Harald (88) så «Kong Sverre» brenne og synke: – Var fryktelig vemodig 

For noen uker siden kunne Selbyggen fortelle om teknologiselskapet Maritime Robotics, som under testing av en avansert sjødrone «snublet» over et 21 meter langt skipsvrak på ni meters dyp i Selbusjøen.

Alt tydet på at det var den gamle rutebåten «Kong Sverre».

Noen uker etter at saken ble publisert, ringte telefonen i redaksjonen. I den andre enden var Harald Endresen (88). Han kunne fortelle at han var den siste som så båten. Han stod på land og så på da skipet gikk ned i 1950. 

Nå gjengir han historien om dramatikken som fant sted for 76 år siden. 

Populær og nødvendig reisemåte 

Ved Vikastøa i Selbu blir det i 1916 bygget en stor båt i tre, som skal ta opp arven etter den tidligere rutebåten «Telegraf». Båten – 21,5 meter lange «Kong Sverre», får sin jomfrutur i 1917, og sørger de neste 33 årene for å frakte neadøler og andre over Selbusjøen. Båten var sertifisert for 100 passasjerer.

– Det var en nødvendig måte å reise på den tiden. Ruta gikk mellom Putten og Brøttem, via Bersnesset, Fuglem, Eggaodden, Amdal, Renå og Draksten, forteller Harald. 

Ved Brøttem korresponderte båten, som gikk fem dager i uka, med en rutebil som fraktet passasjerer videre til Trondheim. 

– Turen over Selbusjøen tok rundt seks timer tur retur. Da lag og foreninger var med på tur på søndagskveldene kunne båten fylles opp, og særlig fullt var det i bærsesongen. Da var det folksomt fra Draksten og utover, minnes han. 

Sommeren som dekksgutt

Haralds far, Ørnulf Endresen, var en erfaren sjømann som hadde reist til sjøs som ungdom. I mange år var han skipper på «Kong Sverre». Da våren kom i 1950 og båten skulle klargjøres for en ny sesong, kom skipskontrollører til Selbu. Da øynet unge Harald en mulighet. 

– Far spurte skipskontrolløren om det var greit at jeg mønstret på som dekksgutt denne sommeren, og det sa skipskontrolløren ja til. Jeg trivdes veldig godt i den jobben, selv om lønna ikke var all verden. Jeg husker ikke det eksakte tallet, men jeg tror jeg fikk et par-tre kroner per tur. 

Oppgavene Harald fikk, var blant annet å hjelpe passasjerene ombord, bistå med lasting og lossing av utstyr og ikke minst håndtere tauverk og fortøyninger da skipet la til eller gikk fra kai. 

– Jeg hadde blant annet ansvaret med å hive ut springet (fortøyningstauet) til kaia. De gangene jeg traff og løkka gikk rundt stolpen på første forsøk, kikket jeg stolt opp på rorhuset der min far satt, smiler Harald. 

Smeltet fett

Båten var et vakkert skue når den krysset Selbusjøen, men sommeren 1950 skulle vise seg å bli den siste sommeren båten var i drift. 

I oktober skulle den tunge trebåten trekkes opp fra sjøen og lagres for vinteren. For å trekke den opp på land via slippen (rampa), måtte treverket i forkant smøres med fett for å minske friksjonen.

– Dagen før båten skulle dras opp, ble fett smeltet slik at det kunne smøres utover treverket. Dette ble gjort på vedovnen inne i byssa, skipets kjøkken, forklarer Harald. 

En ledende teori er at det var der ulykken inntraff. 

Rundt midnatt ringte telefonen hjemme hos familien Endresen, som bodde på «myra» bare noen hundre meter unna Putten. Skipper Ørnulf fikk beskjeden: «Det brenner i Kong Sverre!». Faren løp alt han kunne ned mot Putten, og 13 år gamle Harald nektet å bli liggende i sengen. Han fulgte etter, ut i den mørke natten.

Full fyr

Synet som møtte dem var dramatisk. Flammene var i ferd med å sluke trebåten. 

På land stod kaptein Endresen og reder Edvin Lervik og diskuterte fortvilt hvordan de skulle få slukket brannen, men de måtte til slutt gi opp, forteller Harald.

Utover morgentimene slo en svak bris innover Putten. Vinden tok tak i det utbrente vraket og skjøv det sakte bort fra havna og ut mot badestranden i Putten. Harald hadde fulgt etter langs land og stod nå bare noen meter unna.

Det meste av treverk var borte. Bare bunnen av skroget lå igjen, og i midten av det hele lå maskineriet.

– Motoren var blitt glovarm, helt rødglødende. Siden motoren lå litt foran midten av båten, ble den fryktelig framtung, forteller han.

Så skjedde det uunngåelige. Tyngden av den glødende motoren trakk fremre del av skroget under vann. Båten skjøt fart fremover og gikk ned.

– Da motoren traff vannet, ble det et voldsomt sus og uling. Det freste noe enormt. Så sank den. Jeg stod bare og så på. Jeg syntes det var fryktelig vemodig da båten sank. Jeg likte meg så godt ombord, og hadde håpet at jeg kunne få jobbe der flere somre. Men det ble en brå slutt på sjølivet, sier Harald. 

Bygdesnakk og rykter

Når et av samfunnets viktigste transportmidler brenner ned midt på natten, tar det ikke lang tid før ryktene begynner å gå. I ukene som fulgte ble det hvisket i krokene i Selbu.

– Folk snakker, vet du. Det gikk rykter om at den ene eller den andre hadde forårsaket det.

På vinteren kom det en dykker for å undersøke vraket, men noen endelig brannårsak ble ikke fastslått. 

Ryktene stilnet etter hvert, men vraket ble liggende som en dårlig skjult hemmelighet på bunnen av Putten. For barna som vokste opp i området, var det spennende å lete etter vraket om somrene. 

– Vi drev og svømte der og kikket ned. Vi håpet kanskje å se toppen av masta stikke opp, men vi så den aldri, forteller han.

Et liv i transportens tjeneste

For Harald betydde forliset slutten på en kort, men kjær karriere som sjømann på Selbusjøen. Det ble ikke noen jobb sommeren etter. I stedet tok livet ham videre til Kjeldstad sagbruk, jobb i skogsindustrien i Sveits, og etter hvert inn i transportbransjen.

Han kjørte buss for Selburuta, og tilbrakte 35 år i NSB med busskjøring i Stjørdal, Trondheim og Eidsvoll. Men kjærligheten til sjøen og båtlivet slapp aldri helt taket. Etter at han ble pensjonist i 2004, vendte han tilbake til bølgene. 

– Etter at jeg ble pensjonist var jeg med som dekksgutt på Jøvra de fire siste sesongene den gikk i trafikk. Det var så koselig og trivelig å være på sjøen igjen. Jeg sa til Jan Erik (Steen, tidligere eier av Jøvra, journ.anm.) at karrieren min som dekksgutt avanserte tregt, for jeg startet i rollen for 70 år siden, og var fortsatt dekksgutt. «Nei», sa Jan Erik og slo fast: «nå er du matros!».