Visjonære idealister i PMF´s gründertid:

– Vi hadde stor pedagogisk frihet og var i ei skoleboble hele døgnet

Ekteparet Arnstein Trøite og Kari Johanne Finnland var begge lærere ved Peder Morset folkehøgskole(PMF) i ei tid da de ansatte hadde stor innflytelse på drift og utvikling av skolen.

Arnstein Trøite og Kari Johanne Finnland mimrer i dette intervjuet tilbake til svært givende og gode år da de var en del av den unge og engasjerte staben ved PMF. Foto: Bodil Uthus
Publisert

Etter ett og et halvt år som lærer ved Ekne VGS spesialskole, kom Arnstein Trøite til PMF i august i 1978. Den jordbrukskyndige lektoren hadde stor tro på at elevene ville oppleve mestring og utvikling gjennom å delta i fjøsarbeid og praktisk jordbruk.

Japanske silkehøner, sau og gris

– Den gamle fjøsbygningen på Fossan sto nesten tom og egnet seg ypperlig for formålet vårt. Det var bare å sette i gang, forteller Arnstein.

– Hos Jon Høiås fikk vi tak i fire sauer og på Avlsgården i Innbygda fikk vi kjøpt to grisunger. Vi snekra hønsehus og kjørte til Bratsberg og henta japanske silkehøner. Med kaniner i bur og to hester på stallen, ble det fullt opp å gjøre. De japanske silkekyllingene ble for øvrig ingen suksess, da det viste seg at de fleste var hanekyllinger. Men hos Gjerde hadde de stedegne høner, så det ordna seg i hønsehuset også.

Mange elever meldte seg og deltok med liv og lyst i fjøsstellet, i lamminga om våren og saueletinga om høsten.

– Vi satte opp turnus med to og to elever i gangen, en person med funksjonsnedsettelse og en funksjonsfrisk elev sammen. De måtte samarbeide, fikk faste ansvarsoppgaver og lærte hverandre å kjenne. Det var jordnært og praktisk. I forhold til PMF sine kjerneverdier om likeverd, inkludering og mangfold tror jeg vi traff blink med gårds-prosjektet vårt, sier Arnstein.

Arnstein hadde jordbruksutdannelse fra Mære, og under hans ledelse fikk elevene lære seg å samarbeide og ta ansvar for dyrene og den nye gårdsdrifta på Fossan. Foto: privat

Livsorientering – et fag for alle   

Mange av de unge lærerne som ble ansatt ved PMF i de første årene, var glødende idealister med et brennende mål om å bedre livsbetingelsene for de med funksjonsnedsettelse. Blant disse var også en nyutdanna lærer fra Holtålen.

– Jeg tenkte egentlig å søke meg lærerpost i Nord-Norge, men gjennom en venn fikk jeg høre at det var et ledig vikariat ved folkehøgskolen på Selbustrand og tenkte jeg kunne prøve det ett år. Jeg trivdes så godt at det ene året ble til tolv, sier Kari Johanne.

– Spesialfeltet mitt var formingsfag, men i tillegg utviklet vi et helt nytt livsmestringsfag med en egen teoridel for de elevene med funksjonsnedsettelser. Det handlet om hygiene, mat og seksualitet og gikk kort og godt ut på å mestre livet sitt, noe også de andre elevene hadde stor nytte av, sier Kari Johanne.

Lenge var PMF den eneste folkehøgskolen i Norge som integrerte elever både med og uten funksjonsnedsettelser. Mange av de funksjonsfriske elevene søkte seg til PMF med mål om å ta en videreutdanning innenfor forskjellige helsefag.

– Mange ble sykepleiere, helsefagarbeidere, vernepleiere og miljøarbeidere. Jeg tror de fikk en veldig god start på utdanningsløpet sitt gjennom det ene året på PMF, forteller Kari Johanne.

Samfunnsengasjert: 600 elever fra alle folkehøgskolene i Midt-Norge, deriblant også PMF, gikk i fredsmarsj i Trondheim sentrum 21. april i 1983. Foto: Privat

Boplikt og heldøgns skoleboble

– I starten hadde de ansatte boplikt, noe som førte til et helt spesielt miljø, forteller Arnstein.

– På skolens område ble det bygd Selbu-hus for ansatte, de fleste med sokkelleiligheter. Vi bodde og jobba sammen, og når vi møttes ellers, snakka vi bare skole. Skolen var som ei eneste stor boble hele døgnet, og vi som jobba der ble på en måte en storfamilie.

– De pedagogisk ansatte var tilknyttet hver sin elevheim, minnes Kari Johanne.

– Som elevheimansvarlige kom vi nært på elevene. Mange av de funksjonsnedsatte elevene kom fra institusjoner som eksempelvis Klæbu, Vestlandsheimen og Emma Hjort. Overgangen fra et sterkt regulert institusjonsliv til et sjølstendig ungdomsliv på PMF var veldig stor. Elevene følte på en enorm frihet og utvikla seg veldig fort. Jeg husker en gutt som var veldig glad i kvitost, med fri tilgang til kjøleskapene gikk det med en halv ost for natta. Osten skulle deles på med de sju andre på elevheimen. Her var det behov for veiledning.

Friluftsliv og turer i skog og fjell var fra første stund en viktig del av undervisningsopplegget ved PMF. Her er elever på utflukt til Væktarstua. Foto: Privat

Fra PMF til Selbu VGS

I 1992 ble Kari Johanne ansatt ved Selbu VGS som rådgiver og lærer med hovedansvar for spesialpedagogikken. Arnstein fulgte etter i 1993, først som lærer og senere som rektor. I dag er de begge pensjonister som tenker tilbake på årene på PMF med stor glede.

– Det var veldig givende og artig å få jobbe der. Noe av det som sitter mest igjen er at elevene lærte å respektere det som var annerledes og å ta vare på hverandre. Mange tidligere elever har senere uttalt at de har hatt sine beste år i livet der. PMF har betydd mye for mange og også for oss, avslutter Kari Johanne Finnland og Arnstein Trøite.

Fra en tur på Bringen. Foto: privat