Sterk og meningsfylt markering av frigjøringsdagen

Frigjøringsdagen 8. mai ble markert på tradisjonelt vis med en enkel seremoni ved minnesteinen over krigens falne på kirkegården i Selbu. Deretter var det samling på eldresenteret der Leif Jensen fortalte den sterke historien om sin far, krigsseileren Einar Jensen.

Arrangementet var i regi av Selbu pensjonistforening og Selbu og Tydal historielag. Dette ble ei meningsfylt markering av det som er blitt kalt «den gladeste dagen i norsk historie», dagen da landet igjen var fritt etter fem år under nazistenes undertrykkende åk.

Med mørkt bakteppe

Men dagen hadde også et mørkere og mer alvorlig bakteppe. I et annet europeisk land, Ukraina, kjemper menneskene nå på liv og død for sin frihet og selvstendighet. At krig ikke er lek, men bokstavelig talt blodig alvor, ble understreket i alt som ble sagt både på kirkegården og på eldresenteret.

Holdt stand til slutt

Harald Voldseth holdt en meget god tale ved minnestøtta over de som falt i andre verdenskrig. Han fortalte blant annet om den unge 21-årige gutten som holdt stand til siste slutt med mitraljøsen på en gård i Gratangen, mens tyske tropper angrep gården. 21-åringen var Eystein Røset. At han, i en alder av 103 år, og det siste tidsvitnet fra disse kampene, var til stede ved markeringen på kirkegården, gjorde det hele til en svært sterk opplevelse for alle tilstedeværende.

103-åringen la også ned blomster til minne om sine falne kamerater, og i sin tale til de frammøtte, understreket han at folk må ha viljen til å kjempe for frihet, rettferdighet og fred.

– Vi kunne ikke møte fienden med «det brukne gevær». Vi måtte kjempe og slåss, sa Eystein Røset.

Krigsseileren Einar Jensen

Med Fedrelandssalmen og vårsalmen No livnar det i lundar som allsang, akkompagnert av Brynjar Dahlø på trekkspill, ble den korte markeringen ei stille og vakker stund til ettertanke, og samtidig ei markering av at krig er meningsløst. Det er et helvete på jord.

Deretter fortsatte markeringen av frigjøringsdagen på eldresenteret med servering av snitter, kaker og kaffe. Og så fikk Leif Jensen ordet der han fortalte den fascinerende og   skremmende historien om sin far, krigsseileren Einar Jensen, som seilte med forskjellige norske skip gjennom alle krigsårene, uten at han fikk se sin kone og sine barn.

Koret ble fadder for minstejenta

Han som skulle skaffe penger til familien under krigen, han var borte. Derfor ble det svært trange tider for Einars kone og barn i Selbu. Litt støtte fikk de gjennom det som kaltes Nasjonalhjelpen, så kom det «svenskepakker» gjennom Røde Kors, som stort sett inneholdt klær, men også leker og godterier. Sangkoret Neaklang samla inn pengegave som kom godt med. I et brev, skrevet av korets formann, Eystein Røset, står det at koret vil være fadder for minstebarnet Elisabeth. Med det kom også første faddergaven, kr. 30,00. Og det står også at tanken er at Elisabeth skal få 30 kroner hver måned. At både Elisabeth, og brevskriveren Eystein, begge var til stede på eldresenteret, gjorde også Leif Jensens fortelling enda mer fascinerende og spesiell.

Minstebarnet var altså ikke født da Einar Jensen dro ut i 1939, og han fikk ikke mulighet til å komme hjem før etter at krigen var slutt. Da han så kom hjem, hadde jo aldri Elisabeth sett sin far, og hun ble først redd den fremmede mannen som dukket opp.

Ei skremmende fortelling

Hele Leif Jensen fortelling om farens og krigsseilernes livsfarlige liv i konvoifarten over Atlanteren og i Karibien, var ei sammenhengende skremmende fortelling om dem som opplevde krigens helvete hver eneste dag om bord. De visste aldri om ubåtenes torpedoer ville bety slutten på deres unge liv. Tusenvis av skip og titusenvis av sjøfolk mistet livet, og det er en skamplett på norsk krigshistorie at det tok flere tiår før krigsseilerne til en viss grad fikk lønn for sitt livsfarlige og svært viktige arbeid.

At arrangementet på eldresenteret ble avsluttet med Ja, vi elsker, var det eneste riktige på en viktig dag.