Et økonomisk bakholdsangrep på kraftkommunene

Nyheten om at regjeringen fjerner datasentre fra definisjonen av «alminnelig forsyning» har truffet kraftkommunene som et sjokk. For Tydal kommune er konsekvensene direkte dramatiske; ordfører Jens Arne Kvello varsler om et årlig inntektstap på 17–18 millioner kroner, noe som utgjør hele 7–8 prosent av kommunens totale budsjett. At en så omfattende endring i rammevilkårene kommer uten forvarsel eller høringsprosess oppleves som et svik mot lokaldemokratiet. For en kommune som nylig har investert over 300 millioner kroner i et nytt helse- og administrasjonsbygg er timingen uheldig.

Det er lett å forstå hvorfor lokalpolitikerne i Tydal i sin tid ønsket datasenteret velkommen. Kommunen står i en særegen posisjon som storprodusent av kraft, samtidig som Tydal selv hadde et beskjedent strømforbruk innad i kommunen. I et slikt landskap er det bare naturlig at politikerne søker å utnytte konsesjonskraftordningen best mulig for å sikre kompensasjon for de enorme naturinngrepene vannkraften medfører. Da datasenteret ble en del av det lokale forbruket klarte Tydal å realisere verdier av sine egne naturressurser som ellers ville tilfalt fylkeskommunen. Dette har gitt grunnlag for viktige lokale satsinger, arbeidsplasser og boligbygging som hele lokalsamfunnet har nytt godt av.

Samtidig må vi tørre å snakke om en utbredt misforståelse som preger debatten, både i media og i kommentarfelt. Det hersker en feilaktig tro på at datasentre får kjøpe billig kraft direkte gjennom konsesjonskraftordningen. Som ordfører Kvello påpeker finnes det ingen kontrakter om billig strøm til selve datasenteret; de må kjøpe sin kraft i det åpne markedet på lik linje med alle andre. Den økonomiske gevinsten har i sin helhet ligget hos kommunen, som har kunnet disponere rimelig kraft til sin fordel. Ironisk nok kan regjeringens grep faktisk føre til at staten taper penger, dersom datasentrene nå klassifiseres som kraftkrevende industri med påfølgende lavere el-avgift.

Denne saken er en smertelig påminnelse om risikoen ved å lene seg tungt på én enkelt bedrift eller næring. Når staten med et pennestrøk endrer spillereglene, blir sårbarheten i en slik strategi tydelig. Selv om investeringene i velferd og infrastruktur ble gjort på grunnlag av rettigheter kommunen mente de hadde krav på, viser denne situasjonen at lokale inntekter alltid er prisgitt nasjonale definisjoner. Det er en politisk risiko som er vanskelig å gardere seg mot, men som nå krever en krevende og uforutsett økonomisk omstilling for Tydals innbyggere.

Regjeringen må innse at deres håndtering av denne saken svekker tilliten mellom stat og kommune. Ordføreren i Tydal sender nå en tydelig advarsel til andre kommuner: Tenk dere nøye om før dere setter i gang nye kraftprosjekter. Når de økonomiske insentivene for å legge til rette for ny industri fjernes over natten, forsvinner også viljen til å bære belastningen med naturinngrep. Hvis regjeringen ønsker grønn industriutvikling i hele landet, kan de ikke samtidig strupe de kommunene som faktisk stiller opp med arealer og ressurser.