Takker grenselosene i Tydal for livet

Som en uvirkelig stemme fra en fjern fortid; noen dager etter at Selbyggens påskenummer gikk i trykken ringer telefonen. – Hallo, er det du som har skrevet artikkelen «Krigen tok min ungdom- en historie om mot»? Jeg er Judith Bodd, den jødiske jenta som er med i den fortellingen.

Der, i telefonen fra leiligheten på Skøyen i Oslo – 89 årgamle Judith Bodd Bernstein har mange hun vil takke for livet. Spesielt en hunaldri har glemt; den unge samegutten som fulgte dem den siste avgjørende etappenover grensen til Sverige.

-Selv fikk jeg aldri takket Teodor Brandfjell ordentlig.Da jeg leste artikkelen i Selbyggen, tenke jeg at nå må jeg gjøre det. Dette ermin eneste sjanse til å få uttrykke den respekten og takknemligheten jeg har føltpå hele livet. Jeg leser at Teodor døde i 2012, men jeg tenker på hansetterkommere, hans barn og barnebarn og kanskje oldebarn, at de skal vite hvilkensterk, modig og snill en mann han var. Hvor mange jøder og andre flyktninger hanfulgte over grensen til friheten vet jeg ikke. Men på vegne av alle disse viljeg rette en stor takk til Teodor og de andre grenselosene i Tydal.

Mens vi snakker, blir Judith elleve år igjen. Trossalle de begrensningene som tidens slør legger på minnet; så godt det lar detseg gjøre prøver hun på telefonen å erindre den grufulle tiden etter atnazistene kastet dem ut av huset deres på Tyholt i Trondheim, og de ble frittvilt for Hitlers «endelige løsning.» Da signalet om «innhenting» av jøder i Norgekom i oktober 1942, hadde Gestapo og det norske statspolitiet full oversiktover hver eneste jøde som bodde i landet. Josef og Sara Bodd hadde fire barn, ogda aksjonene mot jødene i Trondheim tiltok i begynnelsen av oktober, fryktetforeldrene spesielt for at de to sønnene kunne bli tatt, Leon på atten og Arnepå fjorten.

-Far befant seg i Oslo der han drev sin egenkonfeksjonsfabrikk. Hjemme i Trondheim var det mor som tok alle beslutninger. Vimåtte vekk, bestemte hun, og mens Leon øyeblikkelig kom seg av gårde på togettil Oslo, dro vi andre til Leksvika der vi tidligere hadde feriert ved gårdenhos familien Moan, forteller Judith.

-Jeg gikk på skolen der, og fram til massearrestasjonene av jødiske menn begynte for alvor og vi ble etterlyst den 26.november, deltok vi i gårdsarbeidet og var der legalt og åpent. Men Moan-familien huset ikke bare jøder, de var også involvert i annen illegal virksomhet. Johan Moen ble ringt opp og advart av lensmannen flere ganger. Vi forsto at det for alvor begynte å brenne under føttene våre. Nå var det bare en ting som gjaldt: Hele familien måtte over til Sverige.  

29. november tok Sara, Arne og Judith rutebåten fraLeksvika tilbake til Trondheim der det krydde av politi, hirdfolk og tyskere igatene. Jon Moan, den yngste av Moan-sønnene, fulgte dem gjennom den mørklagtebyen til familien Asphaug, nære og gode venner som hjalp dem mat og klær ogskiutstyr til flukten.

-Det var familien Asphaug som gjorde flukten mulig og sørgetfor at vi kom oss i vei, men da vi dro fra Trondheim hadde vi ingen avtaler omlosing videre østover. Vi måtte bare håpe på at vi fant oss hjelpere som turteog ville hjelpe oss, sier Judith som i fortsettelsen ber oss supplere minnenehennes med det hun har fortalt i boka «Unge tidsvitner – Jødiske barn og ungepå flukt fra det norske Holacaust» av Birgit H. Rimstad.  

Elleve år og på flukt fra nazistene i en tjuvlåntkranbil på en dårlig brøytet vintervei oppover Gauldalen. Judith forteller athun og moren satt foran i førerhuset, Arne på lasteplanet sammen med Jon Moan,som fortsatt fulgte med dem. Det var svært kaldt, de kjørte seg fast, kjettingenerøk og det led langt på natt før de var fremme i Haltdalen der gode venner gadem husly og mat og neste dag fulgte dem over fjellet til Hilmo i Tydal. Fullstendigutmattet etter den lange skituren, kom de sent om kvelden fram til den øverste gårdeni Hilmo-grenda, der Peder og Ella Hilmo sto klar til å ta imot dem. De tyskevaktpostene som var stasjonert i grenda hadde gården under oppsikt, så nestedag ble de raskt sendt videre til Birger Hilmo, som under dramatiskeomstendigheter kjørte dem med hest og slede langs bygdevegen opp til Østbygrenda. Der fikk de mat, natt-losji og lovnad omhjelp til å komme seg videre. Setra ved Essandsjøen, dit de kom neste kveld, stårennå klart i minnet til Judith. Enda så bitende kaldt det var turte de ikkefyre opp. Tyske soldater patruljerte i området, de kunne se røyken og kjennerøyklukta. Konrad og Martin Østby het mennene som hadde loset dem fra bygda og fremtil setra. Mens de spiste frosne brødskiver i det mørke seterskjølet, delte de totydalingene lokalhistorien med dem. Sylmassivet og de svenske grensefjella reisteseg mot horisonten i sørøst. Her frøs over fire tusen av general Carl GustafArmfeldts soldater i hjel i 1719. Nede på den islagte Essandsjøen rente detyske soldatene frem og tilbake. Kveld ble til natt og en ny dag grydde frem, 4.desember 1942.   

Neste morgen loset Konrad Østby dem overEssandsjøen. Det var overskyet vær, og det sparsomme dagslyset ga dem hastverk,minnes Judith.   

-Det var så mørke og korte dager, og vi måtte krysse sjøennår soldatene var i den andre enden og ikke kunne se oss, da var det om å gjøreå forte seg over, sier Judith som minnes at det hadde blitt væromslag ogovervann, at skiene kladdet og bindingene stadig falt av. Men de visste alle atde gikk for livet, og etter en tung og strabasiøs tur nådde de omsider densamiske boplassen Essandheim på østsiden av Essandsjøen.

-Jeg husker hvor godt det var å komme inn i varmen, hvor sultnevi var og så himmelsk godt maten smakte. Samefamilien der, så snille oggjestfrie folk vi var kommet til. Selv om vi sikkert alle var spente, var det godstemning rundt bordet, vi pratet og lo. Men så hysjet de på oss, vi var jo besøkendeingen måtte vite om, forteller Judith som husker at hun ble veldig overrasket dahun neste morgen forsto at det var sønnen, Teodor, som skulle følge dem over fjellettil Sverige.

-Han var så liten og spinkel og så ikke stort eldre utenn Arne. Men det var en styrke og besluttsomhet over den unge sørsamen som straksinnebar til tillit, og vi så at han hadde våpen med seg, sier Judith som lerlitt når hun refererer til det Teodor tenkte om skiferdighetene deres.

-Naturmenneske som han var, så han vel tegnene og skjønteat det kom til å blåse opp til uvær. Rene galskapen det han ga seg ut på; overfjellet med en kvinne og to by-unger som knapt hadde stått på ski før. Men der tokhan grundig feil. For det første var vi ingen by-unger, for vi bodde på Strinda,og det var jo rene bondelandet den gangen. Og for det andre var både Arne ogjeg vel vant til å renne på ski. Det var lang vei til Berg skole, og skia var oftefremkomstmiddelet vårt om vinteren. Vi var friske og sterke, men senere har jegtenkt mye på mor, at så ualminnelig sterk hun måtte ha vært som klarte sju langedagsetapper på ski midtvinters og under til dels ekstremt vanskelige forhold ihøyfjellet. 42 år gammel, utrent og slettes ingen skiløper, er det helt ufatteligat det gikk bra, sier Judith.  

Slik Teodor beskrev dagen da han loset de jødiskebarna og moren deres over til Sverige, røynet det hardt på i motbakkene innovermot Fiskåhøgda. Over tregrensa sto snødrevet midt imot. Han ble usikker på retningen,stoppet og ventet på det stakkars følget sitt, flere ganger på nippet til å snu.Men han trosset angsten og uværet, og så skjedde det merkelige, da de endelignådde toppen og kom inn på vardingen til Sylstasjonen, var det som vinden dreideog snudde.

-Teodor fikk oss velberget over riksgrensen og fulgte osset lite stykke inn på svensk område. Så måtte han snu. Han visste at han risikerteå bli internert i Sverige dersom han møtte på svenske militære. Mor, Arne ogjeg, vi sto alene igjen i et øde og isete fjellmassiv. Tyskerne og deres norskemedløpere kunne ikke lenger nå oss, men turen hadde tæret hardt på kreftene ogmat hadde vi ikke lenger. Da vi endelig fant den gamle Sylstugan og fikk varmei ovnen, smeltet vi snø til drikke. Mor fant også noe hun trodde var mel ogville koke grøt av, men så viste det seg å være vaskepulver, minnes Judith.

Dagen etter tok de seg fram til nye Sylstugan.Teodor hadde instruert Arne om å følge kraftlinjene, og fjortenåringen ble dennye losen og gjorde som Teodor hadde sagt. Kraftlinjene gikk nær inntil dennorske grensen, og de måtte være påpasselige for å ikke komme over på norsk sideigjen. Det gikk bra, og vel fremme på Nye Sylstugan, ble de tatt godt vare påav mennene som var stasjonert på militær- og værstasjonen der. Nå gjensto bare sisteetappe, etter at de hadde kvilt seg en dag gikk ferden videre til Storlien. Ingenfra nye Sylstugan kunne følge dem, og i kulde og sterk vind ble neste dag denhardeste på hele flukten, minnes Judith.

 -Heldigvis fant vifram til Blåhammarstugan og overnattet der. Ferden derfra ble også temmelighard, med krevende utforbakker og isete underlag. Men endelig, den 8.desember,ble vi møtt av svenske soldater som fulgte oss ned til Storlien. Den datoenhusker jeg veldig godt, for det var bursdagen til søster Sonja. I ti døgn haddevi vært på flukt. Vi hadde klart det. Nå var det over, sier Judith.     

Med takk for livet

I dag beskriver den 89 år gamle kvinnen flukten overTydalsfjellene og Sylene i desember 1942 som uvirkelig, og enda mer uvirkelignår hun tenker på hvor mange som utsatte seg selv for livsfare for å hjelpe dem.Flukten fra Leksvik via Trondheim til Haltdalen ble organisert av personer som vartilknyttet motstandsbevegelsen i Trøndelag, først og fremst brødrene Johan ogJon Moan. Gunnar Melien og Otto Prytz var gode førstemenn på flukten østoverfra Haltdalen. De visste hvem de kunne stole på i neste ledd, og slik fortsattedet helt til grensen. Peder og Ella Hilmo, Birger Hilmo, Konrad og Martin Østbyog til slutt samefamilien ved Essandheim. I ettertid viste det seg at de allerfleste av losene også var engasjert i motstandsarbeid på en eller annen måte,forteller Judith.   

-Vi ble reddet takket være grenselosene og deres kontaktnett,alle de som våget livet for å hjelpe oss. De risikerte tortur og mishandling ogpåtok seg enorme byrder for å redde helt ukjente mennesker. Vår takk går ogsåtil husmødrene som sørget for mat og kvile til oss underveis. Når hjelpernefikk spørsmålet om hvorfor de hjalp jødene, svarte de som oftest: Vi kunne ikkegjøre annet.

Femti trær er senere blitt plantet i Israel i TeodorBrandfjells navn. Med takk for livet. Takket være Teodor og alle de andre somhjalp oss under flukten til Sverige, er vi vitner på at nazistene ikke lyktes isitt utryddingsprosjekt, avslutter Judith Bodd Bernstein.  

Etterord.

Kort tid etter at Sara Bodd, med barna Judith og Arne kom til flyktningmottaket på Kjesäter, ble de gjenforent med resten av familien. Faren, Josef Bodd og den eldste sønnen Leon, hadde klart å komme seg til Sverige via en flyktningerute fra Oslo, mens syttenårige Sonja fikk hjelp til å komme seg til Sverige via Tydal og sannsynligvis den samme ruten som moren og søsknene.  Familien ble først bosatt i Jönköping og senere i Uppsala, og de fire søsknene gikk på forskjellige trinn i svensk skole. Da krigen var slutt, vendte de alle tilbake til Trondheim, men hjemkomsten ble ikke slik de hadde forestilt seg, forteller Judith.

-Mot slutten av krigen forsto far at han hadde mistet mange.Han var bekymret og lei seg og kom aldri over det. Mor mistet også mange, mormor,som vi var så glade i, var borte. Tanter og nære slektninger, alt for mange varborte. Og mor, som hadde en egen evne til å være optimist og alltid hadde mestretutfordringene hun hadde møtt, klarte ikke å bo i Trondheim lenger. Etter to,tre år flyttet hele familien til Oslo der alle vi fire søknene tok utdanning,stiftet familie og fikk barn og barnebarn, sier Judith som selv utdannet seg tilsosionom. Med pedagogikk og sosialmedisin i tillegg har hun jobbet på mange felt,blant annet som høyskolelektor og helse- og sosialsjef i Lier.

Skriftlig kilde: Birgit H. Rimstad (red.) Unge tidsvitner. Jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust.