Vi har vært feige

Redaksjonen har lenge tenkt på denne lederen, men vi skal være de første til å innrømme at vi har vært feige. For det er ikke gøy å gjøre seg selv upopulær, å skulle formane eller snakke til noen på en måte som virker ovenifra og ned. Men nå løfter vi stemmen og roper varsko for det vi opplever som en usunn kultur i Selbus trafikkbilde - og for å si det hardt; vi er redde for utfallet av neste hendelse. Må vi snart skrive om en dødsulykke?

Det har blitt høst, kveldene blir mørkere og redaksjonen mottar stadig flere tips om livsfarlig oppførsel i trafikken i Selbu. Vi er ganske sikre på at de fleste som leser Selbyggen skjønner hva vi prater om. For dette er ikke et ukjent fenomen, eller en engangshendelse. Det siste året har vi fått altfor mange påminnelser om hvor lite som skal til, før det går ordentlig galt.

I ettertid av uønskede trafikkhendelser kommer argumentene om at vi ikke må glemme at kua har vært kalv, og at vi ikke må glemme at det var like ille, om ikke verre, før. Men er dette virkelig argumenter som rettferdiggjør det vi nå ser av oppførsel i trafikken? Og kan vi heller rette fokus mot det som er viktig - å ivareta det mest dyrebare vi har, nemlig ungdommene?

For vår del så ser vi at det kommer til syne noen skremmende holdninger når vi rapporterer fra trafikkulykker eller kontroller. Vi ser at ofte så er det voksne mennesker som «reagerer» på sakene med latter-emoji eller hånlige kommentarer. Dette er ting som bagatelliser situasjonen, og sender utrolig dårlige signaler til de unge som ser det. 

Vi er ganske sikre på at de aller, aller fleste er enige med oss, men det er få som tør å si fra. Vi tror at om flere nettopp tør å si fra, eller melde seg på i debatten, så kan vi få til en holdningsendring. Og her må også ungdommene selv ta ordet. Er dere rykende uenig i budskapet - så er det også lov å si fra om. 

Vi skjønner hvordan dette høres ut: «Her kommer enda en voksen som skal fortelle oss forskjellen på riktig og galt». Men dette handler ikke om å bestemme over dere. Dette handler om at vi ikke tåler tanken på å miste dere. Vi vil skrive om fotballmålene deres, om lærlingplassene dere får, om konsertene dere holder og reisen dere gjør ut i verden – ikke om den dagen dere ikke finnes mer fordi en kveld på bygda endte i grøfta. 

Føler du deg truffet av denne lederen? Det håper vi, for det er meningen. Vi gjør nemlig det vi i redaksjonen også.