Terjes første oppdrag i brannvesenet var bestefarens hjertestans
Hvordan er det å jobbe i brannvesenet på bygda, sammenlignet med i en større by? Det har ny forskning fra Universitetet i Innlandet forsøkt å svare på. Selbyggen tok praten med brannvesenet i Selbu.
Publisert
Brannpersonell i Norge deler mange av de samme arbeidsrelaterte stressfaktorene, men belastningen er større for dem som jobber utenfor de store byene.
Det er blant funnene i forskningsartikkelen stipendiat Marthe Maritsdatter Granlund har publisert. Hun har snakket med brannfolk over hele landet for å kartlegge forskjellene mellom brannmannskaper i bygd og by.
– Det unike for brannkonstabler i rurale områder og mindre kommuner er at de ofte kjenner de som er involvert i en hendelse, eller de pårørende. Når det er små forhold, er sjansen for at du blir påminnet hendelser som har vært krevende også større. Dette kan være en ekstra belastning, forteller Granlund.
– Kommer ganske nært
Selbyggen tok forrige uke turen til Selbu brannstasjon. Der møtte vi brannmennene Eirik Kjøsnes, Terje Eidem og Tommy Eidem. Hva tenker de om funnene?
– Oppdragene kommer ganske nært oss, ja. Det er ikke altfor sjeldent at vi må rykke ut til folk vi kjenner. Mye av dette er helseoppdrag, og noen ganger er det tragedier vi kommer til. Det er ikke det artigste vi gjør, sier Terje Eidem.
Terje og Tommy startet samtidig i brannvesenet, i 2013. Det skulle ikke ta lang tid før Terje fikk et oppdrag som kom ekstra «tett på».
– Det aller første oppdraget vårt var hjertestans hos bestefaren min. Da fikk jeg meg en «reality check».
Som ved de aller fleste hjertestanser, endte det ikke godt.
– Vi har vært borti mange slike oppdrag, der vi rykker ut for å hjelpe naboer eller andre kjente. Det er ikke alltid det går bra, men når det gjør det, er det lite som slår den følelsen, sier Terje.
– Det føles meningsfylt å få muligheten til å hjelpe folk. Å gjøre noe viktig for noen, sier Tommy.
Også en styrke
Selv om det kan være belastende å havne i situasjoner der de møter kjentfolk i tragedier, kan det også oppleves som styrkende, mener Eirik, som ble en del av brannvesenet i 2019.
– Når du er på butikken og treffer igjen folk du har hjulpet, og ser at de er oppegående, får du en ganske spesiell godfølelse. Sånn sett ser jeg også på det som en styrke å være brannmann i et lite lokalsamfunn.
– Men det blir noen søvnløse netter noen ganger, legger Terje til.
– Ja, det er noen situasjoner vi har tenkt mer på enn andre. Men dette er noe vi snakker mye om etter hendelser, og vi er forberedt på at dette er en del av jobben, sier Tommy.
Den viktige debriefen
Historisk sett har brannvesenet i Norge rekruttert sterke, robuste og handy karer med håndverkerbakgrunn uten høydeskrekk, skriver forskeren i sin rapport.
– Vi er verken sterk eller handy, spøker Eirik.
Men Terje må korrigere:
– Selbyggen var jo til stede på treningen vår for noen uker siden, så dere vet jo at det jobbes med saken.
Uansett, macho-kulturen er i ferd med å endre seg, bemerker Granlund.
– For 20–30 år siden ble ikke ting pratet om. Det er mye mer fokus på debrief og mental helse nå, hevder forskeren.
– Alt det der stemmer, sier Tommy og utdyper:
– Systemet med debrief er veldig viktig, og fungerer godt. Det er en sentral del av oppdragene vi rykker ut til, og noe vi gjennomfører sammen med ambulansen, og innimellom med politiet også, sier Tommy.
Under en debrief møtes nødetatene til en felles gjennomgang på brannstasjonen etter at hendelsen er avsluttet. Der skapes et trygt rom for å la følelser prosesseres.
At denne ordningen har verdi, er alle tre samstemte om.
– Ja, det er ikke noe å diskutere engang, sier Terje og fortsetter:
– Vi har samling her på stasjonen rett etter oppdrag, noen ganger dagen etter også. I tillegg blir det gjerne en privat debrief hjemme. Det er viktig å ha noen å snakke med på hjemmebane også.
Takker sine bedre halvdeler
Apropos de hjemme; hvordan er det egentlig for brannvesenets familiemedlemmer å leve samen med noen som må rykke ut når de minst venter det?
– De blir vekket på natta de også, for å si det sånn. Men det er viktig å understreke at de er en essensiell del av et fungerende brannvesen. Det er de som blir sittende igjen med ungene når vi må rykke ut. Uten dem hadde det ikke gått. Om vi skal i et selskap eller bort på noe annet spiller ingen rolle – da er det bare å slippe alt annet og dra. Så vi skal være glade for at vi har noen hjemme som lar oss holde på med dette, sier Terje.
– Føler at noe mangler
Forskeren peker på at det å «leve med beredskap» kan bli en ekstra stressfaktor, fordi man hele tiden må forvente at noe kan skje. Hvordan opplever Tommy, Eirik og Terje å ha en radio som kan ule når som helst?
– Jeg føler ikke at det er noe stress, for det har blitt en vane å ha den med seg overalt. Nå kjenner jeg at det er ekkelt hvis jeg ikke har den på meg, sier Tommy, før Eirik følger opp:
– Det føles ut som at noe mangler når radioen ikke er på meg, ja. Når det er sagt kan jeg føle meg litt mer sliten etter en vakthelg. Jeg vet ikke helt hvorfor, men man er jo mer på vakt da, naturligvis.
– Det var verre i starten. Da gikk vi og ventet på at det skulle skje noe hele tida. Det har vi vokst av oss, Tommy, sier Terje.
Lange avstander
Et av funnene i Granlunds forskning er at de store avstandene i distriktskommunene får konsekvenser for stresset brannmannskapet opplever.
– Lange avstander kan være en fordel fordi du får tid til å forberede deg mentalt på det du skal møte. Men det vi ser er at dette er en stressfaktor fordi man så gjerne vil fram og hjelpe til fortest mulig, forteller Granlund.
Trioen Selbyggen snakker med er enig.
– Det er både positive og negative sider ved de lange avstandene. Det positive er som du sier at vi rekker å mentalt forberede oss litt på vei til skadested.
Et eksempel er når de må rykke ut til ytterst på Selbustrand – da det gjerne tar 15–20 minutter å komme frem. På veien dit rekker mannskapet å tenke gjennom mye.
– Da er stemninga seriøs, og vi bruker tiden på å oppgavene som venter oss og fordeler dem. Vi tenker gjennom ulike scenarioer og hva som er lurt å gjøre, sier Tommy.
– Men det er i slike situasjoner jeg gjerne kunne tenkt meg at det gikk fortere å komme frem. På vinteren er det også begrenset hvor fort man kan kjøre. Alle skal jo komme trygt frem, sier Eirik.
Maks fem minutter
Ofte er det utrykningslederen som kommer først til stedet. I brannvesenet i Selbu er det fire personer som rullerer på å ha denne rollen. Dette er Frode Welve, Ole Løvseth, Jan Erik Marstad og Per Erik Eidem. Personen som fungerer som utrykningsleder, har både arbeidsbil og brannbekledning med seg hvor enn vedkommende ferdes, for å korte ned utrykningstida.
– Utrykningslederen kommer derfor noen minutter før oss andre, fordi han drar direkte uten å måtte innom stasjonen først. Han gir oss tilbakemeldinger som vi kan bruke i våre forberedelser. Vi får også løpende oppdateringer fra 110-sentralen, sier Eirik.
En ting er tiden det tar fra brannvesenet kjører fra stasjonen. En annen ting er tiden det tar å komme seg til stasjonen. Nettopp denne faktoren er grunnen til at ingen som jobber i brannvesenet kan bo lenger enn en fem minutters kjøretur fra stasjonen.
– Fra alarmen går hjemme og til vi rykker ut fra stasjonen, skal det gå maks fem minutter, forklarer Tommy.
– Kan oppleves som frustrerende
Jobbene i brannvesenet på bygda er veldig ofte deltidsjobber i små stillingsprosenter, og flertallet av brannmannskapene der har en full jobb ved siden av. Dette gjelder også i Selbu. Det kan medføre en ekstra stressfaktor å ikke være på stasjonen når noe skjer.
– Det kan oppleves som frustrerende på vei til stasjonen noen ganger. Kanskje havner vi bak en traktor eller campingvogn. Kommer det en fotgjenger er vi pliktig til å stoppe. På vei til en utrykning er det vegtrafikkloven som gjelder, så vi får ikke lov til å vike fra den. Det innebærer at vi ikke kan kjøre over fartsgrensa. Skulle det skje noe på vei til stasjonen er vi personlig ansvarlig. En privat bil er ikke å regne som utrykning, forklarer Tommy.
Må utføre helseoppdrag
I en nylig Stortingsmelding står det at brannvesenet er den mest desentraliserte nødetaten i Norge. Tanken er at det skal være en ressurs for lokalsamfunnene med kort responstid. Dette innebærer at det ofte er brannmannskaper som kommer først til stedet, og at det dermed er de må gjøre både helse- og politioppgaver.
– Dette betyr jo at brann- og redning, spesielt i rurale områder, opererer alene før det kommer andre nødetater. Det er et paradoks at de første på stedet er de som har kortest utdanning innen nødetatene, sier forskeren.
Brannvesenet i Selbu nikker bekreftende når de hører dette.
– Det varierer hvem som er først på stedet av ambulansen og oss, men politiet er som standard sist, sier Tommy.
– Det kan gå en liten halvtime før helse er på plass, og det er så klart ingen ønskesituasjon, men vi får bare gjøre det vi er trent på, sier Eirik.
Terje forteller at brannvesenet i Selbu var en av de første kommunene i landet som var med i prosjektet «Mens du venter på ambulansen». Prosjektet, som er i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse, tilbyr opplæring i livreddende førstehjelp og tilsyn mens pasienten venter på ambulanse eller helikopter.
– Vi har deltatt på helgekurs og har oppfriskningskurs med jevne mellomrom, sier Terje.
Brann en liten prosentandel
Brannvesenet i Selbu forteller at antall årlige utrykninger i kommunen har vært ganske høyt i flere år. Men i 2025 var det færre utrykninger sammenlignet med året før.
– Det var over 80 utrykninger i 2024, mens det var ca. 70 i fjor. En betydelig andel av disse er helseoppdrag, opplyser Tommy.
Flere av oppdragene var også trafikkulykker.
– Mens brann i bygning har det vært lite av.
Får ikke alltid vite utfallet
At brannvesenet utfører en særdeles viktig jobb, er det vel få som er uenig i. Men det slett ikke alltid at de selv får vite hvordan det går med folkene de hjelper.
– Vi gjør det vi kan, også drar vi igjen. Det er ikke alltid vi får vite utfallet etter at vi har lempet noen inn i et helikopter, forteller Terje.
– Nei, det hadde vært interessant å vite noen ganger hvordan det endte, istemmer Eirik.
Men at jobben deres settes pris på, får de tilbakemeldinger om titt og ofte.
– Folk er takknemlige for det vi gjør. Det hender at vi mottar blomster. Det er godt å kjenne på at folk setter pris på det vi gjør, sier Terje.
Ikke motivert av penger
I dag er det 16 personer som er ansatt i brannvesenet i Selbu.
– Vi er en dedikert gjeng her, ingen tvil om det. Det har det alltid vært.
Eirik, Tommy og Terje tør å påstå at størrelsen på lønningsposen ikke er en av hovedmotivasjonen for noen av de 16.
– Er det pengene du er ute etter så må du finne deg en annen deltidsjobb. Jeg tror det går an å tjene mye mer penger på andre ting, hvis det er motivasjonsfaktoren, sier Eirik.
– Vi får hjelpe folk som virkelig trenger det. Det er motivasjonen vår. Det er en helt fantastisk følelse å kunne hjelpe folk som står i en livskrise. Den følelsen kan ikke måles i penger, avslutter Tommy, Terje og Eirik.
