Gunnvor (21) har gått mot strømmen: – Du må vite hva du vil og du må følge «gutsen»

Denne jenta er ikke redd for å gå andre veier enn normalen. Gunnvor Sørflakne er en av få jenter som jobber på bilverksted, og hun har kjørt opp til lastebil. Men fritida vier hun til hobbyen, og det er å kjøre bilbergingsbil.

– Jeg jobber på verksted på dagtid, og er bilberger på fritiden, sier Gunnvor.

Hun møter Selbyggen på Sørflakne Bensin og Service AS, der røttene hennes stammer fra. I dag jobber hun som bilmekaniker på Motor-Trade i Trondheim, og hun er dermed fjerde generasjon Sørflakne som har bil og motor som levevei. Men selv om hun så og si er oppvokst på den 62 år gamle familiebedriften, var det først for fem år siden at bilinteressen meldte seg for fullt.

Les også: Seksti år med fire generasjoner Sørflakne

– Det ligger i blodet

– Bil har alltid vært en del av livet mitt, men det har ikke vært noen interesse. Ikke før for fem år siden, sier hun.

– Hva var det som gjorde at du valgte bilfag?

– Jeg måtte velge meg ei utdanning. Sjølen prøvde å pushe meg bort ifra bilfag, for det sa han jeg ikke måtte finne på å ta, sier hun med latter i stemmen.

Valget falt på yrkesfag, og hun startet på vg1 i Selbu. Planen var å peile seg inn på automasjon, men hun fant fort ut at dette ikke var veien for henne. Derfor flyttet hun over til bilskolen på Byåsen på andreåret, og fokus ble rettet mot bil og motor. Etter to års lærlingetid tok hun fagbrevet nå i juni. 

– Jeg valgte bil for jeg vet hva det handler om. Jeg var ikke sikker, men det viste seg at jeg valgte rett. Det ligger tydeligvis i blodet, ler hun.

Oppvokst på bensinstasjonen

Gjennom hele oppveksten har bil og motor vært en stor del av livet. Hun bor et lite steinkast fra den familiedrevne bedriften i Selbu, og hun forteller at hun har jobbet på bensinstasjonen og verkstedet fra hun kunne gå. Hun har stått ute og frosset og båret brus til armene verket.

– Jeg bar brus fra jeg kunne gå, og var med å rydde fra jeg kunne rydde. Jeg har stått bak kassa fra jeg måtte ha ei tilitersbøtte snudd på hodet for å nå opp til bensinknappen oppå tastaturet. Så har jeg hatt vaskejobb her i mange år, og jeg har jobbet som bilmekaniker. 

Pinups og spøk

Og det er bilmekaniker hun er på verkstedet i Trondheim. De er tretti ansatte, og Gunnvor er en av to jenter som er fast ansatt, og i tillegg er det en kvinnelig lærling. Det er et mannsdominert yrke, og på verksteder rundt omkring i Norge henger det ofte plakater av pinup-damer. Hun bekrefter at det fort kan gå mye i pupper og slikt.

– Det slår ut i mange spøker, men de er som regel godhjertet. Mange av dem er det, men ikke alle, sier hun.

– Tåler du det?

– Ja, jeg er jo vokst opp her, så jeg må jo tåle sånt, sier hun og ler.

– Du får spørsmål

– Har du noen råd til andre jenter som velger utradisjonelt?

– De må bare ta på seg skylappene og følge seg selv, for de får kommentarer, sier hun og legger til at det var til og med en rådgiver som stilte spørsmål ved valget hennes. 

– «Men hvorfor gjør du dette når alle vennene dine velger noe annet», spurte hun. Da må du være sterk i viljen, for når du får det spørsmålet fra en voksen dame etter å ha valgt utradisjonelt, da er det et slag i magen. Du må vite hva du vil, og du må følge «gutsen».

Hemmelig lastebil-sertifikat 

Og det er ingen tvil om at jenta har guts. Da hun fylte 21 år tok hun lappen til lastebil, og det uten å si fra til de hjemme. 

– Lastebilkurs ble min feriesyssel i fjorsommer. Jeg var ikke gammel nok til å kjøre opp, for jeg vare bare 20. Da jeg fylte 21 år i januar, tok jeg meg noen feriedager for å kjøre opp. Jeg sa at jeg skulle ta noen kjøretimer for å komme i gang. Den ene dagen var det kjøretime, den andre dagen så skulle jeg kjøre opp. Det var det ingen som viste. Jeg bestod oppkjøringa, smiler hun.

Bilberger fra første dag

Gunnvor forklarer videre at når hun hadde tatt førerkortet til lastebil kjørte hun rett hjem. Det var fullvinter og travelt på stasjonen, og den første hun støtte på var pappa Eugen. 

–  Sjølen kom springende bortover plassen, og han spurte: – Har du kjørt opp nå? Han sa det som en spøk, men så sa jeg, ja. Da stoppet han opp, og hadde det ikke så travelt lenger. – Men du må jo fortelle om sånt, sa han. Det gikk to minutter, og så måtte jeg velge mellom om jeg ville kjøre den eller den bergingsbilen, for det var så mange bergingsoppdrag. Så da var det rett i arbeid. Men det var litt artig å få den reaksjonen. Han ble helt sjokkert og stum, ler hun.

En litt annerledes hobby

Gunnvor har vokst opp med bilberging like mye som på verkstedet. Pappa Eugen Sørflakne kommer kjørende og slår seg ned. Han forteller at Gunnvor var med på et oppdrag i Stugudal da hun var tre-fire år. 

– Vi ordnet kakao til Gunnvor og kaffe til meg, og jeg ordnet en cd-plate til Gunnvor. Jeg monterte dråka oppi barnestolen og satte på Hits for kids. Da fikk jeg klar beskjed tilbake at det ikke var innenfor. Da var det bare å sette tilbake Springsteen-plata, og sånn har det stort sett foregått, forteller han.

Og Gunnvor bekrefter at for henne er det bilbergingen som er det aller beste. Hun tar på seg vakter i helgene og i ferier. Spesielt når faren en sjelden gang tar seg fri. Da holder hun på jevnt til seint på kveld, og har i tillegg jobb i Trondheim på dagtid.

– Noen ganger er det ingenting, og andre ganger er det hele natta, og da sover du ikke. Men det er artig. Bergingsbilen er hobbyen min. Jeg kan ikke si noe annet, forklarer Gunnvor og legger til at hun liker at det er variert og at det viser løsninger og muligheter i stedet for det som ikke går.  

– Og så er det en rimelig bra motivasjon å se ansiktet på godt voksne kaller som har kjørt av vegen, også ser de at det er jeg som hopper ut av den store bergingsbilen. Da har jeg motivasjon for ti år framover, gliser hun.

– Enten meg eller ingen

Men det er ikke bare, bare å være jente i en mannsdominert bransje. Når hun er ute og berger biler, er det mange som sperrer opp øynene når det er en pur ung jente som stiger ut av bilbergingsbilen. Hun forteller at det ikke har skortet på kommentarer, men vanligvis så løser det seg.

– Men det var en gang jeg skulle hente en bil. Da var det en kall som forlangte å få noen andre. Da sa jeg: «enten får du ta til takke med meg, eller så får du vente i tre-fire timer, for de andre er opptatt». Han valgte til slutt å la meg få hjelpe ham. Det gikk bra, og det komiske er at dette var en av de enklere bergingene. Men jeg ble oppgitt, og dette er den eneste gangen jeg har sagt ifra på denne måten. 

– Går det ikke innpå deg når du blir møtt på denne måten?

– Jo, det gjør det. Jeg må fordøye det, men så tar det ikke lange tida før jeg har omgjort det til motivasjon, og da ler jeg bare av det og glemmer det. Men det er viktig å legge det fra seg, sier hun.  

– Dette er selvvalgt 

Gunnvor er en av tre søsken, og pappa Eugen forteller at han alltid har pushet på for at barna skal gå sine egne veier, og aldri har han pushet for at de skal gå samme vei som ham. For ham er det aller viktigst at barna finner noe de trives med.

– Derfor må jeg si at jeg synes det er fryktelig artig at hun har funnet glede i det samme som jeg har funnet glede i. Og nå har hun vært med såpass mye at hun vet at hun blir både bløt og kald og lortåt, men fremdeles så synes hun det er artig, sier Eugen.

– Det er en nådegave å være så heldig. De er nok alle sammen miljøskadd fra fødselen, gliser han. 

Sparringspartnere

Faren forteller at de også er sparringspartnere, og hver eneste dag tar de opp tema som har med faget å gjøre ved matbordet.

– Når hun var lærling fikk nok Motor-Trade en del spørsmål de vanligvis ikke får av en lærling.  

Gunnvor ler og sier at hun har fått en del rare blikk av eldre kollegaer. 

– Ofte er spørsmålene så avansert at jeg må skrive de ned på en huskelapp, for jeg vet ikke hva de betyr selv. Så når jeg stiller spørsmålene må jeg ofte gjenta de, ler hun. 

Tårer og bannefraser

Siste del av studiet til Gunnvor var under koronatiden, og mange tok ikke inn lærlinger grunnet smittefare. Mange gikk hjemme, men her fikk Gunnvor en fordel, for hjemme ble en læringsplattform.  

– Når korona kom så ble hun satt i arbeid her. Jeg tenkte at da måtte vi bare knalle til og få trødd til henne litt forskjellig, fastslår Eugen. 

– Da var det både tårer og bannefraser, gliser Gunnvor. 

Begge er enige i at det er greit å ha læringsperioden utenfor familiebedriften, men de er glade for at hun fikk med seg mye praktisk arbeid som hun ikke ville fått ellers. 

– Hun fikk oppgaven, men var nødt til å jobbe selvstendig. Når hun ikke flyktet fra faget da, så var det vel høvelig trygt, sier han og legger til:

– Vi er godkjent lærlingebedrift, men vi har ikke plass til lærling. Uansett så tror jeg ikke det hadde vært rett å gå som lærling hjemme. Unotene kan hun lære her, men skikken må hun lære en annen plass. Så får hun se hvordan det er andre plasser, for hit får hun alltid komme. Men hun må lære seg hvordan man er som normalt ansatt, og kunne gå hjem til normal tid. Det blir ikke sånn når man er i en slektsbedrift, fastslår Eugen.

Fremtidsplaner

Og så spørsmålet som kanskje mange lurer på: 

– Har du noen planer eller ønsker om å ta over verkstedet på Sørflakne når den tid kommer?

– Foreløpig har jeg ingen planer om å ta over, men hva som skjer om ti år har jeg ikke peiling på. Men bilberginga, den vil jeg fortsette med. Den liker jeg. Men å ta over verksteddriften er ikke noe ønske per i dag, sier Gunnvor Sørflakne avslutningsvis.

Gunnvor Sørflakne våger å gå egne veier, men hun er ikke sikker på om hun ønsker å ta over verkstedet på Sørflakne. Foto: Lina Tørum