Bli abonnent

To ungdommer og en veteran skapte en Frigjøringsdag som vi trengte

Datoen 8.mai markeres hvert år til minne om frigjøringen etter fem års tysk okkupasjon av Norge under andre verdenskrig fra 1940 til 1945. Årets markering i Selbu ble av dem som vil huskes - og som vi trengte.

John Rolseth la ned blomster og ledet høytidsstunden og minnemarkeringen over krigens falne fra Selbu. Foto: Bodil Uthus
Bodil Uthus
Bodil Uthus Bodil Uthus Frilansjournalist
Publisert Sist oppdatert

Mellom 50 og 60 personer, flere enn på mange år, hadde fredag ettermiddag funnet veien til Selbu kirkegård. Ved minnestøtten over krigens falne fra Selbu, holdt John Rolseth en kort minnetale, før den tradisjonelle markeringen på kirkegården ble avsluttet med blomsternedleggelse og allsang.

I skyggen av krig

Men arrangørene i pensjonistforeninga og historielaget hadde mer på programmet. I en fullsatt storstue på Åbiten ventet kaffe, smørbrød og kake, før dagens hovedtaler, Svein Morset, inntok talerstolen. Den pensjonerte ungdomsskolelæreren og gårdbrukeren ble født ti år etter at krigen tok slutt og er ingen krigsveteran i ordets rette betydning. Men like fullt er han en veteran. Som sønn av Tormod Morset og barnebarn av Peder Morset har han førstehånds kunnskap, ikke bare om den lokale motstandskampen i Selbu, men også om de forskjellige krigshandlingene og motstandsgrupperingene rundt omkring i hele Trøndelag. Som tredje generasjon Morset har han også til dels levd i skyggen av en krig. Gjennom sin far og onklene Helge og Trond vet han hva krigstraumer kan gjøre med et menneske. Han vet om sår som aldri helt gror. 

Oddmund Morset falt under flukt ved Østrungen 2.mars 1943. Hans far, Peder Morset, ble skutt på Kristiansten festning 19.mai samme år. Disse to historiske bildene over er fra begravelsen ved Selbu kirke den 29. juni i 1945. Det første bildet viser skolebarn fra Selbu som dannet flaggborg utenfor kirken. Som det andre bildet viser var det bare en kiste, med Oddmunds urne festet utenpå. Det er antatt at ca. 2000 mennesker hadde møtt opp ved Selbu kirke denne dagen. Hvem som har tatt bildene er det ingen som vet, men de har vært i Morset-familiens eie og er utlånt til Selbyggen fra Jostein Sandviks fotoarkiv. 

- Beredskap bygger på tillit og respekt   

Men på Åbiten var det ikke familiens opplevelser under krigen Svein Morset ville snakke om. Temaet for talen hans var noe så dagsaktuelt som beredskap. 

– Aldri mer 9. april var løftet nordmenn ga til hverandre 8.mai 1945. Angrepet i 1940 kom fra et godt forberedt krigsmaskineri mot et Norge med et minimum av militær beredskapskraft, sa Morset og stilte spørsmål om hvilken sivil beredskap dagens Norge har. 

Svein Morset delte sine tanker om hvordan vi alle kan bygge beredskap slik at 9. april aldri skjer igjen. – Demokratiet bygger på respekt og tillit, og det gjør også beredskapen, sa Morset i sin viktige og tankevekkende tale. Foto: Bodil Uthus

– I 1940 hadde vi mat, vann, ved og klær. Nå er matforsyningen vår nede i 30 prosent og Norge er et av de landene i Europa som har lavest sjølforsyning.  All produksjon av medisin er lagt ned - og hva med brennstofflager og kornlager? Vi må ha en beredskap som står i forhold til de klimatiske forhold vi lever under. Vi må tenke litt nytt, sa Morset. 

– Demokratiet bygger på respekt og tillit, og det gjør beredskapen også. Når demokratiets verdier forkastes med et skuldertrekk, fører det til avmakt, splittelse og radikalisering. Beredskapen vår må være å stå imot en slik samfunnsutvikling. Vi må være på alerten, engasjere oss, følge med og se ting, sa Morset og understreket dette med å sitere en strofe fra Arnulf Øverlands berømte dikt «Du må ikke sove» fra 1936: «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.»

En tale som ikke kan refereres 

To representanter fra Selbu Ungdomsråd, Håkon Øhlèn og Alannah Leona Spierings, fikk æren av å avslutte årets 8.mai-markering. Det gjorde de på en måte som ikke kan refereres, så talen til de to tenåringene kan du lese ordrett og i sin helhet nederst i denne saken. Talen bærer bud om at en ny generasjon må ta ansvar og gi oss det vi trenger mest av alt; nemlig håp og tro på at krig og lidelse en gang vil ta slutt og gi oss en ny og bedre verden.   

To representanter fra Selbu Ungdomsråd, Håkon Øhlen (18) og Alannah Spierings (17), høstet applaus som ingen ende ville ta da de avsluttet Frihetsdagen med sin 8. mai-tale. Foto: Bodil Uthus

8.mai-tale av Alannah Leona Spierings og Håkon Øhlèn

I dag samles vi for å markere 8. mai. En dag for fred, en dag for frihet, en dag for å minnes.

Vi minnes de som kjempet. De som sto opp mot urett. De som viste mot når det kostet mest. Og vi minnes at frihet aldri har vært gratis.

For oss unge kan andre verdenskrig føles langt unna. Det er historie vi leser om i bøker, ser i filmer, eller lærer om på skolen. Noe som skjedde «den gangen». Men sannheten er at historien ikke er så langt unna som vi kanskje tror.

For når vi ser ut i verden i dag, ser vi noe som vekker uro. Vi ser krig i Ukraina. Vi ser lidelser i Gaza. Vi ser konflikter i Sudan og andre steder som sjeldent får overskrifter. Vi ser barn som vokser opp med bomber i stedet for trygghet. Vi ser familier på flukt. Vi ser mennesker som mister hjem, framtid, og håp.

Og vi ser noe annet: at hat fortsatt finnes, at ekstremisme fortsatt finnes, at antisemittisme, rasisme og diskriminering fortsatt finnes. Det er kanskje dette som gjør 8. mai så viktig. At vi ikke bare ser bakover men også spør oss selv: hva gjør vi nå?

For vi ungdommer kjenner på verden. Vi følger nyhetene. Vi ser videoer fra krigssoner på telefonene våre. Vi scroller forbi ødeleggelser, frykt og sorg – ofte mellom en video og et bilde av noens middag.

Alt er nærmere enn før. Det påvirker oss. Mange unge kjenner på uro for framtiden. Ikke bare på grunn av krig, men også på grunn av klimaendringer, polarisering og et samfunn der tonen blir hardere. Noen kjenner på maktesløshet. Hva kan egentlig én person gjøre? Hva kan ungdom gjøre? Svaret er mer enn vi tror.

For fred bygges ikke bare i store internasjonale møterom. Fred bygges i klasserom, i skolegården, på trening, og på nett. Fred bygges i måten vi møter hverandre på.

Når vi sier ifra når noen blir mobbet, bygger vi fred. Når vi inkluderer noen som står alene, bygger vi fred. Når vi tør å stå opp mot hatefulle ytringer, bygger vi fred. Når vi velger respekt framfor fordommer, bygger vi fred.

Det er derfor tiltak for ungdom betyr noe.

Gjennom MOT lærer mange unge om noe helt grunnleggende: mot til å leve, mot til å bry seg, mot til å si nei, mot til å stå for noe. Det handler om karakter. Om å tørre å være den som inkluderer, eller den som sier stopp. Den som velger det rette, selv når det ikke er lett. Det høres kanskje enkelt ut, men ofte er det akkurat det som krever mest mot.

Gjennom DEMBRA lærer elever om demokrati, om rasisme, om utenforskap, og om hvordan hat kan vokse dersom ingen stopper det. Vi lærer at historien ikke begynner med store katastrofer. Den begynner ofte i det små. I ord. I holdninger. I «oss mot dem» tenkning. I stillhet fra dem som kunne sagt ifra.

Kunnskap er derfor ikke bare læring – det er beredskap. Demokratiet vårt er ikke noe vi bare har. Det er noe vi må ta vare på.

Gjennom Hvite Busser får ungdom oppleve historien tett på. Ved å besøke steder der mennesker ble fratatt alt; navn, frihet og menneskeverd, blir én ting tydelig: dette må aldri skje igjen. Men «aldri igjen» er ikke bare ord. Det må være handling. Hver generasjon må fylle de ordene med innhold. Det er nå vår tur.

Vi i ungdomsrådet tror på ungdom. Vi tror at unge mennesker ikke bare er framtiden – vi er også nåtiden. Vi har stemmer. Vi har verdier. Vi har kraft til å påvirke. Ikke alltid gjennom store handlinger, men gjennom små valg, hver eneste dag. Velge fellesskap framfor splittelse. Velge nysgjerrighet framfor frykt. Velge menneskeverd framfor hat. Det er slik fred bygges.

Kjære alle sammen; 8. mai handler om minne, men det handler også om ansvar. Ansvar for å huske, ansvar for å lære, ansvar for å handle.

Vi kan ikke love en verden uten konflikt, men vi kan arbeide for en verden med mer forståelse, mer mot, mer respekt. Mer håp.

Og kanskje er det nettopp det som er den viktigste arven etter dem vi hedrer i dag: ikke bare at de vant freden, men at de ga oss ansvaret for å bevare den.
nyheter