«Var kommunismen løsningen på menneskenes fattigdom, urett og sosial nød?»

Kommentarer til Trøites bok ”Frå husmann til bygdakommunist”.

Jeg har med interesse lest Arnstein Trøites bok om utviklingen av kommunismen i Selbu. Boka er et viktig bidrag til den lokale politiske historia i Selbu, og tar utgangspunkt i levekåra i Norge med spesiell vekt på forholda i Selbu. Boka er et godt supplement til bl.a. Selbuboka og til nedskrevne betraktninger og intervjuer av enkeltpersoner, samt kommunale referater og omtaler. Mellomkrigsåra, 2. verdenskrig og de nærmeste tiåra har lett for å gå i glemmeboka. Folk som opplevde disse periodene faller naturlig fra, og de naturlige kildene blir derfor borte. Det er derfor viktig at personer med kompetanse og engasjement tar initiativet og skriver ned historien etter beste evne. Historie er viktig både for nåtid og framtid, men samtidig skal vi vokte oss for i for stor grad tolke fortida med nåtidas øyne!

Boka stiller følgende hovedspørsmål-” hvorfor fikk oppslutningen om kommunismen slik medvind i enkelte grender i Selbu?” Bokas første del gir en vesentlig del av svaret, nemlig fattigdom, urettferdighet og sosial nød. Disse umenneskelige levekårene bidro i høyeste grad til å forme innbyggernes holdninger og opposisjonstrang. Historien viser oss mange eksempler på reaksjoner av ymse slag mot urettferdighet. Til og med 3000 års gamle egyptiske bondesanger fordømmer undertrykkelse og utnyttelse. (Brecht 1967).

Fra vår historisk tid, og beskrevet i våre historiebøker, kjenner vi den franske revolusjonen (1789 til 1799).

Befolkningen gjorde opprør mot den eneveldige kongen. Begrepet ”frihet, likhet og brorskap” stammer fra denne revolusjonen. Dette var også den gangen sentrale grunnbegreper for menneskelighet. Men ofte ser man at de gode tanker og hensikter feiler. Styresettet innførte mindre frihet og mindre likhet for befolkningen i Frankrike.

I det store Russland før århundreskiftet hadde befolkningen nød og fattigdom slik som beskrevet for Selbu. En relativt liten gruppering av befolkningen, under ledelse av Trotskij, startet i 1905 et opprør mot tsarveldet med håp om at levekårene skulle forbedres. Opprøret ble slått ned, men det ulmet i befolkningen og Lenin grep på nytt tanken i 1917 og startet den store revolusjonen. Bolsjevismen tok makten og startet det kommunistiske partiet, et parti med en Marxsistisk tanke om en verdensomspennende revolusjon mot kapitalismen. Den planøkonomiske kollektivismen feilet og ga ikke de resultater som man hadde siktet mot. Det nye Sovjetsamveldet ble internasjonalt isolert og til og med Lenin gikk ut og ba det internasjonale kapitalmarkedet om økonomisk støtte. (Sovjetsamveldet ble først anerkjent av USA i 1933). Med andre ord innså Lenin behovet for en internasjonal dynamisk kapitalisme for å få Sovjet økonomisk på beina.

Stalin kom til makta i 1924 og var leder til sin død i 1953. Stalin var en autokrat som styrte med den største grusomhet og hensynsløshet. Ingen har vel brukt terror i større omfang. Systemet gjorde bøndene til leilendinger igjen, og økonomien var avhengig av arrestasjoner av mellom 4 og 13 millioner. (GULAG).

Andre nærliggende land, bl.a. Romania, ble slukt av kommunismen. Arbeiderklassen hadde trua på at dette var løsningen mot ei bedre framtid. I Romania ble landet styrt fra 1965 av en kommunistisk korrupt leder som resulterte i en grusom fattigdomsutvikling i hele landet. Lederen tilegnet seg enorme verdier som ble avslørt i forbindelse med opprør og etablering av et nytt borgerlig styre. Korrupsjon var et resultat i de fleste av de nye kommuniststatene med ekstreme forskjeller mellom fattige og rike, i motsetning til de teoretiske målsettinger som kommunismen hadde.

Oppramsingen av kommunistiske land med medmenneskelige brudd på den fransk grunnsetningen om frihet, fred og broderskap kan gjøres lang. Hva skjedde i Norge etter den russiske revolusjonen? Norge ble grepet av den kommunistiske ideologien og framtredende politikere sluttet seg til den kommunistiske internasjonalen i1919, med aksept av Moskva-tesene i 1921. Disse tesene består av 21 punkter om absolutt underkastelse av den sovjetrussiske kommunismen. Kjente norske arbeiderpolitikere som Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen gikk god for tesene og kan betegnes som revolusjonære. Etter hvert ført dette til splittelsen i den norske arbeiderbevegelsen hvor de nevnte politikerne tok avstand fra tesene. I sin berømte tale i 1948, kalt Kråkerøytalen, advarte Gerhardsen sterkt mot kommunismen og vi fikk et markert skille mellom kommunismen og arbeiderpartiene.

Men en gruppe sto tilbake og stiftet Norges Kommunistiske Parti i 1923. De best kjente personene bak denne partistiftelsen var Peder Furubotn og Olav Scheflo.

Selv om det tok lang tid før kommunismen som parti slo rot i Selbu, hadde nok ideologien forplantet seg gjennom mellomkrigsåra og 2. verdenskrig. I 1945 var kommunistpartiet et faktum, takket være retorisk dyktig foretaksmenn som bl. O.B. Garberg.

Med utgangspunkt i hovedspørsmålet er det riktig å spørre i hvilken grad befolkningen i Selbu hadde kunnskaper om ”kommunismens elendighet” og feilslåtte politikk i perioden fra 1917 og framover. Var Selbu-kommunistene klare over Stalins grusomme metoder? Var kommunistene i Selbu villige til å benytte de samme grusomme metodene som var kjent fra Sovjetunionen, fra Romania og Øst-Tyskland for å bekjempe kapitalismen?

Man må erkjenne at kunnskaper ikke lot seg spre med dagens hastighet i 1945. Dette var før nasjonale og internasjonale kunnskaper kunne spres via radio, tv og aviser. Men man må gå ut fra at de mest framtredende kommunistene i Selbu likevel satt på betydelige kunnskaper, og kunne derfor indoktrinere sine velgergrupper med ”sannheter” som passet deres egne oppfatninger, og som vanskelig kunne imøtegås. Vi kjenner diskusjonen fra i dag om medias muligheter til å spre ”sannheter og løgner”.

Det vil fortsatt være et åpent spørsmål om nasjonal og internasjonal politikk hadde betydning for kommunismens oppslutning i Selbusamfunnet i 10 års perioden etter 1945. Som boka presiserer var det nok kampen mot ulikhet og sosial nød og troen på at kommunismen var veien å gå, som var den viktigste og avgjørende faktoren for å velge kommunismen. I tillegg kommer befolkningens sympati med kommunistenes kamp mot nazismen og Sovjetsamveldets rolle under 2. verdenskrig.

Boka burde med fordel hatt en større omtale av den internasjonale kommunismens politikk og feilslag, men til tross for dette økte oppslutningen i Selbu. Det bekrefter nok at den lokal opposisjonstrangen overdekket de store internasjonale feiltrinn og tankebaner til kommunismen.