To gode konsertopplevelser smeltet sammen
Selbu Kirke var bortimot fullsatt da Selbu Korensemble inviterte til konsert sammen med Nidarosdomens Guttekor søndag kveld. Korene hadde hver sin avdeling før det hele ble avrundet med et klangfullt og mektig fellesnummer som fylte hele kirkerommet.
Publisert
Et fargesprakende Selbu Korensemble gikk innover midtgangen til applaus fra de fremmøtte. Dirigent Ivar Aas ønsket velkommen med å forklare hva et blandakor og et guttekor med ulike sangstiler tross alt har til felles:
– Det som er likt, er gleden av å synge og å synge sammen med noen, med sin egen stemme. Det er å øve sammen og tune seg inn og høre ulike stemmer som flyter sammen.
«Di e søkkflink»
Selbus eget blandakor presenterte både nytt materiale og sanger de har fremført tidligere. Gjennom å veksle mellom tankevekkende tekster og mer lette og ledige rytmer, fikk de virkelig vist frem noe av det store spennet i repertoaret sitt.
– Vi har ikke hengt oss opp i en bestemt sjanger, men prøvd litt av hvert, sa Ivar Aas og ramset opp pop, rock, folkemusikk og musikaler som eksempler på hvilke sjangere Selbu Korensemble synger.
Koret startet sterkt med Björn Ulvaeus’ og Benny Anderssons «Klinga mina klockor» som de vant sin klasse i kor-NM med i fjor, før den musikalske reisen gikk videre til «Paradise Road». Den er etter hvert blitt til Sør-Afrikas uoffisielle nasjonalsang fordi den er en kommentar til apartheidregimet og ber om at det må komme bedre tider.
En ny melodi for koret var Joni Mitchells vakre «Both sides, now». Den var nok likevel mer kjent for tilhørerne enn den zambiske folketonen «Bonse Ara» hvor kveldens pianist, Knut Erik Jensen, også fikk vist at han virkelig kan traktere djambe (afrikansk tromme).
Grunntonen i de varierte innslagene var likevel sanggleden, noe som virkelig ble understreket i korets lekne versjon av gospelsangen «I sing because I’m happy». Her smeltet tekst, utstråling, interaksjon og melodi sammen til et fargesprakende høydepunkt, før Selbu Korensemble gikk ut til full applaus og en velfortjent «Di e søkkbra»-kommentar fra salen.
Fra moderne til klassisk
Applausen fungerte som en lydbro mellom avdelingene, for den varte helt til Nidarosdomens Guttekor hadde gjort sitt inntog og tatt plass fremme i koret. Deres danske dirigent, Thomas Berg-Juul, tok for seg de tre mest sentrale elementene i sceneskiftet som nå oppsto: Fra piano til kirkeorgel, fra moderne til klassisk og fra blandakor til guttekor.
– Når det er så krevende stykker, trenger man en fantastisk organist, sa Berg-Juul da han i løpet av programmet sørget for at Erling With Aasgård fikk sin velfortjente applaus. Dirigenten poengterte også det store aldersspennet i koret, der de yngste sangerne er ni år gamle.
Første del av gjestenes program var den franske romansekomponisten Gabriel Faurés prisberømte «Cantique de Jean Racine» og siste sats i hans «Requiem».
– Et rekviem er en messe for de døde. Denne slutter med «In Paradisum» som betyr «inn i paradiset», forklarte dirigenten i forkant. Han fikk dessuten rett i at man nesten kunne se for seg lyset og tonene fra himmelriket da de lyseste sopranstemmene stadig løftet klangen oppover.
Mektig og vakkert
Kirkerommet ble nesten for lite til å romme den mektige stemningen. Det kjente man spesielt under «Kyrie», andresatsen fra Maurice Duruflés «Requiem», for da gikk de vakre tonene så dypt inn i hjertet at flere i publikum måtte tørke tårene. Videre fikk man virkelig understreket den gode akustikken i rommet da herrestemmene trådde frem og spredte seg utover hele tverrskipet under «Ubi Caritas» av Ola Gjeilo.
Siste del av guttekorets sekvens var hentet fra Mendelssohn. I introduksjonen til «Verleih’ uns Frieden» ble publikum nok en gang minnet på verden utenfor. Brun-Juul fortalte om et tysk gjestekor som ønsket å ha denne som fellesnummer fordi de hadde sunget den hver eneste konsert siden krigsutbruddet i Ukraina.
– Så i kveld gjør vi dette til en liten bønn fra oss til verden: Gi oss fred, sa dirigenten.
To konserter smeltet sammen
Publikum reiste seg i begeistring etter guttekorets oppløftende hymne «Jauchzet dem Herrn, alle Welt». Den vedvarende applausen bandt nok en gang konserten sammen der korensemblet kom inn til det felles avslutningsnummeret, «Se ilden lyse» fra vinter-OL i 1994. Frem til nå satt man med en følelse av å ha vært på to ulike konserter, men da de to korene og stemmene blandet seg fremme i kirkerommet, smeltet det hele sammen i en klangfull og mektig finale.
Etter å ha fordøyd opplevelsen, ser man hvor godt komponert konsertprogrammet faktisk var. To kor fikk vist frem et spenn i repertoar og stemmebruk i et program sydd sammen av to samkjørte dirigenter. Kommentarene deres vekket både latter og ettertanke hos de fremmøtte som gikk ut i høstmørket med en følelse av å ha overvært noe stort i Selbu Kirke denne kvelden.
