Hva skal man egentlig mene?

Det krever sitt å henge med i svingene for tiden.

Overskriftene domineres av en urolig verden der knapphet på strøm har blitt den nye hverdagen. En knapphet som er et direkte resultat av krigen i Ukraina og den påfølgende stansen i import av russisk olje. Samtidig raser utviklingen av kunstig intelligens nå fram i et tempo så raskt at det hele blir ubegripelig for mange av oss. Siste nytt er at teknologien i verste fall kan true menneskehetens eksistens.

Legg til global oppvarming og den stadig hurtigere nedbyggingen av naturen vår, og det er lett å kjenne på en snikende følelse av avmakt. Hva skal man egentlig mene?

Det kan være fristende å tenke på disse globale krisene som noe som foregår langt borte. Den muligheten har vi ikke i Selbu og Tydal lengre.

Ta energipolitikken. Selbu og Tydal har gjennom generasjoner valgt å legge flertallet av våre elver i rør for å forsyne storsamfunnet med kraft. For noen år siden begynte vindturbinene på Stokkfjellet å rotere, i fjor raste debatten om Fenix Repowers omfattende vindkraftsplaner i Selbu, og i dag pågår en prosess med mål om å legge Garbergelva i rør. Til tross for disse ofrene kjenner vi tydalinger og selbygger – i likhet med resten av befolkningen – på at strømmen blir dyrere og at tilgangen på kraft stadig blir mer knapp. Vi har avgitt naturen vår men sitter likevel igjen med følelsen av mangel.

Sikkerhetspolitikken har også funnet veien til dalen. Radionor har etablert seg som en robust og viktig bedrift i Selbu. En bedrift som skaper arbeidsplasser og positive ringvirkninger for lokalsamfunnet. Samtidig er det et faktum at bedriften produserer høyteknologisk militært sambandsutstyr og opererer i en bransje som drives frem av krig og konflikt.

På toppen av dette skyller bølgen av kunstig intelligens og datasentre inn over oss. KI krever enorme mengder energi og datasenterbransjen styres av utenlandske eierinteresser. Tydal har allerede sitt datasenter, og denne uken sprakk nyheten om at Selbu kanskje også vil få sitt om noen år.

I Neadalen er kollisjonene mellom det grønne skiftet, naturvern, knapphet på energi, teknologisk utvikling og ønsket om levende lokalsamfunn smertelig tydelig for tiden. De etiske og politiske dilemmaene tårner seg opp – verdikonfliktene står i kø.

Det er krevende å navigere i en verden hvor alt ser ut til å gå raskere og raskere for hver uke som går.

Selbyggens redaksjon skal ærlig innrømme at også vi synes det er vanskelig å vite hva vi skal mene om dagen. Hva veier tyngst når alt settes på spissen? Som så mange andre kan vi ofte ta oss i å ønske at utviklingen i verden, Norge og Neadalen kunne roet seg litt. I det minste slik at vi rekker å tenke oss om i noen minutter.

Den muligheten har vi dessverre ikke: det elektrifiserte toget haster videre, og tempoet bare øker.

Da verden dessverre ikke har noen stoppknapp vi kan trykke på, får vi i redaksjonen bare forsøke å gjøre det vi kan – og skal. Vi skal fortsette å stille spørsmålene, og vi skal fortsette å informere. Kanskje ikke om alt som skjer i den store verden, men om det som skjer i Selbu og Tydal. Det kan være krevende nok om dagen.