Det går ikke an å sentralisere først og beklage for konsekvensene etterpå

Dette er Selbyggens leder. Meninger i teksten tilhører redaksjonen.

Det er lett å snakke varmt om levende bygder. Det er langt vanskeligere å føre en politikk som faktisk gjør det mulig å bo der.

Fylkesdirektørens skisserte planer for videregående opplæring fram mot 2040 er av det kaldere slaget. I Værnesregionen åpnes det for skolenedleggelse, og selv om Selbu videregående ikke er pekt ut enda, er det naivt å tro at en av fylkets minste skoler ikke kan havne i faresonen.

En nedleggelse vil ikke bare være et skolepolitisk vedtak for økonomisk innsparing. Det vil være et kraftig sentraliseringsgrep og et direkte angrep på distriktet.

Fylkeskommunens økonomiske utfordringer er reelle. Elevtallene faller, og statlige overføringer vil gå ned. Men økonomiske problemer fritar ikke politikerne fra å se konsekvensene av valgene de tar. Hvis målet er å fylle flest mulig pulter i størst mulige skoler, vil distriktene tape hver eneste gang.

Til slutt står bygda igjen med mindre av det som gjør den attraktiv å bo i. Selbu videregående er ikke et luksustilbud som kommunen og innbyggerne kan klare seg fint uten. Skolen er en grunnleggende del av infrastrukturen i Neadalen.

Den gir ungdom muligheten til å gå på skole nær hjemmet. Den gir lokalt næringsliv tilgang på lærlinger og framtidig arbeidskraft. Den gjør det lettere for offentlige tjenester å rekruttere kompetente ansatte, og den bidrar til at unge mennesker faktisk kan se for seg en framtid i Selbu og Tydal.

Konsekvensene for elevene må heller ikke undervurderes. For ungdom i sentrale strøk kan en skoleendring bety noen ekstra minutter på buss. For elever i Selbu og særlig Tydal kan den bety lange dager, tidlige morgener og timer brukt på transport.

Da blir det også meningsløst å vurdere en eventuell nedleggelse ut fra skolens budsjett alene. Selbu videregående har rundt 27 millioner kroner å rutte med. Men disse pengene spares ikke ubetinget inn dersom skolen legges ned. Elevene må fortsatt ha undervisning, og ansatte skal ivaretas. Transport må organiseres og andre skoler må ha plass.

Det mest provoserende ved denne debatten er likevel dobbeltkommunikasjonen. Politikere på alle nivåer snakker om behovet for levende distrikter, økt beredskap, flere arbeidsplasser utenfor byene og at hele landet skal tas i bruk.

Men slike formuleringer er verdiløse dersom politikken går i motsatt retning. Man kan ikke oppfordre folk til å bo i distriktene samtidig som man fjerner skolene og tjenestene som gjør det mulig å leve gode liv der.

Det går ikke an å sentralisere først og beklage for konsekvensene etterpå.

Selbu videregående bør derfor ikke behandles som et enkelt tall i et stort fylkeskommunalt regnestykke. Skolen må vurderes ut fra hvilken betydning den har for hele regionen.