Hvor er du nå, Jonatan Oddson Kjøsnes?
– Vet bare at jeg vil jobbe med teater
Dette intervjuet skulle egentlig handle om hvordan en gutt blir fanget av teater, men kom også til å dreie seg om å føle seg liten og annerledes i et lite bygdesamfunn.
Publisert
– Hvor er du nå, Jonatan Oddson Kjøsnes?
– Akkurat nå er jeg hjemme på Nordpå i Vikvarvet, men i morgen er det slutt på påskeferien og da drar jeg tilbake til Trondheim og studiene ved NTNU. Jeg har studert drama og teater i snart tre år og blir ferdig med bachelorgraden min nå i vår.
– Når kom lysten til å drive med teater?
– Den kom tidlig, mens jeg gikk i 3.-klassen på barneskolen på Bell. Det var en samlingsstund med Selbutema, jeg sang «Kvernsteinssangen», og det førte til at jeg ble plukket ut til å spille Kjell Aukrust i teateroppsetningen «Dobbelsats og freske fraspark.» To år senere spurte Elisabeth Matheson om jeg ville spille Trond Morset i «Snømørkt». Å få spille sammen med profesjonelle skuespillere og rutinerte amatører; jeg var bare 11 år og opplevde det som kjempeartig og veldig stort.
– Ble det veldig mye teater i åra som fulgte?
– Nei, egentlig ikke. Ikke før jeg begynte på videregående og Elisabeth Matheson starta et drama- og teatertilbud ved Selbu kulturskole. Da ble det mer tydelig for meg at jeg ville jobbe med teater, og det befestet seg enda mer da jeg etter videregående gikk ett år ved teaterlinja på Romerike folkehøgskole. Der fikk jeg jobbe med teater hele tida, og det ble et veldig befriende år da jeg oppdaget at det var en verden utenfor Selbu.
– Under «Snømørkt» uttalte du i et intervju i Selbyggen at du hadde veldig lyst til å bli skuespiller, men at du trodde det ville bli vanskelig. Tenker du det fremdeles?
– Da visste jeg nok allerede hva jeg snakket om, men det er ikke lenger skuespiller som er målet. Den utdanningen jeg tar nå er ikke spesielt rettet mot skuespilleryrket. Jeg har gjort ganske mye regi de siste årene, og jeg har mest lyst til å produsere egne stykker og lage teater fra bunnen av.
– Er det noen spesielle tema du er opptatt av?
– Jeg er opptatt av dagsaktuelle temaer som eksempelvis klima -og flyktningkrise, psykisk helse, og primært av å gi folk medfølelse og medlidenhet med de som lider og har det vanskelig gjennom teater. Ett av de siste stykkene jeg har vært med på å sette opp handler blant annet om unge gutters psykiske helse. Men det kan være like spennende å produsere oppsetninger som er basert på egne erfaringer og eget liv.
– Er det noe du sjøl har opplevd?
– I et lite bygdesamfunn er du prisgitt de du kommer i samme klasse med, og det er lite plass for å være annerledes. Jeg skilte meg ut i forhold til at jeg var liten og kortvokst og hadde andre interesser enn de fleste andre. I hvilken grad jeg ble mobba er avhengig av hvilket perspektiv du ser det i, da mobbing stort sett regnes som noe som foregår over tid. Jeg var heldig for det merka meg ikke så hardt som det kunne ha gjort, og jeg var heldig som hadde gode venner. Vennskap er en ganske viktig ting, og på en liten plass som Selbu er du ikke garantert å finne venner. Hvis du blir mobba og heller ikke har noen venner, kan det være ganske ille.
-– Mobbing er et veldig aktuelt tema i Selbu akkurat nå; finnes det noen løsning?
– Jeg tror at hvis du vil motvirke mobbing, så må du gå til rota, og rota finner du finner du ikke hos mobbeofferet, men hos de som mobber. På skolen er det ofte barn som mobber barn, og barn er ikke født onde eller slemme. På ett eller annet tidspunkt må viljen og trangen til å mobbe ha oppstått. Størst påvirkning på barn har foreldre eller andre i nær familierelasjon. Hvis Selbu har et mobbeproblem, så har det ikke startet i skolen. Det som fører til at et barn begynner å mobbe, har sammenheng med holdninger og påvirkninger som ligger utenfor skolen.
– Er det du sier nå basert på egne erfaringer eller noe du har lært gjennom studiet du holder på med?
– Dette er mest basert på min erfaring av å vokse opp i Selbu. Jeg tror Selbu har en vei å gå når det gjelder holdninger mot det som er annerledes og skiller seg ut. På studiet jobbet vi litt med en ungdomsskoleklasse i Trondheim. Og når det gjelder gutters psykiske helse tror jeg det er en vesentlig forskjell på by og land. I en by kan du gjemme deg i mengden, og det er større variasjon. Det har du ikke noen mulighet til på en mer homogen plass der alle kjenner alle. Og noe jeg også har erfart sjøl; noe av det vanskeligste med å bli mobba, er at det er flaut og at du får skyldfølelse. Dette forsterker ønsket om å passe inn og motvirker et tolerant og åpent samfunn hvor vi kan være forskjellige.
– Har du noen trøst og gi til de som blir mobbet?
– Da vil jeg si at det kan forandre seg til det bedre når de begynner på videregående. Selbu VGS var en god skole for meg, miljøet der var mye bedre enn på ungdomsskolen. Jeg ble mye tryggere på meg selv. Og det som er veldig viktig å vite er at det finnes en større verden utenfor Selbu.
