– En har bare en mamma og ingen kan erstatte henne

– Hvor er du nå, Trine Welve?  

– Akkurat nå er jeg hjemme i Bodø der jeg er i innspurten på sykepleierutdanningen. Jeg har akkurat levert bacheloroppgaven min og er nå i avsluttende praksis ved akuttmottaket i Bodø. Snart flytter vi tilbake til Røros, hvor jeg skal jobbe i et vikariat på sykehuset i sommer. Det stor mangel på sykepleiere, så jeg er ikke noe bekymret for å bli arbeidsledig og tror ikke det blir vanskelig å få seg fast jobb etter hvert.

– Hvem er vi?

– Det er jeg og min samboer som er rørlegger og som kommer fra Holtålen. Jeg tok påbygg på Røros og har både besteforeldre, en onkel, broren min, samt annen familie der, så det blir nærmest som å komme hjem for oss begge to. Med på flyttelasset har vi også med hunden vår, Leo, en beagle som vi er veldig glad i.

– Hva handler bacheloroppgaven din om?

– Den handler om smertelindring til kreftpasienter. Mamma døde av kreft da jeg var 18 år, og selv om hun heldigvis ikke hadde så mye smerter, var det viktig for meg å skrive om noe som var relatert til sykdommen hennes. Til høsten blir det fem år siden hun døde, og fremdeles går det nesten ikke en dag uten at jeg kjenner på sorgen og tapet. En har bare en mamma, og ingen kan erstatte henne.

– Skjedde det brått?

– Ja, det skjedde veldig brått. Vi visste jo at hun hadde en alvorlig kreftsykdom, men vi trodde og håpet i det lengste at det skulle gå bra, selv da hun ble lagt inn på St. Olavs noen dager før hun døde. Hun var veldig fin, og man kunne ikke se at hun var alvorlig syk. Kvelden før hun døde snakket jeg med henne på telefon, og pappa holdt på å ordne seg på elgjakta. Morgenen etter skjedde ting så fort at vi ikke rakk å komme inn i tide, verken jeg og pappa som kjørte fra Tydal, eller broren min, Torgrim, som kom fra jobb i Roan. Heldigvis hadde jeg en onkel i Trondheim som rakk å komme fram i tide. Hørselen er den sansen som forsvinner sist, så jeg er veldig glad for at onkel var der og at mamma kunne høre at noen av hennes nærmeste var til stede. Da vi kom opp i korridoren på avdelingen der hun lå, og jeg så onkel og sykepleieren hennes komme imot oss, skjønte jeg med en gang hva som hadde hendt. Vi kom akkurat for sent. Det var kun snakk om minutter.

– Hva husker du fra begravelsen?

– Noe har jeg nok fortrengt, men jeg husker det meste og en ting står tindrende klart for meg. Det var det øyeblikket vi kom ut av kirken på Aune; alle de ansatte på sykehjemmet sto oppstilt i en slags parade utenfor inngangen og bort til graven. Mamma var omsorgstjenesteleder på sykehjemmet, samtidig som jeg enda var lærling der i denne perioden. De var derfor kollegene til både meg og mamma, og det gjorde så utrolig godt at de sto der. Det var som de slo en ring omkring oss begge to, så det vil jeg aldri glemme. Det var trist, men samtidig veldig rørende og utrolig fint.

– Var det derfor du ville bli sykepleier; fordi mammaen din var det?

– I og med at mamma jobbet der i mange år, gikk jeg ut og inn av sykehjemmet i Tydal under hele oppveksten og så lenge jeg kan huske. Jeg visste tidlig at jeg ville jobbe med mennesker, og sykepleien var nok litt forutbestemt. Nå går jeg i mammas fotspor og får muligheten til å videreføre de verdiene hun sto for. Det er det største jeg kan nå, og noe jeg er stolt av.

– Hva vil du si til andre som mister en forelder i ung alder?

– For å forstå hvordan det er, må man ha opplevd det selv. Det går ikke an for andre å sette seg inn i en slik situasjon. Men selv om alt virker meningsløst og uholdbart når det skjer, så stopper ikke livet opp. Livet går videre, og det er bare en vei å gå, og det er framover. Selv om det kanskje fristet mest, var vi veldig opptatt av at vi ikke kunne isolere oss fra samfunnet. Både pappa og broren min var raskt tilbake på jobb, og jeg fullførte lærlingeløpet mitt. Det har gått bra med oss, og det gjør det for de aller fleste. Noen sa til meg at lynet slår ikke ned to ganger, og det var til stor trøst. Etter å ha opplevd å miste en forelder, tar man også ekstra godt vare på de man har rundt seg og verdsetter de høyt. 

– Hvordan gikk det med håndballen?

– Jeg spilte på 2. divisjonslaget til Selbu fram til sesongavslutningen i 2019. Men like før mamma døde, ble jeg operert for beinhinnebetennelse og gikk på krykker. Mens jeg gikk påbygg på Røros, var jeg innom damelaget i Ålen, og jeg har også spilt litt håndball for studentlaget i Bodø, samtidig som jeg har vært aktivitetsleder dette studieåret. Men etter å ha blitt operert en del ganger, sliter jeg fortsatt med samme skade, så av den grunn er jeg veldig i tvil om det blir noe mer seriespill i håndball.