Nyheter
Sykdommen som spiser tankene dine
– Fordi vi sitter og hører og ser Selma og Kari som faktisk opplevde det, gjør historien enda mer gripende enn om vi hadde lest et innlegg om dem, forteller en av ungdommene som lyttet til Selma Løvendahl Mogstad Leraand (19) og moren Kari Løvendahl Mogstads erfaringer med spiseforstyrrelse i Tælet tirsdag kveld.
Etter at mor og datter i høst ga ut boken «Vår vei ut – en fortelling om spiseforstyrrelse, skam og håp», har de fått mye positiv tilbakemelding på sin historie. Forfatternes første stoppested for vinterens bokturne var Selbu og de fremmøtte i Tælet fikk et meget godt innblikk i hvordan det var da «anoreksien flyttet inn i vår familie», som moren beskrev det. Omtrent halvparten i salen var elever ved Selbu videregående skole og ungdommene som uttalte seg om foredraget synes «det var veldig lærerikt».
Selbu Folkebibliotek sto bak arrangementet og bokturneen er initiert av Trøndelag Fylkeskommune. Samtalen mellom mor og datter ble ledet av Sara Kveli Skjervø, kjent fra podcasten «Flink pike», en setting som gjorde familiens fortelling enda mer personlig, ifølge de fremmøtte.
– Det å høre om temaet fra noen som har stått i det selv, skapte mer forståelse, sier en av ungdommene i salen etter forestillingen.
Ungdommene fremhever hvor bra det var at historien ble fortalt fra begge partene, og en annen sier:
– At hun var 19 år gjorde det enklere å formidle budskap til ungdommene som var til der.
Selmas historie er en av mange
Da Selma som femtenåring bestemte seg for å «litt gå ned i vekt», begynne å trene og spise litt sunnere, var foreldrene positivt innstilt til «prosjektet». Det ble imidlertid svært mye matprat rundt middagsbordet, der datteren delte inn i ja/nei-mat og spiste vegetarisk fordi det «var bra for miljøet». Da hun ble svært tynn, energiløs og isolerte seg fra venner begynte varselbjellene for alvor å ringe for foreldrene, men «det er ikke noe enklere å være lege,» sa Kari Mogstad Løvendahl til de fremmøtte. Både hun og ektemannen er profilerte leger og har lang erfaring med å behandle spiseforstyrrelser, men som pårørende har de følt på maktesløshet, skam og vantro over «at det kunne skje hos oss». Datteren var nemlig ikke mottakelig for foreldrenes bekymringer og ble møtt med benektelse og krangling: «Jeg trodde de ville «feite meg opp» fordi de syntes jeg var finere med litt mer på kroppen,» sa hun etter foredraget.
– Når skjønte du det selv? spurte Sara Kveli Skjervø. 19-åringen fortalte at det gikk hele ti måneder før hun oppsøkte fastlegen og forsto at det hun holdt på med ikke var normalt. Da var hun helt tappet for energi, måtte ta buss til skolen og bruke heis for å orke å komme seg til klasserommet.
– Jeg hadde en oppfatning om at jeg var lykkeligere og hadde høyere verdi, følte alle trodde dette var bra, at det var prisen å betale for å være tynn, fortalte hun.
1 av 3 ungdommer i faresonen
Ungdommene i salen bet seg merke i hvordan Selma fikk hjelp.
– Det at de nevnte at bestevenninnen hjalp henne til å få profesjonell hjelp kan være med å påvirke andre til å hjelpe hvis de ser noen som sliter, sier en av ungdommene. Etter konsultasjonen med fastlegen der Selma skulle undersøke om det vegetariske kostholdet hadde ført til vitaminmangel, begynte den lange veien for å komme seg ut av det mor og datter omtaler som «helvetet».
Flere år med detaljerte matplaner, tidkrevende planlegging og et enormt apparat av støttepersoner måtte til for at Selma skulle bli frisk. Det at både foreldre, familie, lærere, leger, medelever, venner, rådgivere og BUP ble involvert i prosessen la også ungdommene vekt på i etterkant:
– Hadde egentlig ikke tenkt over at det «går utover» familien og de rundt når en person sliter så mye.
Selv om de kunne mye om temaet fra før, oppdaget de at «mange flere har spiseforstyrrelser enn det de trodde.» Løvendahl la nemlig frem tall fra videregående skoler i Oslo der 1/10 ungdommer er diagnostisert med spiseforstyrrelse og hele 1/3 står i fare for å utvikle en slik sykdom.
– Disse tallene er representative også for resten av landet, forklarte hun.
Triggere
Gjennom skriveprosessen og i kampen for å bli frisk har Selma blitt svært oppmerksom på såkalte triggere. I sosiale medier havnet hun i algoritmer som foret spiseforstyrrelsen, der en video om hva andre spiser i løpet av en dag kunne få henne til å ikke ha i seg næring den dagen. Mange voksne, spesielt damer/mødre kan også trigge «lettpåvirkelige hjerner» ved at de ubevisst snakker om dietter, kropp og mat i hverdagen, advarte 19åringen. Dette har også Selbuungdommen bitt seg merke i:
– Vi som ikke har det (*spiseforstyrrelser, red.anm.) skjønner ikke alltid at det vi leser eller poster kan være triggende for andre og burde derfor være varsomme på hva vi gjør og hvordan vi snakker.
Mor og datter kjemper mot det de kaller romantisering av anoreksisykdommen, og sier derfor alltid nei når noen ønsker bilde av tynne armer eller snakke om antall kilo.
– Dersom man er syk og ser et bilde av en meget tynn person, kan det trigge den syke til å ville gå ned enda mer i vekt, sa Selma.
Boken deres skal være trygg å lese for både syke og pårørende. Den skal bidra til håp og trøst, knuse myter og legge frem fakta.
– Hvis vi kan hjelpe noen med å få mindre skam må vi være ærlige og snakke om det, avslutter Kari, profilert lege og mor.
Les mer om spiseforstyrrelser her:
