandret alt.   

Fra før var det både piano og keyboard i stua på Flaknan, men nå kom det også bass.

– Det var vel for å døyve sorgen, for at vi skulle få noe annet å tenke på. Jeg begynte å spille og gikk i lære med en organist i to vintre. Det var slik det begynte. Men jeg er nok ikke alltid så blid og glad som det kan virke som, sier Pål Steinar.

En gang floring, alltid floring

Samboeren Hilde Bjørngaard betyr alt. I 2019 solgte de Flaknan til Pål Steinars nevø, Ola Bjerkan, og kjøpte seg hus i Molia i Innbygda.

– Det skjer veldig mye i Flora nå. Det er stadig gårder og hus til salgs. Ungdommer slår seg ned her og bringer med seg liv og optimisme til grenda. Jeg vil alltid være floring, og dette må vel være en fin måte å avslutte dette intervjuet på? undres Pål Steinar.