– Det har vært beintøft

For et drøyt år siden skrev Synne Aunehaugen under en kontrakt med Rosenborg, og Selbyggen skrev i juni i fjor en artikkel da hun debuterte fra start for laget som spiller på øverste nivå i Norge: 

Les også: 

Da Synne debuterte fra start for Rosenborg var det med stolte besteforeldre på tribunen

Men for 21-åringen, som har familie fra Selbu – blant annet to besteforeldre – skulle store deler av fjoråret bli en meget tøff tid. 

Tydelig på at det ikke kunne fortsette

Etter samtaler med trenerteamet lå et mulig utlån til en annen klubb i kortene. Selv var hun også innstilt på det. 

– Jeg spilte nesten ingenting i fjor, og det var beintøft. Så da sesongen var over, var jeg tydelig på at jeg måtte få spille mer i 2025-sesongen. Trenerne og jeg var enige om at utlån var løsningen. Det var liksom bestemt rett etter sesongslutt, forteller Aunehaugen til Selbyggen. 

Selv om hun hadde forberedt seg mentalt på å dra til en annen klubb, var det ikke med lett hjerte.

– Jeg hadde egentlig ikke lyst til å flytte. Jeg trives i Trondheim, og jeg trives i klubben. Men det handler om spilletid. Jeg måtte tenke på utvikling, sier hun. 

Var langt nede

Etter en tøff sesong med lite tillit og mange tunge dager, kjente Aunehaugen at hun måtte gjøre noe.

– Jeg hadde gått fra å være kaptein og selvskreven i startelleveren i tidligere klubber til å være helt ute av troppen. Det var brutalt. På høsten i fjor var jeg langt nede, men jeg bestemte meg for å kjempe. Det er ikke helt meg å gi opp.

Så snudde alt.

– Gikk en faen i meg

Januar ble vendepunktet. Etter en å ha tenkt nøye gjennom situasjonen hun sto i, og etter en god prat med sine nærmeste, valgte hun nemlig å gå «all in» da hun møtte til oppkjøringa for en ny sesong.

– Jeg trente mye. Både fysisk og med ball. Jeg kjente at jeg hadde ingenting å tape, og jeg skulle vise dem.

Instinktet slo inn – det samme hun har kjent på før.

– Når jeg møter motstand og føler at ingen har trua på meg, da får jeg det ekstra giret. Da går det en faen i meg. Og så løsna det.

Spilt alt, og scoret mål

Arbeidet hun la ned ga resultater. Trenerne lot seg imponere, og ville beholde henne litt til. De ønsket å se henne i noen treningskamper. 

– Det kom helt uventa. Jeg skulle jo lånes ut, men plutselig ville de se mer.

Responsen lot ikke vente på seg.

– Jeg spilte alt av treningskamper og attpåtil serieåpninga. Siden har jeg startet hver kamp, og spilt samtlige minutter. 

Og ikke nok med det; forsvarsspilleren har også scoret hele tre mål. 

– Det var en bonus å score mål også. Jeg har fått høre at bestemor og bestefar nesten satt og gråt hjemme da jeg scoret. De vet hvor tøft det har vært for meg å stå i dette.

– Bemerkelsesverdig»

Overfor Nidaros skryter RBK-trener Robin Shroot av prestasjonen hennes. 

– Det er en periode med tilpasning, der man skal lære seg toppfotball. For noen skjer det over natta, for noen tar det ett år og for noen tar det fire år. Det hun har gjort, er ytterst bemerkelsesverdig, sier Shroot.

Han sikter til at Aunehaugen tok nivået så fort etter å ha gått direkte fra 2. divisjon og opp til toppserien. 

– Vi identifiserte henne som en spiller med stort potensial. Hun kom fra Tiller og vi håpet å få henne til det neste nivået med litt tid. Alle som spiller mye fotball og plutselig ikke får spille på et år...det er litt av en situasjon, sier Shroot til avisa. 

Påsketur til Selbu

Når Selbyggen snakker med Aunehaugen tirsdag kveld, sitter hun i bilen på vei hjem fra kamp mot Kolbotn. En kamp hun omtaler som «en skikkelig drittkamp». 

– Vi fant 1–0 etter at vi scoret få 4/5 minutter før slutt. Det var på hengende håret, men en viktig seier. 

Aunehaugen spilte samtlige 90 minutter av kampen. Fere 90-minuttere blir det trolig fremover også. Og selv om kampene kommer tett, finner hun tid til å besøke Selbu. 

Senest i påsken fikk hun et lite avbrekk i bygda hun har et nært forhold til. Ett døgn på hytta i Selbu gjorde godt.

– Det er sjelden vi har fri, så jeg satte stor pris å reise til Selbu i påsken. Jeg kjørte dit rett etter kamp og fikk gått litt på ski og truffet besteforeldrene mine. Det var fint.

Og apropos besteforeldrene; de følger nøye med når barnebarnet spiller kamp. 

– Bestemor sender alltid melding før kamp og ønsker lykke til. Det betyr mye. Jeg vet at de heier, uansett.

Angrer ikke

Det som i fjor var et år på sidelinja, ser nå ut til å ha være starten på et ordentlig gjennombrudd.

Aunehaugen er tydelig på én ting:

– Jeg er veldig, veldig glad for at jeg ble.