«Vi har det til låns – det kan en legge seg på minnet»

Vindkraft synes å være en dårlig idé, og sies allerede å være på veg ut: svak gevinst målt mot konsekvenser for næringsutvikling, natur og mennesker i vår tid. Og ikke minst: for de etter oss! Folkevalgtes handlinger gjenspeiler folks oppfatning. En reversering av vedtak om nei til naturnedbygging vil være et monumentalt tillitsbrudd! Det dreier seg også om respekt for folkevalgtes arbeid, om kunnskapsmangel og om konsekvenser vi ikke evner å se nå.

Alle synspunkt er velkomne og skal behandles respektfullt. Videre betviler vi ikke at eksterne aktører oppfatter sine intensjoner og arbeidsmetoder som gode og akseptable i forhold til sine interesseområder innen vindkraft. Samtidig blir prosessene rundt konseptet vindkraft underlig på grunn av mangel på hhv. kunnskap, helhetstenkning og kjøreregler. Heri ligger også en type mangel på respekt – hva kommunen opplever er oppsiktsvekkende, for å si det pent: trass i et demokratisk nei-vedtak til vindkraft i 2019, en jobb våre folkevalgte la mye arbeid i og som de får honnør for, så er det altså aktører som glatt velger å overse dette. Det synes faktisk lov å gjøre slikt. Vi skulle gjerne, dypest sett, kjent motivet. Dette har et etisk element i seg knyttet til legitim fremgangsmåte, og kan heller ikke tolkes som annet enn en fornærmelse mot kommunens arbeid. Påfølgende famøse møter minner om dansketiden, da Norge ble solgt ut for småpenger. Vi stoler på kommunen som portvoktere her for demokratiske vedtak.

Om det ikke finnes kunnskap om effekter av vindkraft vi har oversett, vet vi lite om virkning på natur og mennesker, og framtidig verdi av intakt natur opp mot inngrep i skalaen det lefles med. Ut fra denne fundamentale erkjennelsen, og risiko for ubotelige skader, foreslår vi at det eneste ansvarlige våre folkevalgte kan gjøre her er minimum å holde igjen til en vet mer. Slik kunnskap er ingen kvikk-fiks av typen «konsekvensutredninger», og hvor en ikke en gang vet motiv, metoder, målsetting og ressurser som er avsatt. Det hele er sikkert ment i god hensikt, men blir å holde seg selv og andre for narr. Det kommunen kan gjøre, i god føre-var-ånd, er å gå i bresjen for et program for relevant kunnskap, et grep som vil gi bred, positiv gjenklang.

Følgene er mange og uforutsigbare av forhastet å gi etter for et lite overbevisende konsept for utbygging, og om en går med mangelfull kunnskap- og helhetstenkning inn i dette. For natur og dyreliv. For samlet verditap for mennesker i kommunen nå og senere. For videre sunn næringsutvikling og forvaltning av fornybare utmarksressurser, og som etter alle solemerker har mer, mye mer, og varig verdiøkning som intakt natur veid opp mot kortsiktig horisont og trolig unødvendig verdiødeleggelse. Og ikke minst: avgjørelser tas her på vegne av neste generasjon! Å trå feil nå er et tungt ansvar å bære. Raseringen av natur vil være der som en evig påminnelse. Det er ikke slik det står i en tekst et sted at «om hundre år er allting glemt».

Tillit er sentralt, og vi forventer at våre folkevalgte står rakrygget og med integritet overfor tidligere vedtak, særlig i en kommune som flagger sin storslagne natur. Og samtidig er det verdt å minne seg selv på at vi har naturen kun til låns i vår tid. Noen sier det er arvesølvet.