Sofie (20) har aldri følt seg som selbygg: – Jeg har fått et litt annet syn på Selbu nå

Selv om Draksten ligger i Selbu kommune, er det nok mange som føler at det er liten tilknytning mellom den lille grenda på nordsida av Selbusjøen, og resten av grendene i kommunen. Sofie Amalie Sørum, som per definisjon er selbygg, er en av dem som har kjent på dette. 

Rammet av nedleggelse 

Hun gikk i andre klasse på barneskolen i Draksten da det ble vedtatt at skolen skulle legges ned i 2011. Plutselig ble hun tvunget til å bryte ut av sine kjente omgivelser, og starte på en ny tilværelse ved Solbakken skole ved Jonsvatnet i Trondheim. 

– Da jeg begynte på ny skole hadde de andre barna i den nye klassen blitt en etablert gjeng. Jeg fikk venner, men jeg ble uansett en slags outsider. Jeg ble aldri inkludert på samme måte som de andre barna, sier Sofie. 

Hun forteller om en hverdag som ble snudd opp ned, med lang og kronglete vei til skolen. 

– På vinteren var det enkelte dager da vi ikke kom oss på skolen. 

– Følte at Draksten ble glemt 

Den trygge og kjente hverdagen ble erstattet med usikkerhet for den vesla jenta. Det samme gjaldt for de 12 andre som gikk på den nedlagte skolen. 

– Det har vært et slags sinne inni meg helt siden dette skjedde. Men det gjelder ikke bare for meg, generelt var alle innbyggere i Draksten irritert på Selbu kommune, som vi følte aldri tok oss på alvor. Draksten var liksom så langt unna at det ikke hadde noen betydning. Vi er nok mange som føler at vi ble glemt. 

Hun forteller at mange flyttet fra Draksten da skolen ble nedlagt. 

– Mitt inntrykk er at mange som hadde barn på skolen, mislikte Selbu sterkt etter det som skjedde. Det førte jo til at mange familier med barn flyttet til andre steder i Trøndelag. 

Gikk rundt Selbusjøen 

Sofies opplevelse har preget hennes syn på Selbu hele livet. Men i fjor bestemte hun seg for å bli litt bedre kjent med bygda som hun – i hvert fall på papiret – hadde vært en del av hele livet. Derfor satte hun seg et mål om å gå rundt Selbusjøen. Hun pakket turutstyret, tok med seg hunden Laktose, og la ut på det som skulle bli et aldri så lite eventyr. 

– Jeg gikk omtrent ni mil og brukte fem overnattinger på turen. De første dagene gikk jeg sammen med samboeren min, men fullførte alene. Turen ble en kjempefin opplevelse. Den mest adrenalinfylte etappen var da jeg gikk den gamle postlinjen fra Amdal til Selbustrand. Der var det stupbratte fjellsider som krevde en del klatring. Å gå der med hund og tung sekk var ganske skummelt, minnes Sofie. 

Den lengste etappen var dagen da hun gikk fra Innbygda til Renå, i vakkert høstvær.

– Underveis gikk jeg gjennom Vikvarvet, og jeg ble egentlig forelsket med en gang. Det var så fint der. 

Selbu var ikke noe alternativ 

For Sofie har det aldri vært et alternativ å bosette seg i Selbu. 

– Jeg skulle aldri ha noe med Selbu å gjøre, sier hun bestemt. 

Men så var det denne kjærligheten, da. Historien skulle nemlig utspille seg på en måte som gjorde at hun endte opp med å bli sammen med en selbygg. 

– Da jeg gikk medier- og kommunikasjon ved «Katta» i Trondheim, hadde jeg en studievenninne som var fra Selbu. En dag inviterte hun meg på fest i Selbu, og jeg sa ja til å bli med. Jeg hadde tidligere vært i bygda kun på gjennomreise. Men etter festen endte jeg jo opp med å bli sammen med en fra Selbu da, sier Sofie og ler av det ironiske i situasjonen. 

Skiller mellom politikk og folk  

Etter en stund begynte paret å lete etter et sted å bo. De vurderte å ta over gammelhuset i Draksten, men huset var fra 1920 og det ville blitt kostbart å pusse opp. Valget falt derfor på Vikvarvet, stedet hun hadde forelsket seg i under den lange gåturen. 

–  Jeg har ikke bodd her så lenge, men jeg har allerede fått et litt annet syn på Selbu. Nå klarer jeg i større grad å skille mellom de politiske avgjørelsene som ble tatt, og folkene som bor her. 

Hun legger til at det aldri var aktuelt å bosette seg i sentrum. Å opprettholde noen av følelsene knyttet til Draksten var nødvendig. 

– Sentrum hadde nok blitt for tett befolkningsmessig. Jeg er tross alt vant til at det er langt unna til nærmeste nabo. 

Vil bli kjent med sine sambygdinger  

I Vikvarvet fant Sofie et sted som var passe avsidesliggende. Der bor hun sammen med samboeren Andreas og hundene Råger og Laktose. 20-åringen studerer grafisk design, og i sommer har hun jobbet hos Selbu-Trykk. Snart begynner hun også i korpset i Vikvarvet, der hun skal spille althorn. 

– Jeg håper på å bli kjent med bygda og folkene i Vikvarvet, men jeg merker at det er en kulturforskjell sammenlignet med Draksten. Der kommer folk på døra og inviterer seg selv inn når det kommer noen flyttende. Her tror jeg man må selv må ta kontakt i større grad, sier Sofie, og kommer med en beskjed for å berolige sine sambygdinger: 

– Hvis folk i Vikvarvet hører at noen roper «Råger» høyt gjentatte ganger, så er det bare jeg som roper på hunden min. Ingen av oss biter, sier Sofie og ler.