Fra landsbygda på Filippinene til kafédrift i Flora

Det er en mandag før påske i Flora, og kafeen er stengt. For Vilma Lina Gabrilla er dette ukas eneste fridag. Allerede i morgen går turen til Tiller i Trondheim for å handle inn varer til ei ny uke. Fra onsdag til søndag er det full drift, og arbeidsdagene kan ofte bli lange.

Men for Vilma er hardt arbeid en livsstil hun har båret med seg helt siden barndommen. Når hun forteller om oppveksten sin på Filippinene skjønner man raskt hvor hun har hentet arbeidslysten og ståpåviljen sin fra. Vilmas historie er en fortelling om hardt arbeid, viljestyrke og tilfeldigheter som førte henne til et fremmed land, langt fra hjemlandet.

Hardt arbeid, lite fritid

Vilma vokste opp på landsbygda i provinsen Isabela nord på Filippinene. Barndommen var preget av fattigdom og knapphet på materielle goder. Huset manglet både elektrisitet og innlagt vann, men fra ei pumpe utafor huset kunne de hente kaldt vann. Fattigdommen til tross, på gården hadde familien alltid nok mat.

Det var folksomt i det lille huset. Vilma var nummer fem i en søskenflokk på sju, og i tillegg bodde fire kusiner hos dem. Hun lærte tidlig betydningen av fellesskap og innsats. Foreldrene var bønder og hadde griser, kyllinger, kyr og geiter. Jorda ble pløyd med vannbøffel – traktor kunne de bare drømme om. Familien dyrket ris og grønnsaker, som mora solgte på markedet.

– Faren min var mye syk, så det var for det meste mora mi som jobba ute. Vi søsknene måtte også jobbe mye, sier Vilma.

Dagen startet klokka fire om morgenen med forberedelser av varene som mora skulle selge på markedet. Klokka kvart på sju la barna ut på den sju kilometer lange vegen til skolen. Etter endt skoledag klokka halv fem ventet de samme sju kilometerne hjem igjen, etterfulgt av lekser og nye arbeidsoppgaver fram til leggetid klokka ti.

Det var med andre ord lange dager med skole, mye arbeid og lite fritid og søvn.

Filippinene à → Hongkong → Australia

– Faren vår var veldig streng og opptatt av at vi skulle ta utdanning og gjøre det bra på skolen, minnes Vilma.

Da hun var 19 år, døde faren. Vilma hadde nettopp fullført to år på universitet, der hun studerte dataprogrammering. Hun bestemte seg for å ta fatt på arbeidslivet og flytte hjemmefra – langt hjemmefra. Helt til Hongkong. Der ble hun au pair hos en veldig hyggelig australsk familie, og Vilma trivdes svært godt. Som alle filippinere kunne hun engelsk godt fra før, men vestlig mat visste hun lite om, så familien kjøpte ei kokebok til henne. På denne måten lærte Vilma å lage nye retter – noe hun skulle få god bruk for senere også.

Vilma jobbet hos familien i Hongkong i hele 13 år, og da de flyttet tilbake til Australia, ble Vilma med dem.

Australia → Filippinene → Hongkong → Tydal

Etter halvannet år i Australia, bestemte hun seg for å stake ut kursen for sitt eget liv.

– Jeg flyttet tilbake til Filippinene og var der i seks måneder for å hjelpe mor, før jeg dro tilbake til Hongkong for å få meg jobb, sier Vilma.

I Hongkong jobbet hun på ulike restauranter, før skjebnen skulle bringe henne til den andre siden av kloden. På internett kom hun i kontakt med en tydaling, og de fikk en god tone. Vilma møtte Ola første gang i Hongkong, og hun reiste til Norge på turistvisum i 2004. De giftet seg samme år, og året etter kom Caroline til verden.

Det var en stor overgang å dra fra en storby med sju millioner innbyggere til ei norsk bygd med 700 fastboende – eller sagt med andre ord: 10 000 ganger færre. Hvor var alle folka hen?

Det var også uvant med lyse sommerkvelder. Vilma kikket på klokka og ut av vinduet flere ganger. Når skulle det liksom bli natt?

Vilma og Ola jobbet på ulike restauranter rundt om i regionen, hele tiden med base i Tydal. Men like før påske i 2008 fikk de en idé: De kunne starte drift i de tomme kafélokalene i Flora.

Historien til kafeen i Flora

Det var Ingebjørg og Sakarias Uthus som fikk bygget og etablert kafeen i Flora. Første åpningsdag var 19. november 1989 med fullt av kunder fra første stund. «Ikke en stol var å oppdrive, og utenfor stod det fremdeles massevis av folk i kø for å komme inn og sikre seg av all godmaten som ble servert,» sto det i Selbyggens reportasje fra åpningsdagen. Etter dette ble det stille fra skeptikerne som mente det ikke var mulig å drive kafé i utkanten av Selbu.

Ekteparet Uthus drev kafeen i ni år før de solgte virksomheten. Nye drivere holdt det gående til de ble slått konkurs i 2002. Så fulgte en periode med kun sporadisk drift, før floringene etablerte selskapet Flora eiendom og lokale krefter satte i gang permanent drift igjen med åpning 15. januar 2006. Men halvannet år senere, 9. september 2007, måtte de også gi seg.

Den 20. mars 2008, på selveste skjærtorsdag, ble kafeen åpnet igjen, takket være Vilma og Ola. Det var fullt av gjester i kafeen fra første åpningsdag. Buffeten med blant annet saltkjøtt og stappe ble veldig populær.

– Gjelder å tenke positivt

Resten er historie. Vilma har nå stått for matlagingen på kafeen i 18 år.

Men kafédrift i ei relativt lita grend er ikke alltid en dans på roser. Så gode naboer er gode å ha. Floringene har visst å sette pris på kafeen – for de er klar over at det er ingen naturlov at det skal være kafédrift i ei grend på rundt 70 fastboende. Allerede første sommeren etter at kafédrifta starta, sørget lokale ildsjeler for å arrangere både Barofestival og bobiltreff i samarbeid med kafeen. I 2011 ble det åpnet campingplass, Nea Camping, i tilknytning til kafeen.

Vilma og Ola flyttet fra Tydal til Flora i 2009. Det var praktisk å bo i nærheten, for arbeidsplassen ble like mye en livsstil som en jobb. Lange dager og mye arbeid krever sitt. Selv om Vilma har flere venner i Norge, har hun følt seg en del alene. Hun har alltid hatt tett kontakt med mora på Filipinene og søsknene i hjemlandet, Canada og Nederland – men den fysiske avstanden er likevel like stor.

– Det gjelder å tenke positivt. Man må ikke klage, sier Vilma.

Når livet har vært tøft, har hun holdt det mye for seg selv. Hun liker ikke å snakke med andre om privatlivet sitt og bekymringer hun måtte ha.

Lange dager med mye arbeid

Arbeidsdagene kan vare opp mot 16 timer. Det har hendt at hun lager catering til sju-åtte selskap samme dag.

– Det har også hendt at jeg har jobba hele natta. Om jeg sover i bare et par timer, får jeg vondt i hodet. Da er det bedre å bare jobbe på, sier Vilma.

Hun prøver heller å ta igjen tapt søvn på fridagene.

På kafeens meny står norsk tradisjonsmat som kjøttkaker, reinsdyrskav og dampet laks, mer typiske vegkroretter som hamburger, biffsnadder og løvbiff og også asiatiske retter som vårruller, scampi curry og tandoori chicken. Hver søndag er det dessuten buffet.

Søndagsbuffet, catering og selskap er de viktigste grunnpilarene i virksomheten. Sommersesongen er dessuten viktig, med sultne turister som stopper. Det er også mange faste kunder som er innom så godt som ukentlig.

– Det viktigste er at kundene er fornøyde, for da kommer de tilbake igjen. Jeg får mange gode tilbakemeldinger, og det er veldig artig. Når folk leverer tilbake catering-eskene, hender det at de har lagt igjen en lapp der de skryter av maten, sier Vilma.

Ekteskapet tok slutt for et par år siden, og Vilma har fortsatt drifta av kafeen.

Dattera Caroline bor i Trondheim og jobber på restaurant. Vilma forteller at hun er veldig flink til å lage mat – kanskje ikke så rart siden hun har vokst opp med foreldre i serveringsbransjen og hjulpet til mye på kafeen gjennom tiden.

Et nytt kapittel

Nå har et nytt kapittel startet i livet til Vilma. Hun møtte skogbruksentreprenøren Atle Buland, og de har nylig kjøpt et småbruk oppi lia i Flora.

– Jeg er floring, så her vil jeg bo, sier Vilma.

Med tiden har hun og Atle planer om å skaffe noen dyr, men kafedrifta har hun ikke tenkt å slutte med.

– Jeg håper jeg får fortsette å drive kafeen. Men det er helsa som bestemmer, vet du.