Snart åpner ullspinneriet i Tydal

I disse dager er det fullt kjør hos nyetablerte Nea Ullspinneri, som ligger i sokkeletasjen på servicebygget i Ås. Spinneriet skal produsere garn av ull i fra lokale bønder i Neadalsføret, og holder nå på med siste finish før de åpner dørene.

Se video lengre nede i saken.

– Vi fikk utstyret først forrige tirsdag, og denne uka holder vi på med opplæring, sier gründer Anita Evjen Fremo. Hun har fått med seg datteren Janicke i en 50 prosent stilling, mens ektemannen Fred Kåre blir med som medarbeider og vaktmester når han ikke er på jobb i sin faste stilling i Værnesregionen.

– Det blir på en måte en familiebedrift, ler Anita.

Anita kommer fra en familie som har sau, og hun har fra før sittet ved rokken. Nå byttes altså den tradisjonelle metoden ut med maskiner.

Hjelp fra Canada

Når Selbyggen besøker ullspinneriet, er det full drift i maskinene. Ull henger til tørk, det kares, tvinnes til nøster, dampes og tromles. De er opptatt med matematiske regnestykker på hvor tykk tråden skal bli, og får opplæring av Andrew Carpenter fra Canada. Han er i Tydal gjennom firmaet Belfast Mini Mills, som leverer maskinene. Til sammen har de fått 10 maskiner.

– Han skal være her i 10-11 dager for å installere utstyr og å lære oss opp, forteller Anita, og fortsetter: 

– Han er et unikum! Flink og jordnær. Han har bodd på Neatun, og sier at han har fått så god service. Alle ordner opp for ham, ler Anita. 

Med skip fra Halifax

Planen var opprinnelig å åpne allerede i april i år, men grunnet covid og forsinkelser i levering, ble spinneriet utsatt, først til juni, så til i høst. 

– Maskinene ble endelig fraktet med skip fra Halifax i Canada i oktober. Jeg satt og fulgte med skipet på nettet; Hvor langt har det kommet? Jeg var så spent. I Tyskland ble kontaineren fraktet over på ny båt, som la til kai i Orkanger, og så ble de kjørt hit til Tydal, forteller Anita entusiastisk.

Kortreist og økologisk

Selve ulla skal hun kjøpe fra bønder i Neadalføret, for Anita ønsker å ha et lokalt, kortreist garnprodukt. 

– Vi bruker av de sauerasene som finnes i dalføret. Vanlig norsk hvit, pelssau, spelsau og annet, til sammen en 6-7 ulike raser. Nå i begynnelsen skal vi eksperimentere og prøve oss frem. Det har med hvilken type ull det er, hvordan fibrene er og hvordan det blir spunnet, sier hun. 

Fra ulla forlater bonden, går den gjennom mange ledd før det blir et ferdig garnnøste.

– Ulla skal vaskes, tromles, grovpikles, separeres og kares. Så dras ulla litt ut i en spinnemaskin, før den steames og nøstes. Ulla skal gjennom ti maskiner før det blir et ferdig produkt, sier hun, og forklarer at det er mye matematisk presisjon som ligger til grunne for et ferdig produkt, og det blir i starten mye prøving og feiling.

– Hvis vi skal ha hundre gram per nøste – hvor mange meter blir dette? Vi holder på å finne formler som vi kan følge, og formelen varierer etter hvilken type ull vi har; om det skal spinnes som to-tråd, tre-tråd eller fire-tråd. Vi fant nå for eksempel at 100 meter i et nøste var på 100 gram av en viss type ull. Dette kan variere veldig, forklarer hun.

Økologisk, lokalt minispinneri

Hun fastslår at Nea Ullspinneri blir et minispinneri, og hun tenker å holde det så økologisk som mulig.

– Vi driver økologisk og bruker ikke kjemikalier. Vi ønsker å ha det så kortreist, lokalt og miljøvennlig som overhodet mulig og ingenting skal gå til spille. Det blir alltid noe igjen av ulla, og det skal vi bruke til andre ting, for eksempel fyll til hundeseng eller til toving, sier den kreative dama. 

Også fargestoffet skal komme fra planter som vokser i Neadalen, og i sommer, mens hun ventet på maskinene, gikk hun i skogen og plukket planter og sopp til farging.

– Det er enkelt å få til grønn og gul farge, mens rød og blå er mer vanskelig. Men jeg prøver meg nå fram med blodrød slørsopp til rødfarge. Røtter fra tepperot gir også en fin rød farge, forklarer hun.

I startfasen skal hun kun selge ufarget ull, da hun må ha en innkjøringsperiode på maskinene. Hun håper at hun får på plass farget garn til sommeren, og tenker også at folk etter hvert kan få kjøpt ull slik at de kan tove selv.

Etiketter og turisme

Også etikettene blir lokale, og hver type garn får lokale stedsnavn. Anita forteller at stedsnavnene kommer etter hvor sauen har gått på beite, og det blir trykket på navn som Bringen, Stråsjøen, Roltdalen og Essand.

– På utsiden står det Nea ullspinneri, men inni etikettene blir det en liten historie om for eksempel Essand. Dette blir en del av markedsføringa. Jeg ønsker å få til noe rettet mot turister, for jeg ønsker at de skal få tilgang til noe som er lokalprodusert. Jeg håper å nå både de som har hytte i Selbu eller Tydal og de som går fra hytte til hytte.

Butikk og messe

Selve ullspinneriet er ganske stort, og maskinene bråker. Hun skal derfor ha en liten butikk med egen inngang vegg i vegg med spinneriet.

– Her blir det et lite utsalg, og jeg kommer også til å ha nettbutikk. Jeg ser for meg å ha butikken åpen mot helg, og kanskje ettermiddag eller kveld. Ellers blir jeg i ullspinneriet og ser til maskinene, for det er de jeg må rette fokus mot nå. 

– Når åpner du butikken?

– Jeg kunne tenkt meg å åpne før jul, men det er usikkert enda. Hvis det ikke blir i desember, så blir det nok tidlig på nyåret. 

Før denne tid blir hun å finne på Husflids- og fritidsmessa i Tydalshallen til helga. Her kommer hun til å vise frem, og forhåpentligvis selge, noe av garnet hun har laget. Ved siden av skal hun selge håndarbeidsprodukter som for eksempel tova sitteunderlag, samt julemat.

– Hva fikk deg til å begynne med ullspinneri?

– Jeg er glad i å holde på med håndarbeid og ull, og har hatt en drøm i mange år. Jeg fikk med meg Fred Kåre, og vi fant ut at vi skal satse på dette. Vi ser at det er marked for det, sier Anita og forklarer videre:

–  Selv har jeg samojed (*hunderase, journ.anm.), og jeg samla ull fra henne. Når jeg spurte et spinneri om de kunne lage garn av det, fikk jeg høre at det er to års ventetid. Da tenkte vi at nå er tiden inne.  

– Veldig inspirerende

For spinneriet har hun fått tilskudd av Tydal kommune, og har ellers tatt opp lån fra Selbu Sparebank. 

– Total kostnad blir på ca. 2 millioner, så det er spennende. Nå surrer og går det i maskinene, og det er helt herlig. Jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger, og jeg ser på sosiale medier at folk er interessert og støtter opp. Det er veldig inspirerende, avslutter en entusiastisk Anita Evjen Fremo.