– Jeg tror kong Haakon vil bli en like kjær folkekonge som kong Harald var

– Hvor er du nå, Ole Einar Aashaug?

– Nå er jeg hjemme på gården i Stokkegrenda der jeg til nå har vært så heldig å få tilbringe 25 gode pensjonistår sammen med kona, Anna.

– Når og hvordan startet det yrkesaktive livet ditt?

– Jeg er født og oppvokst i Tydal der jeg fikk et utdanningsstipend av kommunen da jeg startet på kommunalskolen. Med det forpliktet jeg meg til ett år i kommunes tjeneste, og fra 1964 til 1967 var jeg kontorsjef på rådhuset i Tydal. Det jeg husker best fra den tiden er forberedelsene til Nesjøutbygginga. Jeg fikk i oppdrag å skrive en uttalelse fra Tydal kommune til konsesjonssøknaden. «Men den skal være positiv ja, Ole Einar!» befalte daværende ordfører Ola Gullbrekken.

– Hvorfor flyttet du til Selbu?

– Det var fordi jeg fikk et godt øye til henne som jeg ble gift med og omtrent samtidig fikk stillingen som kontorsjef i Selbu. Senere ble jeg næringssjef, en stilling jeg hadde til jeg gikk av som pensjonist høsten 2001.

– Hva skjedde da?

– Da fikk jeg en oppringing av ordfører Kjell Mebust som varslet om at jeg måtte komme på rådhuset til det jeg trodde skulle være en slags avtakking. Derfor var overraskelsen stor da fylkesmann Kåre Gjønnes var til stede og overrakte meg Kongens fortjenstmedalje. Jeg har en sterk mistanke om at ordfører Mebust hadde en finger med i dette spillet. Men uansett; det var med stor ære og glede jeg mottok medaljen.

– Men det ventet mere oppmerksomhet?

– Ja, det kom et brev i posten fra kong Harald. Der sto det at jeg med ledsager var invitert til en sammenkomst på slottet den 13. februar. Med findressen min og Annas selbubunad i kofferten, tok vi fly til Oslo og leide oss inn på et hotell kvelden i forveien.

– Hvordan var opplegget på slottet?

– Da vi ankom slottet, ble vi vist inn i et mottakelsesrom der vi ble delt inn i grupper på seks eller syv. De fleste hadde med seg ledsagere, og til sammen var vi mellom tjue og tretti personer. Jeg husker ikke hva vi fikk å spise, men Anna mener det var snitter. Kong Harald gikk fra bord til bord og snakket med gjestene sine. Da det ble min tur, spurte jeg om han husket den tre mil lange utmarsjen vi gikk samme dagen da han gikk på Krigsskolen og jeg var i militæret på Jørstadmoen. Da lo kong Harald og sa: «Ja, vi var i god form den gangen.»  Det var ikke vanskelig å få i gang en samtale. Inntrykket jeg satt igjen med var at han var en av oss andre.

– Hva tenker du om at Harald måtte vente i ni år på å få sin Sonja?

– Først og fremst tenker jeg at det var ekte følelser mellom de to, og at ikke noe kunne skille dem ad. Det var også første gangen at en norsk konge giftet seg med en «vanlig borger». Sett nå i ettertid tror jeg det reddet det norske monarkiet. Det står alltid en kvinne bak, heter det, og det tror jeg også gjelder de kongelige. Slik jeg minnes kong Harald som ung, ga han inntrykk av å være litt stiv og formell. Men gjennom Sonja og hennes borgerlige bakgrunn forandret han seg og ble den kjære folkekongen som hele Norge tar avskjed med i dag.

– Tror du vår nye konge klarer å ta opp arven etter sin far?  

– Ja, det er jeg ikke det minste i tvil om. Haakon har representert og gjort jobben sin på beste måte i mange år nå. Minnetalen han holdt over sin far lørdag 29. august glemmer jeg aldri. Det var en tale direkte til det norske folket, og kanskje den beste talen jeg noensinne har hørt.

– Hva med Mette-Marit?

– Med tanke på alvorlig sykdom og alt hun har stått i siste året, vil jeg si at hun har klart seg veldig godt. Jeg synes det er skammelig hvordan mediene har fråtset i rettsaken mot hennes sønn. Marius Borg Høiby er dømt og vil ta sin straff, og det burde være nok. Det er mange som stadig gjør de samme feiltrinna som han har gjort, men vanligvis går det hus forbi i mediene. Det skal noe til å komme seg videre, og en kan jo bare tenke seg hvordan dette har preget hverdagen til Mette-Marit og Haakon.

– Fortjenstmedaljen var en anerkjennelse for et stort og langvarig samfunnsgagnlig arbeid, spesielt innenfor offentlig forvaltning. Hva tenker du om det i dag?

– Jeg tenker at det var en livsoppgave jeg var så heldig å få. Både i Tydal og Selbu opplevde jeg å ha et særs godt samarbeid med formannskap og kommunestyre. I Selbu var det også en helt spesiell kultur med å skille sak og person. De politikerne som var mest uenige og diskuterte så fillene føyk i kommunestyresalen, satte seg ofte ved samme bord da det var kaffepause i kantina. Uenighetene gikk alltid på sak, ikke på person.

– Hva er du mest stolt av i dag?

– Jeg var leder i ei tid med store strukturelle samfunnsendringer, og det var mye upløyd mark. Kommunen la til rette og bygde lokaler som ble leid ut til næringsaktører. Det som er dagens Norbit, begynte eksempelvis på den måten. Men den største utfordringen i min tid var etableringen av PMF. Det var Helge Morset som hadde ideen, men det er langt mellom idé og realisering. Selbu ble spurt om å være vertskommune, og da vi svarte ja til det, skjønte vi nok ikke helt hva det innebar. Det første budsjett-overslaget var på 4 -5 millioner kroner, men vi endte på 22 millioner til slutt. Det var mye penger for Selbu kommune den gangen. Men vi klarte det, og nå gleder jeg meg til å feire 50-årsjubilum for PMF nå i høst.