Svanesjøen

Vi husker også eventyret om den stygge andungen (Den grimme elling) som H.C. Andersen skrev. Det handler om en grå og flekkete svaneunge som ble mobbet og ertet, men ble kvit og fin som voksen. Våre svaner er heller ikke kvite og fin hele livet. Som unger er de grå og flekkete, og skifter til den kvite fine fjærdrakten ett år gamle.

Mange ulike svaner 

Når vi tenker på svaner, så ser vi for oss en stor kvit, elegant fugl, som kanskje svømmer rolig på vatnet. Det stemmer godt med de svanene vi har her i Neadalen, og ellers i Norge, men svanene i New Zealand og Australia er helt svarte og de som holder til helt sør i Sør-Amerika er kvite med svart hals og hode.

I Selbu og Tydal er det stort sett sangsvaner vi ser. Knoppsvaner som hekker i Sør-Norge er kun sett noen få ganger i Selbu. Den minste av svanene, dvergsvane, som hekker på kysten av Sibir og Alaska, er kun sett en gang i Selbu, da en dukket opp i en kortnebbgåsflokk i 2022.

Nesten utryddet i Norge

Svanene var et lett bytte, spesielt etter at skytevåpnene ble tatt i bruk. På slutten av 1800-tallet hekka de kun noen få par på bortgjemte myrer i indre og østlige deler av Finnmark. I 1899 ble derfor svanene de første fuglene her i landet som ble fredet.

Det gikk lang tid før de klarte å komme tilbake. I 1958 ble det første svaneparet funnet hekkende i Troms og ikke før omkring 1970 dukket de første parene opp helt nord i Trøndelag. Her i Neadalen ble sangsvanene stadig oftere sett på trekk, særlig sent på høsten, og tidlig på 2000-tallet begynte de første å være her hele sommeren.

Etablert i Selbu de siste ti årene

De slo seg til først ved Garbergelva, både i Stråsjøen og Kvernfjellvatna. Fra 2010 ble det sett svaner i Stråsjøen hvert år, men hekking ble først påvist i 2015. Siden har ett par hekket der hvert år. Etter det har flere par etablert seg på stadig nye plasser rundt om i bygda. Nå hekker det svaner både ved Evsjøen på Nekkåbjørga, Låen og Fitjan i Vikvarvet, ved Hånnsjøan i Sjøbygda og ved Børsjøtjenna i Innbygda. I sommer er det i tillegg sett svanepar, både i Sandviktjønna/Haukåtjønna i Solemsmarka og i Gravtjennin/Sandtjennin i Rensfjellet.

I Tydal er det ikke kjent at det har vært hekking enda, men svanene blir stadig oftere sett. I sommer var det ett par som holdt til i Tya, ved Løvøye, så kanskje blir det hekking der neste år. Mange husker sikkert svanen som lå i Svarttjønna, like ved 705’en nord for Hillmo hele sommeren i 2019. Den var ikke syk, men lå der for å skifte fjærdrakt. Som andre andefugler så mister svanene alle flygefjærene samtidig, og blir dermed ikke i stand til å fly på over en måned. Sangsvanene er 8–10 kg, og sammen med knoppsvanene som er enda noen kg tyngre, så er de de tyngste fuglene i vår fauna.

Svanereiret

Sangsvanene bygger reirene på holmer eller tuer i små tjern eller myrhull, helst med vannspeil rundt. Reiret bygges av mose, plantedeler og jord de finner i nærheten. De er store, gjerne 1,5–2 m i diameter, og er de utsatt for flom kan de bli ganske høye. Hunnen legger 4–6 egg som hun ruger alene, mens hannen holder vakt.

Det kan være ulike farer som truer svanene. Både rødrev og kongeørn kan nok ta en svaneunge i et ubevoktet øyeblikk, men ofte vokser mange av ungene opp. Kraftlinjene er et større problem senere i livet.

Storfamilien ved Stråsjøen

I 2025 var det fire av de kjente svaneparene som fikk fram unger. På Evsjøen ble det født 5 unger i år, men bare en vokste opp og kom seg på vingene. I Fitjan gikk det bedre, der har alle de seks ungene kommet seg i lufta. Trolig er de en av familiene som har holdt til på Selbusjøen, mellom Haverneset og Flønes de siste ukene.

I Stråsjøen var det fire svaneunger som kom til verden i sommer, mens det i Børsjøtjenna var hele seks. Det helt spesielle som skjedde var at hele familien forsvant fra Børsjøtjenna i St. Hans-helga. Ungene var enda bare halvstore. Alt tyder på at de gikk hele veien opp til Stråsjøen, som ligger 5 km unna i luftlinje og 150 m høyere. På den nye stien ved Stråsjøen ble det samme helg sett en svanefamilie med seks unger, sikkert i vanlig «svanegang» med hannen foran de seks ungene og hunnen bak, gående mot Stråsjøen.

Hva som skjedde i Stråsjøen etter at den nye familien kom, er det ingen som har sett. Sangsvanene forsvarer sine hekkeområder sterkt og aksepterer ikke andre par på sin teig, så der ble det sikkert en kraftig kamp og et av parene måtte dra. Jeg var der i begynnelsen av september, og da var det bare ett par med ti unger.

Det er vanlig hos andefugler at de adopterer unger fra andre kull av samme art, men jeg har ikke hørt at det har skjedd hos sangsvaner før. Svane- og andungene finner maten sin selv, helt fra de er små, så det er bare en fordel om det blir flere unger.

Storfamilien holdt seg i Stråsjøen til den siste helga i september, da forsvant de. Etter hvert dukka de opp i Selbusjøen, og har de siste ukene hold til mellom Haverneset og Flønes, sammen med familien fra Fitjan. Totalt har det vært neste 40 sangsvaner i dette området nå helt opp mot jul, omtrent like mange unger som voksne.

Når isen legger seg på sjøen, må de dra videre. Mange overvintrer i Glomma nedover til Fredrikstad og rundt Oslofjorden, avhengig av hvor kaldt og hvor mye is det blir. Så får vi glede oss til mars neste år, for da kommer de tilbake til vår svanesjø.