Hjelpen begynner allerede idet nøkkelen vris om og motoren starter

Mandag kunne NRK rapportere om en 15 år gammel gutt fra Fredrikstad, som etter å ha brukket armen sin under en idrettsdag, fikk problemer med å få nødvendig og riktig helsehjelp. Selv om armen så mer ut som plastilina enn en menneskearm, og gutten både var blek og desillusjonert, fikk han råd fra legevakten om å ta seg en paracet. På akuttmottaket på Sykehuset Østfold var det ingen som tok seg tid til å se på ham en gang da han ankom. Denne saken er både opprørende og dessverre en påminnelse om at selv et av verdens beste helsevesen kan svikte.

Men heldigvis for 15-åringen, så var det noen som tilfeldigvis gikk forbi som sørget for at gutten fikk den hjelpen han så sårt trengte – en ambulansearbeider. 

De kan ofte være holdepunkter i uroen: de som møter oss først, på skadestedet eller hjemme på stuegulvet, med rolige ord og sikre hender. Ambulansearbeidere bærer akuttberedskapen på sine skuldre. De er ikke bare transportører, men høyt utdannede fagfolk med kompetanse som i mange tilfeller redder liv før pasienten i det hele tatt er innenfor sykehusets dører.

Gjennom dokumentarserier som «Reddet» og «Alarm 113» får vi se det norske ambulansevesenet på sitt beste. Her møter vi mennesker som handler med både hjerte og hjerne, som evner å gi omsorg i de mest kaotiske situasjoner. Ikke sjelden dekker de over svakheter andre steder i helsevesenet, slik vi så i Østfold: når kapasiteten på sykehuset sviktet, var det en ambulansearbeider som sørget for trygghet og smertelindring.

Helsevesenet i Norge har de siste årene jobbet seg ned fra rekordlange ventelister og helsekøer etter pandemien, og ventetiden for behandling er nå historisk lav på flere områder. Dette er et viktig fremskritt, og mange får raskere hjelp enn før. Men på sårbare områder som psykisk helsevern, kvinnehelse og akuttmottak er kapasiteten fortsatt presset, og det kan gå ut over pasienter som den 15-åringen i Østfold. Når systemet er fullt, er det ofte ambulansen som må fange opp konsekvensene.

I mange land bygges det nå ambulanseenheter som fungerer som mobile akuttmottak, med avansert utstyr og digitale løsninger som gjør at pasientene kan behandles eller stabiliseres enda bedre før de når sykehuset. Den norske ambulansetjenesten, som allerede er i verdensklasse, kan videreutvikles som en enda større del av helsetilbudet vårt, og slik bidra til å avlaste sykehus som er sprengt på kapasitet.

Ambulansearbeiderne er de urokkelige bærerne av vår akuttberedskap. Der helsevesenet svikter, stiller de opp. Der pasienter venter i kø, gir de omsorg. De har valgt en krevende hverdag, og mange av oss vet hvor viktig deres innsats er. Bare i Selbyggens redaksjon er vi flere som har opplevd de lokale ambulansearbeidernes innsats på nært hold, og vi kommer alltid tilbake til roen, empatien og profesjonaliteten vi var vitner til. Når krisen oppstår er de en enorm støtte for både pasient og pårørende som kan puste litt lettere når den gule bilen står på gårdsplassen.

I en tid der vi stadig diskuterer budsjetter og ventelister, er det viktig å huske på dem som faktisk er til stede når det haster som mest. Derfor fortjener de en rungende takk – og politisk vilje til å gi dem både ressurser og teknologi til å gjøre jobben enda bedre i fremtiden.

Ambulansen er ikke bare en bil med blålys. Den er et løfte om hjelp. Og hjelpen starter allerede idet nøkkelen vris om og motoren starter.