– Tydal var mulighetenes land

I forbindelse med at de i dag fyller nitti år, har vi bedt tidsvitnene, Olav og Thora, om et lite tilbakeblikk på en kraftkommune i rask utvikling og som for mange innflyttere framsto som mulighetenes land.

Ville til sjøs

Olav forteller om en aktiv oppvekst på Byneset. Hjemgården, som lå like ved der elva Gaula renner ut i Trondheimsfjorden, ble en yndet lekeplass for ungene omkring.

– Jeg husker vi seila på isflaka utover mot fjorden og skremte vettet av foreldrene med alle våre vågale påfunn, sier Olav som tidlig begynte å drømme om å dra til sjøs.

– Vi var seks søsken og noen lang utdannelse kom ikke på tale. Jeg gikk yrkesskole i Trondheim og utdannet meg til elektriker. Deretter jobbet jeg noen år før jeg gjorde alvor av guttedrømmen og fikk hyre som messegutt på en stykkgodsbåt som gikk i utenriksfart. Der var jeg heldig og avanserte til maskingutt, sier Olav som noen år deretter videreutdannet seg ved Trondheim ingeniørhøyskole. Da hadde han allerede truffet ei snerten snelle som het Kari.

– Kari var også fra Byneset, og vi møttes på en bygdefest på Rye. Om det var hun som løp etter meg eller jeg etter henne, husker jeg ikke, men i mars 1961 giftet vi oss. Vi fikk fire barn og nå har vi vært gift i 63 år. Jeg er en heldig mann, sier Olav.

«Den nye maskinisten har ingenting»

Etter enda ett år som skipselektriker, var Olav blitt far til en liten datter og bestemte seg for at nå måtte det være slutt på sjømannslivet. Tilfeldigvis kom han over en annonse der det ble søkt etter en driftsassistent ved Nea-verkene i Tydal.

– Jeg søkte og fikk stillingen og glemmer aldri da vi ankom Tydal og Neabyen 1. oktober i 1962. Med i den gamle pickupen var Kari og May Britt, dattera vår som da var ett år gammel. Da vi hadde parkert utenfor tjenesteboligen som ventet på oss, krydde det av nysgjerrige unger på gårdsplassen. En liten tass stakk hodet inn i bilen og fikk øye på de to lenestolene og den sammenleggbare dobbeltsengen i baksetet. «Har dere ikke med dere mere?», spurte han. «Nei, vi har nesten ingenting», svarte jeg, hvorpå gutten sprang rundt til alle husene og ropte at «den nye maskinisten har ingenting», humrer Olav.

Velstand og vekst

Ifølge bygdeboka for Tydal nådde folketallet i kommunen et historisk høydepunkt med 1007 innbyggere i 1990, og etterspørselen etter arbeidskraft var stor, noe Olav kan bekrefte.

– Vi kom til ei lita fjellbygd i rask velstandsutvikling. I kommunen ble det stadig søkt etter helsefagarbeidere, sykepleiere, ingeniører, lærere og kontorfunksjonærer, og kraftutbyggingen i regi av Trondheim E-verk fortsatte for fullt med et stort behov for arbeidsfolk. Innflytterne var ofte unge folk i etableringsfasen, og bolignøden var stor. Nye kommunale boligfelt ble opparbeidet og stadig nye hus kom opp. Folketallet økte i raskt tempo, kulturlivet og foreningsaktiviteten blomstret, og på alle fronter var det vekst og utvikling. Tydal var i sannhet mulighetenes land, sier Olav som fikk kjenne velstandsutviklingen på nært hold da han kastet seg ut i lokalpolitikken.

H for Håbjørg og Høyre

– Jeg husker ikke akkurat når, men en gang på syttitallet begynte jeg å sysle med tanken om å danne en høyreforening. Kanskje var det fordi eldste broren min var høyremann. Jeg tenkte også at det var sunt med et blått alternativ i arbeiderpartibastionen Tydal, sier Olav.

Da Tydal Høyre ble en realitet i 1978 og stilte med egen valgliste kommunevalget året etter fikk de til manges store overraskelse inn to representanter i kommunestyret. Senere fikk Olav også fast plass i formannskapet.

– Med store skatteinntekter fra kraftutbygginga og romslig kommuneøkonomi, var det enkelt å være politiker i Tydal på den tida. Store prosjekter som helårsvei over fjellet fra Stugudal til Brekken og ny barne- og ungdomsskole på Kløfta ble gjennomført med tverrpolitisk enighet. Jeg kan ikke huske annet enn at vi var samstemt om det meste, sier Olav.

– Et godt sted å bo

I jobbsammenheng avanserte Olav etter hvert til driftsingeniør, og sammen med sine fire barn, ble han og Kari boende i Neabyen, der de fortsatt bor. Bekkestua kalte de huset sitt, og det har vært et godt sted å bo, sier Olav.

– Noe av det jeg er mest glad for er at ungene våre fikk en god grunnskoleutdanning og et godt oppvekstmiljø. Med alle velferdsgodene og omsorgstjenestene er det også trygt og godt å bli gammel i Tydal. Og nå bygger de nytt syke -og aldershjem. Det står ikke på, avslutter Olav.

– Vi var alle i samme båt

På telefonen i fra sin seniorbolig på Spongdal på Byneset, forteller Olavs tvillingsøster, Thora, om gode år i Tydal.

– I 1966 ble jeg gift med Arnljot Whist Klæt. Han var da nyutdannet lærer og valget sto mellom Tydal og et sted i Nord-Norge. At bror Olav og svigerinne Kari bodde i Tydal var nok en viktig årsak til at vi havnet der, sier Thora som forteller om en varm velkomst i Rønningsgjerdet.

– Da vi skulle svinge av fra hovedveien og opp til huset vi hadde fått leie kommunen, ble vi møtt av ei dame som gikk og strikket. Det hadde jeg aldri sett før, og det imponerte meg. Det var Kari Berggård. Hun ble en av de mange gode naboene vi fikk i Rønningsgjerdet. Du trengte ikke å bli invitert for å gå på besøk der. De fleste var unge innflyttere som oss og vi kvinnene hjemmeværende småbarnsmødre. Vi var alle i samme båt, og det var bare å stikke innom, enten det var for å be om hjelp til noe eller bare for å slå av en prat, sier Thora, som også minnes mange festlige lag og dansefestene i Idrettshuset.

– Ole Bjarne var best, og han spiller vel ennå? undres hun.

Har sydd over 200 bunader

Thora begynte tidlig å sy, og i tillegg til kjoler og barneklær, har hun nå over 200 bunader på samvittigheten. Og til tross for sin høye alder driver hun fortsatt med små-søm og justering på bunader.

– Knapphullene må jeg sy for hånd, og da merker jeg godt at synet er blitt dårligere.

De åra vi bodde i Tydal og barna var små, ble det ikke så mye sying. Men jeg ble spurt om å sy Tydalsdrakta, og det så jeg på som en stor ære, sier Thora,

Da Arnljot ville prøve noe nytt og i 1974 fikk seg jobb i legemiddelindustrien, flyttet familien fra Tydal.

– Vi bygde oss hus på Spongdal på Byneset, og Arnljot gikk etter hvert tilbake til læreryrket. Han døde i 2018, og da solgte jeg huset og flyttet til omsorgsboligen der jeg bor nå. Alle de tre barna våre bor fremdeles på Byneset, og jeg har åtte barnebarn. Jeg har god helse og har det så bra som en nittiåring kan det. Til slutt vil jeg gjerne hilse til kjentfolk i Tydal. Det var ei fin tid, avslutter Thora.