Har vi fått nok med oss selv?

Du leser nå Selbyggens lederartikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen. 

I Selbyggen denne uka har vi intervjua dugnadsarbeider Arne Lien. Han er et ja-menneske med en imponerende lang dugnads-CV. Gjennom flere tiår har han stilt opp med gul vest på arrangementer, vært med når noe skal bygges og tatt på seg verv. I likhet med mange har han registrert at dugnadsånden er på veg nedover.

Saken om Arne skapte et engasjement i redaksjonen, som på kontoret denne uken har diskutert livlig rundt nettopp dette med dugnad og frivillighet. Flere av oss husker at vi ble "dratt med" på dugnader rundt omkring i bygda, der vi sprang omkring blant løvhauger og bål mens foreldrene våre jobbet og jabbet med naboen. Stadig færre av dagens oppvoksende slekt får oppleve dette.

Hvorfor er det slik? spurte vi oss selv om – og teoriene var mange. Alt fra scrolling på mobilen, til at vi skal bygge platting både hjemme og på hytta. Vi trenger heller ikke lenger å dra på dugnad for å få påfyll med bygdas siste nytt. Den har vi allerede fått både på Facebook, Snapchat, TikTok og Instagram. I tillegg står omtrent 13 prosent av norske arbeidstakere i fare for å bli utbrent. Vi har så mye vi skal gjøre og rekke i våre egne liv med både jobb og familie. Redaksjonen hadde enda flere interessante teorier og tanker, men mulig det hele koker ned til dette: Vi har mer enn nok med oss selv.

For ti år siden var sommerens arrangementskalender breddfull av små og store begivenheter. Bland de største i 2016 kan vi nevne sommerteater på Brekka, Selbumartna, fotballcup på Stugudal, Tydalsfestivalen, Storsylen Opp, Liv og røre i Innbygda, Pilegrimsrittet, Barofestivalen og Ekstremhelg. Blant disse ni arrangementene er det bare tre som fortsatt holder stand, om man ikke regner med sommerteateret (som riktignok ikke har vært en årlig begivenhet) og Selbumartna (som er transformert til ny form i mindre skala). De resterende fire er gått ut av tiden.

At nedtrapping av dugnadsånden henger sammen med det som er beskrevet over, blir en naturlig konklusjon. Og det beste er nok å bare akseptere at det er slik – verden forandrer seg. Selv om våre teorier var mange denne uken, så vet vi at dugnadsånden fortsatt lever i Selbu og Tydal. Men i stedet for å måle dugnadsånden etter antall arrangement, må vi vi heller måle den etter hva det er behov for, hva publikum og dugnadsfolk ønsker og som passer bedre inn i hverdagen til folk flest.