Interessante fortellinger om sterke kvinner

Hans Olav Løkken, også kjent som Historiefortelleren, var mandag på plass for å fortelle mange av sine historier på pensjonisttreffet i Tælet.

Han åpnet med å ta tilhørerne med på et resonnement om hva som anses å være en sterk kvinne i 2022, og nevnte spesielt fredsprisvinner Malala og miljøaktivist Greta Thunberg. For Løkken er disse selvfølgelig viktige skikkelser i vår tid, men de han skulle fortelle om akkurat denne dagen var de som ikke nødvendigvis man hører spesielt mye om. Han gjorde også et poeng ut av det faktum at det var veldig mange kvinner som satt i den forrige regjeringen, og kom med et lite stikk til den nåværende om at det nå var betydelig flere menn i nettopp disse posisjonene.

Fra mange barn – til lange vandringer

De sterke kvinnene han ville sette ekstra søkelys på var de kvinnene som kjempet sine kamper litt i det stille. Som hun som hadde så mange barn og mistet alle. Som hun som flyttet til USA og lengtet hjem hver eneste dag, men holdt ut. Som hun som gikk fra Elvran til Stockholm for å be kongen om å få beholde gården sin, og gikk hjem igjen etter å ha fått innvilget ønsket sitt. En ting Historiefortelleren selv skulle ønske akkurat denne dagen, var at han fikk fortalt enda fler av disse historiene til de fremmøtte.

– Det var vanskelig når tiden ble så knapp som i dag, for mange eldre trenger litt mer tid til å ta ting inn og de ønsker ofte å stille en del spørsmål og få analysert det. Så jeg måtte kutte ut noen historier, men en del av de jeg kuttet ut var like tragiske og like sterke. Så det var litt vondt, for hvem skal jeg prate om og hvem skal jeg ikke ta med, sier Løkken. 

Dystert

Mange av historiene var dystre og triste, og noen måtte tørke en tåre underveis.

– Det er det som slår da vettu. Alle vil lese om blod og sånt, men er det blomster og bier blar de forbi. Så du ser jo på folk at de tenker litt mer når det er tragisk. Hadde vi ikke hatt kriminelle hadde vi heller ikke hatt historier. Jo mer tragisk historiene er, jo mer treffer de, sier han. 

Ifølge Løkken er kvinner sterke på en annen måte enn menn.

– De er jo sterke på en helt annen måte. Husk, de gikk jo med nøkkelknippe. De var jo autoritære, mange husmødre på storgårdene og sånn. De var ikke smådamer, altså. Og de var ganske tøffe, ikke alltid så populære heller. Men de må frem, fordi her har politikerne sviktet synes jeg. Jeg tenker på ei som gikk fra Selbu og til Namsos for eksempel, med barnet sitt. Så gikk hun hjem til Selbu fordi faren hennes skulle dø, og hadde med barnet sitt. Så gikk hun tilbake til Namsos igjen etterpå, alltid med barnet sitt. Og hvorfor gjorde hun det? Jo svaret er veldig enkelt: fordi de visste ikke om annet. Det var ikke noe sikkerhetsnett.

Han satte pris på at det var så mange pensjonister som tok turen til Tælet.

– Nå kjenner jeg en del folk og da, så da kan man slå seg litt løs. Og så har jeg en forse til: Jeg tar aldri betalt. For da kan ingen kritisere meg, sier Løkken og ler. 

Slekt med kjent heks – eller kanskje ikke?

Arne Nypan var en av de som hørte på Historiefortelleren og var veldig fornøyd med det han fikk høre av historier denne dagen. Han slo av en prat med Løkken etter endt historiefortelling, og kunne også berette om en sterk kvinneskikkelse i hans slektstre. Eller, muligens i hans slektstre ble de to enige om.

– Jeg har jo ei sterk dame i egen familie, Lisbeth Nypan, sa Arne.

 For ordens skyld, Lisbeth ble brent på bålet som heks i 1670 i Trondheim. Arnes familie er fra Leinstrand hvor også Lisbeth kom fra og de deler samme etternavn. 

– Jeg har ei lita bok som står på gammelnorsk, der står dommen over Lisbeth og hennes mann Ole, forteller Arne. 

Men Løkken er tydelig på at det er ikke alltid det stemmer, når noen påstår slektskap med kjente historiske personer. 

– Det er ofte sånn at man har skrytt på seg slektskap. Jeg ødela ei bok en gang for ei som sa at hun var i slekt med Belle Gunness. Det viste seg at hun ikke var det, sier han. 

Arne sier seg enig.

– Farfaren min har ei slektsbok hvor det står at; men sannsynligheten taler for at vi var i slekt med henne, men jeg tror egentlig ikke at vi er det altså, forteller Arne.