Tannbehandling på godt og vondt, før og nå

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten tilhører skribenten.

I løpet av en periode på ca. 2 uker har media servert en rekke historier om grusomme pasientopplevelser i tannlegestolen. Dette er enkelthistorier, men kan nok sies å beskrive generelt hvordan tannlegebesøk opplevdes opp gjennom tidligere tider. Serien fikk betegnelsen SORTE HULL, primært siktet mot de dårlige erfaringene som pasientene erfarte. Men innleggene ga også et dårlig inntrykk av hvordan tannlegestanden forsøkte å løse problemer  knyttet til forebyggelse og behandling av sykdom i munnen. Det er dog viktig å innse at medisinsk og odontologisk behandling må sees i lys av de hjelpemidler, utstyr og medisiner man tidligere hadde til disposisjon, men også til de holdninger som praktikerne hadde.

Betydningen av gode bedøvelsesmidler

 Før 1845 hadde legene og tannlegene ingen narkotiske eller lokale bedøvelsesmidler,tilgjengelig og vi kan vanskelig tenke oss hvordan pasientene opplevde f.eks. en amputasjon eller en større tannoperasjon. Etter hvert hevet man blikket for å finne hjelpemidler. I 1844 var det to amerikanske tannleger som introduserte eter og lystgass som narkosemidler i medisinen.  I 1884 fikk vi det store gjennombruddet for lokalanestesi ved å ta ibruk kokain til injeksjoner. Et kjempesteg til fordel for både pasient og kirurg!

Den gamle tannlegens erfaringer.

Undertegnede sitter på et bredt erfaringsgrunnlag. I løpet av mine 90 år har jeg opplevd odontologien som pasient, som utøvende tannlege, som administrator, som kursgiver og skribent, som forsker og som opservatør. Perioden kan beskrives som en revolusjon innen forebyggelse og behandling. Retningsgivende for denne utviklingen har vært «de etiske Hipokratiske retningslinjene» hvor behandlingen skal være til gagn for pasienten , uten unødvendige plager eller skader.

I løpet av 40- og 50 årene var det sjelden man hadde faste tannleger på landsbygda. Tannsmerter ble  defor overlatt til stedets lege, uten nødvendig tannhelsekompetanse. Behandlingen ble som regel uttrekking av tenner uten nødvendig sympati for pasienten. Jeg husker det alt for godt! Var man så heldig at man fikk kontakt med en tannlege ble boreoperasjonen utført med saktegående maskiner og sløve stålbor. De ubehagelige lange behandlings seansene satte sine spor.

Endelig fikk vi luftdrevne turbiner med vannkjøling

Boremaskiner med luft og vannkjøling møtte jeg i min studietid ved slutten av 50 årene. Et stort framskritt som reduserte både tid og smerter. Tannlegestolen ble over tid endret fra en sittende stol til en liggende stol eller seng hvor behandlingen kunne utføres firhendig med hjelp av en dyktig og skolert assistent.

Nye fyllingmaterialer kom på markedet og som erstattet de lite kosmetiske materialene. I 70- 80 årene ble det mørke og giftige amalgamet fjernet fra bruk.

Vidundermidlet fluor

Medisinen og odontologien innså etter hvert behovet for å flytte hovedaktiviteten fra reparasjon over til forebyggelse. For tannlegene betydde dette i praksis bruken av fluorider. Det var en kamp som tannlegevitenskapen førte mot sterke antiholdninger i samfunnet. Takket være fluor ble tannråten sterkt redusert.I dag smiler barn og ungdommer mot oss med feilfrie tenner i nydelige smil. Vi slipper i stor grad de skremmende sprøytene og den surrende borremaskina.

Hvordan behandle den gamle skrekken for tannlegen

Men hva med den angst og fobi som fortsatt sitter igjen fra de gamle vonde dagene. Som det framgår av de nevnte artiklene er det et betydelig problem for mange.

Jeg hadde gleden av å medvirke til det arbeidet som ble utført  ved Universitetet i Trondheim, Østmarka psykiatriske sykehus i kartlegging og bekjempelse av angst og fobier. En spørreundersøkelse med 70 spørsmål ble sendt norske menn og kvinner (18-70 år) og viser  utbredelsen av angst og fobier i den norske befolkningen. Vår undersøkelse ble presentert ved en konferanse i Atlanta Georgia i 1993 og viser at 8% hadde utpreget angst mot tannbehandling, og 2,1% hadde utpregede fobier mot samme.Selv om dataene er fra 1993 viser dagens tall tilsvarennde problemene, slik det også kommer fram i avis intervjuene.

Behandlingen av disse problemene er basert på prof. Joseph Wolpes teorier og forskning på eksponeringsbehandling. Wolpe var gjesteforeleser ved Østmarka, og bidro til at slik behandling ble gjennomført ved Østmarka sykehus med gode resultater. I dag er norske tannleger vel kjent med denne typen behandling og kan, i samarbeid med psykologer, gjennomføre denne på sine pasienter i tråd med de hipokratiske retningslinjer. Pasienter med diagnostiserte odontofobier kan i dag søke støtte via en offentlig ordning kalt TOO. Dette er i sannhet en viktig del av den odontologiske revolusjonen og vil bidra til at tannbehandlingen kan utføres uten problemer for våre pasienter..