Et eventyrlig liv med hesten som følgesvenn

Oddmund Dyrhaug gikk bort 7. oktober 2023. I desember 2020 skrev Selbyggen et portrett av Dyrhaug som her presenteres på nytt for Selbyggens lesere.

Mange kjenner til historien om Dyrhaug Ridesenter og pionerarbeidet som Oddmund Dyrhaug gjorde da han starta rideturer med islandshester. Ikke like mange vet at Oddmund også har vært selfanger på ishavet, at han har skutt isbjørn og at han var passasjer under en meget spesiell hestetransport over Norskehavet – i et gammelt propellfly.

Det er ingen overdrivelse å si at Oddmund Dyrhaug har levd et svært begivenhetsrikt liv. Han kan se tilbake på 90 eventyrlige år, der hesten har vært en nær og kjær følgesvenn.

– Jeg har drevet med hest hele livet og er av hestehandlerslekt, sier Oddmund Dyrhaug.

Han kommer fra Eide på Nordmøre, der han vokste opp som den yngste av tre brødre. Da han var 8 år kjøpte de seg hest.

I starten av sitt yrkesliv var han anleggsarbeider. Den første gangen Oddmund jobba på anlegg var under bygginga av Aure-anlegget i Sunndal i 1948.

– I åra mellom 50 og 56 var jeg på flere anlegg rundt omkring i landet. Blant annet var jeg i Tafjord en hel vinter. Vi var ferdig til 17. mai, og da lagde jeg meg et par ski av panelingsbord og rente ned til bygda, sier Oddmund.

Første møte med islandshesten

Men historien om hvordan Oddmund starta med islandshester begynner egentlig med selfangst.

På 50-tallet var unge Oddmund Dyrhaug ute på et fire måneder langt arbeidsoppdrag som selfanger i ishavet. Det var mange ungdommer fra Eide som dro ut på selfangst på den tida. En kaptein på en selfangerbåt bodde på Eide, og han rekrutterte mange fra hjembygda.

– Det var litt ensomt der ute på en båt som fløt mellom isflakene, minnes Oddmund og legger til:

– Men det var dårlig forretning. Jeg fikk bare litt under 500 kroner for de fire månedene som selfanger.

Det var under dette oppdraget han skjøt en isbjørn. Isbjørnkjøtt var vanlig kost for selfangere – når de fikk tak i det. Og ifølge selfangeren fra Eide smakte kjøttet «helt ok».

Det var da de la til havn på Island for å bunkre at Oddmund fikk se islandshester for første gang.

– Jeg ble så forundra over den spesielle gangarten og at det ikke ristet – det var som om rytterne fløt bortover bakken, sier Oddmund.

Lite ante han den gangen at islandshester skulle bli en viktig del av livet hans senere.

Tømmerhogst i Jämtland

Vinteren i 1952 var Oddmund i Jämtland og kjørte tømmer. Men arbeidsgiveren var blakk, og Oddmund fikk ikke et rødt øre for arbeidet.

For ti års tid siden, altså nesten 60 år senere, dro Oddmund tilbake til de samme traktene i Jämtland. Han fikk høre at mannen han jobba for fortsatt bodde der. Oddmund dro til huset hans og banka på døra. Den gamle mannen åpna og kjente igjen den tidligere skogsarbeideren tvert. Da fikk Oddmund endelig oppgjør for jobben. Han fikk en tusenlapp – nesten 60 år på etterskudd.

– 60 år er lang tid å ha dårlig samvittighet, ler Oddmund og tenker tilbake på den pussige episoden.

Oddmund kom til Tydal

Søndag den 29. april 1956 kom en buss til Tydal. Det var fortsatt full vinter i fjellbygda. En av passasjerene på bussen var Oddmund Dyrhaug, som var ute etter arbeid. På denne tida var det vanlig å møte opp på arbeidsplassen i egen person og spørre om det var behov for arbeidskraft.

– Da bussen kom fram til Ås var det blitt kveld. Bussen gikk ikke lenger, og jeg trengte et sted å overnatte. Jeg fikk høre at nærmeste hotell lå et par mil unna, men jeg kunne spørre Helga Bu’n om jeg kunne ta inn der, for hun hadde kanskje et ledig rom. Helga var ikke hjemme, men jeg møtte to «førkjunger» der. De sa jeg kunne få overnattingsrom der, og i ettertid har jeg fått høre at det var bare fordi jeg var ungkar, sier Oddmund.

En av «førkjungene» var Magli Sollien, som senere giftet seg med Oddmund.

En annen som bodde der var regnskapsfører på anlegget. Oddmund spurte ham om hvor overingeniøren bodde, for han måtte jo høre om det var arbeid å få.

Overingeniøren bodde i Berget, en gård noen hundremeter lenger nede i lia. Klokka var åtte på kvelden, og det var fortsatt ikke for sent å spørre. Oddmund gikk dit og møtte overingeniøren. Og det ordna seg med arbeid med én gang.

– Men neste dag dro jeg til Trondheim. Jeg måtte jo få med meg 1. mai-talen der, sier Oddmund.

Dette skjedde altså i 1956 – midt i anleggstidas gullalder i Tydal, og mange flytta til Tydal for å få seg arbeid. Fra 1955 til 1960 steg innbyggertallet i den vesle kraftkommunen fra rundt 800 til ca. 1.000. Mange etablerte seg og ble boende i Tydal, og mange nye etternavn kom opp på postkassestativene rundt omkring i bygda. Dyrhaug-navnet er ett av dem.

Av de mange anleggsarbeiderne som flytta til Tydal på denne tida og ble værende i bygda, er Oddmund Dyrhaug en av de få som lever i dag.

Ideen til å starte rideturisme

Et år senere, i 1957, kjøpte Oddmund småbruket Henmoen på Aunet. Senere på året ble sønnen Ole Ingebrigt født.

På gården hadde de til å begynne med kyr. I tillegg kjøpte Oddmund seg lastebil og drev med heste- og krøtterhandel. Dessuten jobba han fortsatt på anlegg, men etter hvert som anleggstida tok slutt, ble det mer skogsarbeid og tømmerkjøring på Oddmund.

En gang Oddmund var på Oppdal for å selge hester, møtte han en mann som drev med rideturisme i Trollheimen.

– Da slo det meg at det kunne være en god idé å starte med rideturisme i Tydal. For i Tydal finnes det både flott natur og flere turisthytter som det går an å legge ruta innom. Jeg tenkte at tydalsfjella måtte være et godt egna område å drive slik turistvirksomhet i, sier Oddmund.

Mannen fra Oppdal drev med fjordinger, men Oddmund kom til å tenke på hestene han hadde sett på Island. Han husket hvor stødig rytterne satt på hesteryggen. Kunne Oddmund importere hester fra sagaøya?

De første hestene

Tidlig på 70-tallet fantes det allerede islandshester i Norge, men det var ingen som brukte dem til rideturisme.

I begynnelsen av juni 1971 dro Oddmund til Island sammen med sin da 14 år gamle sønn, Ole Ingebrigt.

– Da vi kom fram, gjaldt det å komme i kontakt med de rette folka. Vi møtte en gullsmed som kjørte oss rundt på den islandske landsbygda for å finne hester som vi kunne kjøpe, forteller Oddmund.

De kjøpte 25 hester. Tillatelsen til å importere hester hadde de ordna på forhånd, og til dette hadde de fått god hjelp av daværende tydalsrådmann Nils Slungård.

Oddmund og Ole dro hjem til Norge, og kort tid etterpå dro Oddmund alene tilbake til Island for å hente hestene de hadde kjøpt.

– Planen var å leie en fiskebåt. Når hester skulle fraktes langt, var det vanlig å ta sjøvegen. Men så traff jeg to islendinger som eide et gammelt propellfly. Under Biafrakrigen hadde de to karene fløyet hjelpesendinger for den svenske flypioneren Carl Gustaf von Rosen. På denne måten hadde de tjent nok penger til å kjøpe seg et fly, forteller Oddmund.

Farefull ferd på rullebanen

De to islendingene tok på seg oppdraget med å frakte både Oddmund og de 25 islandshestene til Norge. Sannsynligvis var dette første gang at hestetransport fra Island skulle foregå med fly.

Oddmund husker at flyet var gammelt og i dårlig stand. Ledninger hang og slang ned fra taket i kabinen. Dessuten ble flyet kraftig overlasta, og da Oddmund påpekte dette til kapteinen før avgang, fikk han svaret: «Ja, jeg vet det.»

Motorene starta, og flyet økte hastigheten bortover rullebanen. Det var ikke noe ledig sete til Oddmund, så han måtte stå og holde seg i et håndtak. Flyet lettet, men falt ned på rullebanen igjen. Flyet lettet på ny, og denne gangen gikk det – men det var bare så vidt. Det var på hengende håret at ikke fly, folk og hester havnet i andedammen som var ved enden av flystripa.

Piloten snudde seg, så på Oddmund og gjorde tegn om at «joda, det gikk denne gangen også».

Spennende flytur

Det gamle propellflyet holdt seg noenlunde stabilt oppe i lufta over Norskehavet. Oddmund satte seg etter hvert ned på en kasse, som var merket med Røde kors-logoen. Etter en stund åpna han kassen for å sjekke hjelpeutstyret som lå nedi.

– Men det var ikke så mye som en plasterlapp der, bare pornoblader, sier Oddmund.

Oddmund sa til piloten: «Er du klar over at det ikke er så mye som en plasterlapp i denne kassen?» Da svarte piloten enkelt og greit: «Hvis flyet styrter, har vi ikke bruk for noen plasterlapp».

Da de skulle lande på Fornebu sto sønnen Ole Ingebrigt og ventet på dem der. Flyet var flere timer forsinka. Ole spurte personalet på flyplassen om når hestetransporten fra Island skulle lande. Da svarte de at de ikke visste om noe fly fra Island.

Men så fikk de inn ei melding om et fly som måtte nødlande. Flyet var lastet med hester og holdt på å gå tom for drivstoff, ble det sagt, og alle som kunne hjelpe til med hester måtte melde seg. At en uanmeldt hestetransport skulle lande på Fornebu var slett ingen hverdagskost. Det ble stort politioppbud da flyet gikk inn for landing.

Landinga gikk fint, men politiet tok en alvorsprat med kapteinen. Og hvorvidt «nødlandinga» egentlig var en nødlanding, eller om det bare var en unnskyldning for å få lande gratis, kan man bare spekulere i.

Men Oddmund syntes det var en fin tur.

– Det var såpass spennende å fly med disse karene at jeg brukte dem på fire-fem turer senere også, sier Oddmund.

Folkevandring til Henmo

Da de første islandshestene var kommet til Henmo ble det rene folkevandringa dit. Bygdefolket ville med egne øyne se den nye hesterasen som var kommet til bygda. Og det var slett ikke mange som hadde trua på prosjektet til den tidligere anleggsarbeideren fra Nordmøre.

– Bygdefolket dømte det nord og ned, minnes Oddmund.

De mente det ikke fantes turister som var interessert i dette. «Det er da ingen som vil sitte utskrevs på en gadd oppi fjellene her,» ble det sagt. Dessuten mente de at den fremmede hesterasen var for liten. Hvordan skulle det bli når disse små hestene skulle trampe gjennom de blaute myrene i Tydal?

Den første turen

Oddmund hadde med seg Ole Ingebrigt og noen andre ungdommer på den første prøveturen. De starta på Stugudalen, red opp til Nedalshytta og deretter til Storerikvollen – og tilbake igjen.

Turen gikk svært bra, og Oddmund ble helt sikker på at dette var gjennomførbart.

Nå kunne turistene bare komme. Den første sommeren ble det bare et par-tre turer med turister, men sesongen etterpå ble det flere. Da Svenska Turistföreingen begynte å reklamere for Dyrhaug Ridesenter, økte interessen voldsomt. Siden den gang har svenskene vært en viktig kundegruppe.

Språk er ingen hindring

Oddmund har vært på utallige rideturer i tydalsfjella, og han har fått møte enda flere turister. Mange tusen. De fleste har vært nordmenn, svensker og tyskere. Oddmund snakker ikke engelsk så veldig godt, men han har lært seg å gjøre seg forstått likevel.

I 1990 bestemte han seg for å oppfylle en drøm han hadde hatt i mange år: Han ville oppleve saueholdet på New Zealand.

– Jeg har alltid vært interessert i sauedrift. Jeg dro til New Zealand og var der i over et halvt år. Jeg ble kjent med en bonde som drev en sauefarm. Der jobba jeg for mat og losji, forteller Oddmund.

– Jeg snakker engelsk dårlig, men jeg gjorde meg forstått med kroppsspråk. Og så var det faktisk en del svenske backpackerturister på New Zealand, så jeg fikk litt hjelp fra noen av dem i enkelte sammenhenger, sier Oddmund.

I 1995 deltok Oddmund i TV-produksjonen For en neve kaffe, der han sammen med blant andre Stein P. Aasheim red Norge på tvers. Filmen hadde premiere på NRK i beste sendetid på selveste julaften, og den er i dag tilgjengelig på NRK nett-TV (ekstern lenke).

I 2000, da Oddmund var 70 år, dro han til Mongolia. Oddmund og følget hans hadde planer om å kjøpe hester som de skulle selge videre på et idrettsarrangement der. De kjøpte 26 hester, og i løpet av åtte dager red de 60 mil på de mongolske steppene – men de fikk ikke solgt en eneste hest. Likevel husker Oddmund at det var en spennende tur med mange inntrykk.

Etter at han kom hjem fra Mongolia ble han med et ridefølge som red Norge på langs. Oddmund ble med dem fra et sted i Nordland og red sammen med dem nordover. De kom fram til Nordkapp den 23. september, og Oddmund tror dette følget er det eneste som har ridd Norge på langs.

En annen ridetur som Oddmund nevner er en tur i Jotunheimen i 2007. Denne turen skrev han om i et hefte som ble gitt ut.

50 år med ridesenter

Ole Ingebrigt tok over Dyrhaug Ridesenter etter faren. Ole har fylt 63 år, og han er ikke sikker på hvordan framtida til Dyrhaug Ridesenter blir.

– Det beror på helsen og motivasjonen min, sier Ole og fortsetter:

– Det er ikke så enkelt å ta over et slikt foretak. Det er så mange ting som spiller inn. Å drive med rideturisme som vi har gjort, er mye mer en livsstil enn en jobb.

Det som i alle fall er helt sikkert er at Dyrhaug Ridesenter ble starta i 1971, og det betyr at de fyller 50 år førstkommende sommer. Da blir det jubileumstur og muligens noen andre arrangement i tillegg. Egentlig var det meningen at dette skulle markeres i sommeren som var, siden dette var den 50. sesongen til ridesenteret. Men på grunn av koronaen ble dette altså utsatt til 2021.

– Har turistene endra seg i løpet av disse 50 åra?

– Ja, de er blitt tyngre, svarer Oddmund kjapt og fortsetter:

– Og så stiller de større krav til mat og komfort. Men de har ingen problemer med å akseptere standarden som er ved turisthyttene.

Oddmund Dyrhaug ble i 2007 tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull. Denne gjeve utmerkelsen fikk han for sitt gründerarbeid som den første til å starte rideturisme med islandshester, samt for sin store interesse for å bevare naturen.

Og han utelukker ikke at han skal på nye rideturer til sommeren.