– Jeg vil ikke stoppe ungdommen fra å leve, bare få dem til å tenke seg om

– Jeg har nok ikke vært kjent som guds beste barn, innrømmer Thomas.

– Selv om jeg i utgangspunktet vil beskrive meg selv som en rolig og kanskje litt sjenert fyr, har nok mange i bygda et litt annet bilde av meg. Helt siden jeg var liten gutt har jeg syntes alt som bråker og kjører fort har vært spennende. Motorinteressen har fulgt meg hele livet, og bilmiljøet ble raskt min arena å utfolde meg på.

Tørum fikk sin første moped i tolvårsalderen, mens etter fylte seksten ble traktor det foretrukne fremkomstmiddel.

– På grunn av ulike mekaniske inngrep, gikk nok den traktoren litt raskere enn hva som egentlig var tillatt, innrømmer han.

Rånemiljøet vokser frem

Etter han fikk førerkortet for bil, ble traktor byttet ut med Amazon, og Tørum var ofte å se langs veiene i Selbu. Dette var på slutten av 80-tallet - en tid hvor rånekulturen var vel etablert i bygda. Gatekjøkkenet i sentrum, samt "videobua" ved Sørensens bakeri, var populære møteplasser.

– Miljøet var stort på den tiden. Vi var mange som var interessert i motor, og det ble kjørt med både mopeder, traktorer, motorsykler og biler. Interessen var nok todelt for mange - på den ene siden handlet det om mekking. Vi hadde ikke råd til de nyeste doningene, så det ble tilbrakt en del tid i garasjer rundt omkring, hvor vi skrudde og reparerte.

– Den andre delen av det handlet selvsagt om kjøringen. Vi kjørte mye, og til tider også raskere enn hva fartsgrensen tillot. Noe av årsaken til råkjøringa var nok indre motivert - vi søkte fart og spenning. En annen del av det var nok en form for gruppepress som ofte oppsto - det blir raskt slik at en skal tøffe seg for de rundt seg. 

Selbuskogen, desember 1991

I 1991 var Thomas 20 år gammel. Ved midnatt 11. desember kom han kjørende over Selbuskogen i retning Selbu. Selv om asfalten var bar, viste graderstokken 0°C, og i høyre-svingen like ved Selbuskogen skisenter mistet bilen grepet på veibanen.

– På utsiden av den svingen er det en liten berg-nabb. Jeg husker at jeg rakk å tenke "nå smeller det", og at jeg spente alle muskler i kroppen - strake armer og bein. Deretter gikk alt i svart.

Fronten på bilen til Thomas ble nesten fullstendig klemt sammen i det den traff bergveggen. Deretter ble den kastet inn på veien igjen, før alt ble stille.

Enorme smerter

Tilfeldighetene ville det til at ambulansen kom kjørende til stedet bare minutter etter ulykken inntraff. I ambulansen var både ambulansepersonell og lege, og de tok umiddelbart hånd om den forulykkede. 

– Jeg våknet i enorme smerter. Begge anklene hadde brekt, en hofte var knust og slått ut av ledd, en finger var revet av, venstre hånd stod 90 grader på underarmen, og jeg hadde fått brudd på øyehulen. 

Selv om ambulansepersonell var raskt på stedet, måtte det tilkalles ytterligere hjelp for å få den unge mannen ut av bilen. Brannvesen med skjæreverktøy ble tilkalt, og i mellomtiden kom enda mer redningsmannskap til stedet. Thomas ble etter hvert reddet ut fra bilvraket. Deretter bar det rett til regionsykehuset i Trondheim.

Livet fikk en ny kurs

– Selv om kroppen ble utsatt for enorme påkjenninger den natta, hadde jeg englevakt. At jeg kom fra det med livet i behold, og ikke endte opp i rullestol, var egentlig et under.

Men selv om Thomas selv betegner seg som heldig, legger han ikke skjul på at ulykken fikk store konsekvenser for livet hans. 

– Jeg var i læra som oppretter/lakkerer på den tiden, og etter ulykken ble det å komme meg tilbake i arbeid og ta svennebrev en stor motivasjon. Dette skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg først trodde.

Skadene etter ulykken skulle følge Thomas lenge. Smerter lever han fortsatt med den dag i dag, og i skrivende stund har han vært gjennom tolv operasjoner som følge av ulykken - den siste for bare syv år siden. 

– Etterhvert skulle det vise seg at senskadene etter ulykken ble uforenelig med det å stå i arbeid. Jeg forsøkte meg flere steder, men det gikk bare ikke.

Etter å ha "kranglet med systemet" i flere år, endte Thomas til slutt opp med uføretrygd. Mye av årsaken til at dette skulle bli en lang prosess, var at han var såpass ung når ulykken skjedde. 

Ser lyst på livet

Selv om kjøreturen i -91 fikk store konsekvenser, er Thomas en kar som ser positivt på livet.

– Jeg har aldri vært bitter. Det er nok mye på grunn av personligheten jeg har. Jeg har alltid sett lyst på livet. Hadde jeg vært en "tung type", er det ikke sikkert jeg ville taklet situasjonen så godt som jeg føler jeg har gjort.

– Hvem er han til å uttale seg?

Forrige uke publiserte Selbyggen en leder om trafikkulturen i Selbu. Etter å ha lest denne bestemte Thomas seg raskt for å skrive en kommentar under saken på Facebook.

– Jeg vurderte litt frem og tilbake etter å ha lest lederen - skal jeg skrive noe eller ikke. Mange som kjenner bakgrunnen min ville kanskje tenke "hvem er han til å uttale seg om dette?". Jeg brukte ikke lang tid på å skrive, ordene kom på et vis bare til meg. Deretter trykket jeg publiser, og ventet spent på reaksjonene. 

En feil kan få fatale konsekvenser

Kommentaren til Thomas har i skrivende stund 149 likerklikk på facebook. 

– Den traff tydeligvis en nerve hos folk. Kanskje blir budskapet mer troverdig når det kommer fra noen som selv har gjort en del krumspring i livet - jeg vet ikke. 

– Hva ønsket du å oppnå med kommentaren?

– Mange blir kanskje irriterte når de hører motordur i sentrum på kveldstid - jeg er ikke blant dem. Jeg er opptatt av bil og motor, og blir glad over at ungdommen også trekkes mot denne hobbyen. Hva som derimot ikke kan stikkes under stol, er at trafikken ikke er noen lekeplass. Gjør man en feil langs veien, kan konsekvensene raskt bli fatale - og ikke bare for den det gjelder, men også for andre. Eksempelvis har jeg mange ganger priset meg lykkelig for at ingen satt på i bilen når jeg sklei ut av veien. 

Håper de «unge håpefulle» tenker seg om en ekstra gang

– Å være ungdom handler om å teste grenser. Å trekkes mot fart og spenning, det som er nytt og kanskje litt skummelt - det forstår jeg veldig godt. Hva jeg imidlertid håper, er at våre unge håpefulle kan tenke seg om en ekstra gang iblant - og spesielt i trafikken.

Vi spør Thomas om han tror voksenpersoner kunne sagt noe til han når han var ung - som ville fått han til å "roe litt ned".

– Jeg er usikker. Om noe, så kanskje å fått sett hva som kan skje når strikken tøyes for langt - og det går galt. For min del førte ulykken til et liv utenfor arbeidslivet, og som jeg har sagt tidligere: jeg hadde flaks. Om en ungdom leser dette, og det gjør at vedkommende tenker seg om en ekstra gang: kanskje kan det bidra til en trafikkulykke mindre i Selbu?, undres han.