Det eneste sikre er usikkerheten

Du leser nå Selbyggens ledeeratikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen.

Selbu Sparebanks fusjon med Hegra Sparebank har engasjert og blant flere skapt bekymring for at vi nå mister en viktig brikke i bygdas identitet og økonomi. Engasjementet viser at banken betyr mye for folk. 

Om ti år kan vi kanskje se at arbeidsplasser har forsvunnet fra avdelingen i Selbu, og at kompetansen er sentralisert. Kanskje vil den lokale bedriftseieren eller privatkunden miste den tette, personlige kontakten der bankrådgiveren kjenner både kunden og bygda. Kapital og innflytelse kan sakte, men sikkert, flyttes ut av kommunen vår. 

Men hva om det ikke skjer?

Hva om de bankansatte i Selbu i stedet får et større fagmiljø, trives enda bedre og får mer handlingsrom? En større bankmuskel kan bety bedre kapasitet til å møte stadig strengere myndighetskrav, og det kan bety at den nye, sterkere konstellasjonen faktisk evner å tilbakeføre mer midler til lag, foreninger og næringsliv i bygda.

Å fusjonere er risikabelt, men ledelsen og styret mener det er enda mer risikabelt å la være i en bankverden som stadig krever mer. Hvem som får rett, vet vi ikke i dag.

Paralleller kan også trekkes til noe som skjer i Tydal. I kraftkommunen ventes det inntil 100 arbeidsplasser som følge av KI-satsingen hos Tydal Data Center. Det kan føre til befolkningsvekst, yttterligere husbygging og et økonomisk løft. Men datasentre krever enorme mengder strøm, og kan presse opp strømprisene. Og hva om hele KI-utviklingen viser seg å være en boble som sprekker? Kanskje går eierne tomme for kapital, og vi står igjen med tomme industrihaller og uinnfridde løfter. Da vil kritikerne få rett. Men hva om det blir en formidabel braksuksess som løfter tydalssamfunnet? 

Vi mennesker er flinke til å diskutere fremtiden som om den allerede har skjedd. Tilhengeren ser mulighetene og kan undervurdere risikoen. Kritikeren ser farene og kan undervurdere mulighetene. Begge kan argumentere godt, men ingen av dem kan vite sikkert hvordan virkeligheten ser ut om ti år.

Det betyr ikke at alle vurderinger er like gode, eller at vi skal møte store beslutninger med et skuldertrekk og si at «ingen vet hva som skjer uansett». Tvert imot. Vi skal undersøke konsekvensene. Vi skal kreve gode begrunnelser fra dem som sitter med makt og ansvar. Og når store verdier, arbeidsplasser og lokal innflytelse står på spill, skal vi følge ekstra godt med på om løftene som gis faktisk blir holdt.

Men det er forskjell på å peke på en risiko og å vite at den vil bli virkelighet. Det skillet er lett å glemme når temperaturen stiger. Verden utvikler seg i et heseblesende tempo, drevet av rask teknologiutvikling og et stadig mer urolig storpolitisk bilde. Derfor bør vi være varsomme med de bombastiske spådommene – både de optimistiske og de pessimistiske.

Kanskje vil vi om ti år se tilbake på fusjonen og konstatere at dalføret har mistet noe viktig - eller at noe gikk feil. Eller kanskje vil vi se tilbake og lure på hvorfor vi var så bekymret.

Det vet verken bankstyret, Tydal Data Center, tilhengere, kritikere eller vi i Selbyggen i dag.