Sissels kamp mot depresjonen:
– Det blir mye bedre
når du ber om hjelp

Sissel kom til verden en høstdag i 1997. Med mamma, pappa, to eldre søsken og besteforeldre som nærmeste naboer på gården, beskriver hun barndommen i Vikvarvet som trygg og harmonisk. Selv om det var få jenter på samme alder i grenda, hadde hun mange guttekompiser, og mye av hverdagen gikk med til fotball og sykling.

– Fotball, håndball og ski har jeg drevet med helt siden jeg var liten. Overalt har jeg opplevd godt samhold – også da vi ble eldre og begynte å feste i lag, beskriver Sissel, og fremhever den gode bagasjen hun har fått med seg fra oppveksten.

Nå er hun bosatt i Trondheim, men det kommer tidlig frem i intervjuet at hun er «Selbu-dråk» på sin hals.

– Jeg er stolt av å være fra Selbu. Det er liksom ikke noen tvil om hvor jeg hører til!

Håndball driver hun med fortsatt, og da selvfølgelig på Selbus K4-lag.

– Jeg er med mest for det sosiale, i tillegg til at det er godt å ha noe som kan knytte meg nærmere hjembygda – da har jeg fler unnskyldninger for å komme hjem, ler hun.

Det er nettopp i forbindelse med håndball og kamphelg at hun befinner seg i Selbu og kan møte lokalavisa til en prat. Og selv om hun sikkert hadde kunnet prate i timevis om idretten hun er så glad i, skal samtalen dreie seg om noe langt mer alvorlig. Nå håper hun at hennes historie kan hjelpe andre.

Et spesielt år på folkehøgskole

Etter noen år på videregående med barne- og ungdomsarbeiderfag og påbygg i Selbu, bestemte Sissel seg for å ta et friår på folkehøgskole. Turen gikk til Ringebu og reiselivslinja der.

– Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro. Det året forandra hele tankegangen min, og jeg fant liksom meg sjøl.

Men året skulle by på flere utfordringer enn det Sissel var forberedt på, og underveis i skoleåret skjedde det flere ting som skulle påvirke hennes mentale helse negativt.

– For det første så har jeg alltid vært veldig hjemmekjær. Jeg husker blant annet at det var utfordrende for meg å overnatte borte da jeg var liten. Men egentlig så var det ikke så tungt i starten da jeg kom til Ringebu, selv om jeg kjente på en veldig hjemlengsel selvfølgelig.

Så ble bestemoren ("Besse"), som Sissel hadde vokst opp med og hatt et nært forhold til, syk. Ikke mange månedene gikk før hun døde.

Etter begravelsen hadde ikke Sissel lyst til å dra tilbake til skolen igjen, men hun ble overbevist av familien som mente at det ikke var noe bra for henne å bli gående i Selbu. Dessuten hadde hun mye å glede seg til, både aktiviteter og turer sto på planen.

Flere tap

Men det ble tøffere enn først antatt. Sissel begynte å skulke undervisningstimene fordi hun var trist og nedstemt og følte seg langt unna familien sin der hun satt i Ringebu, seks timer unna.

Likevel gikk skoleåret frem mot jul greit, og det var godt å komme seg hjem til sine og feire høytiden.

Det nye året ga henne videre motivasjon for skole, men utpå vårparten kom det nok en trist beskjed hjemmefra. «Bæssfar Åstun» hadde gått bort.

– Jeg rakk ikke å dra hjem før han døde, som var sårt. Jeg kom hjem en torsdag, og begravelsen var dagen etter. Søndag var jeg tilbake på folkehøgskolen, men da var det heldigvis ikke så mange dagene før skoleåret var over, forteller Sissel, som på kort tid hadde mistet begge besteforeldrene hun hadde igjen.

Magnus <3

På tross av alt det triste, hadde hun faktisk fått et lyspunkt i livet. En interessant kar hadde fenget oppmerksomheten hennes på Tinder. Magnus – anleggsgartneren (ikke en sånn gartner som plukker opp roser altså, men av den typen som fører maskiner, blir det presisert).

Selv om skuldrene fortsatt føltes tunge enkelte dager, begynte livet å gå bedre. Sommeren i Selbu ble fin, og samme høst bestemte hun og Magnus seg for å flytte sammen i Trondheim. Men da kom storsmellen.

– Det var veldig godt å flytte i lag, men jeg følte meg ensom. Magnus hadde jo arbeid, og jeg var arbeidsledig og gikk bare hjemme. Jeg søkte jobber, men kjente ikke på lysten til å gjøre noe som helst i løpet av en dag.

Depresjonen hadde for alvor begynt å feste kloa i henne.

Den første hjelpen

Drømmen om å jobbe med barn levde fortsatt, og Sissel tok flere småjobber og vikariater. Etter hvert fikk hun en 100 prosent stilling, men trivdes dårlig på grunn av dårlige arbeidsforhold. Etter bare noen måneder var hun igjen arbeidsledig og vekslet mellom ulike vikariater, før hun fikk en 50 prosent stilling i Draksten barnehage. Men det gikk ikke så mye bedre med Sissel, og til slutt klarte hun ikke å gå på jobb. Hun gikk inn i det hun beskriver som «sin tyngste periode» preget av spørsmål som «Hva skal jeg gjøre med livet?»

– Selv om jeg har vært deprimert, har jeg heldigvis aldri vært inne på tanken om å «forlate». Men jeg har ofte lurt på hvilken verdi jeg egentlig har. Følelsen av å være verdifull manglet jeg da jeg hadde det som verst.

Sissel tilbrakte mange dager i senga, og det ble aldri fred i hodet. Hun hadde lite ork, kostholdet var dårlig og skyldfølelsen stor.

– At jeg lå og kverna og skrek meg i søvn enkelte netter gikk først og fremst utover nattesøvnen min. Jeg sovna ikke før tre-fire, orka ikke å stå opp på morgenen og sa til arbeidsgiver at jeg var syk. Det ble en ond sirkel.

Om det var noen som spurte, så hadde hun enten influensa eller kvalme. Hun turte aldri å si at det var psyken hun slet med. Ikke en gang til sine nærmeste. Så en dag var det noen som «tok tak i henne».

– Ei jeg jobbet med i Draksten sa til meg «Jeg ser at du har det tøft, kanskje du skal snakke med noen». Så ble jeg henvist til samtale med noen i kommunen.

I forkant fikk hun beskjed om at hun kunne ta med seg noen, og hun gikk mange runder meg seg selv for å avgjøre om Magnus skulle få høre sannheten om psyken hennes. Han ble med, og det er Sissel takknemlig for i dag.

– Han har vært en bauta for meg etterpå, sier hun med takknemlighet i stemmen.

Samtalen gjorde utrolig godt, og mye løsnet.

– Jeg trengte jo heller ingen «ekspert», bare noen som ville høre på hva jeg hadde å si, og ta på alvor det jeg sleit med.

– Jeg har ei havn

Det var Magnus som ringte til familien i Vikvarvet og fortalte hvordan det hadde stått til med Sissel den «siste tida».

Hun opplevde foreldrene som støttende, men sier at det selvfølgelig var vanskelig for dem å vite hva de kunne gjøre. Likevel var beskjeden hjemmefra tydelig: «Vi er her for deg om du trenger oss, så si fra om du vil prate. Døra er oppe, og her har du soverom». For Sissel var det alt hun behøvde å høre.

– Jeg har ei havn, tenkte jeg da. Etter hvert ønsket jeg ikke lengre å legge skjul på depresjonen. Hadde jeg en dårlig dag, så var jeg ærlig med jobben om at det var psykisk og at jeg ikke kom meg ut døra. Likevel prøvde jeg, og flere ganger hendte det at jeg kjørte et stykke på vei, men måtte snu. Jeg lengta bare tilbake til senga og mørket. Det var som ei klo som holdt meg tilbake.

– Opplevde du å bli misforstått eller avvist på grunn av din psykiske helse?

– I starten følte jeg meg nok litt dømt. Spørsmål som «Hvorfor sliter du psykisk? Du har jo ikke vært gjennom traumatiske ting?» var ikke så greie å få. Ikke alle skjønner hva det egentlig innebærer, og i Selbu føler jeg fortsatt at det å snakke om psyken er litt tabu. Det vet jeg med meg sjøl og, jeg holdt det jo skjult lenge!

Prøvde noe nytt

Ønsket om endring var stadig til stede, og hun bestemte seg for å prøve ut noe nytt på arbeidsfronten.

Hun fikk seg jobb som trafikkvakt og -dirigent i et firma i Trondheim, der hun blant annet hadde ansvar for utsetting av skilt og sikringer.

– Jeg kom inn i et godt arbeidsmiljø, og kjente at jeg virkelig hadde lyst til å gå på jobb. Det var arbeid på kveld, natt, hverdag, helg og helligdager, men det gjorde meg ingenting. Det var en gøy arbeidsplass med mye humor. Noe man må ha, for det er en del sure bilister der ute altså, ler hun.

Hun ble hos trafikkfirmaet i 2,5 år. Selv om hun trivdes, merket hun mer og mer at det ikke «ga henne» så mye. Det var jo tross alt barne- og ungdomsarbeider hun ville bli.

Ny grop

Hun sendte derfor en åpen søknad til Nidarvoll skole i fjor høst, og fikk seg 100 prosent vikariat nærmest med en gang. Endelig fikk hun jobbe med barn igjen. Hun trivdes godt, havna i en god flyt, og det gikk overraskende bra. Om hun var syk, så var hun faktisk fysisk syk. Men oppturen varte ikke lenge før hun på nytt havnet i ei grop det var vanskelig å komme seg opp av.

– Da var jeg nesten to måneder borte fra arbeid, gikk bare hjemme og gjorde ingenting. Jeg kom meg ut på tur og fant på litt på kveldstid, men det var det jeg hadde overskudd til. Tanken rundt «hva skal jeg gjøre med livet mitt?» begynte å svirre igjen, og jeg kjente på mye savn. Jeg hadde et enormt behov for å kjenne på tryggheten i Selbu, så det ble oftere til at jeg lå over til mamma og pappa etter håndballtreningene.

Gladbeskjeden

Hun bestemte seg for å holde ut de siste månedene av vikariatet. Nidarvoll kunne ikke tilby henne videre arbeid, så da var det bare å hoppe på jobbsøkerkarusellen igjen.

– Det er ikke noe artig det heller. Å dra på intervju etter intervju og få nei etter nei fordi man ikke har nok erfaring.

Likevel beskriver hun at våren bar med seg fler oppturer enn nedturer.

– Jeg har vel funnet ut at grunnen til min depresjon er nært knyttet opp mot savn fordi mye av tryggheten min forsvant på kort tid. Nå føler jeg at jeg har etablert meg ganske godt i Trondheim, og jeg har fått venner på egen hånd, uavhengig av Magnus sin omgangskrets.

Paret har nå vært sammen i over fem år, og i fjor investerte de i en leilighet i Fossegrenda. Og i sommer kom gladbeskjeden; et tilbud om 100 prosent fast stilling som barne- og ungdomsarbeider på Melhus videregående skole.

– Bare den følelsen av å kunne sette fra seg noe på skrivebordet og la det stå der til neste dag betyr mye, merkelig nok.

Hun beskriver at hun ikke har hatt noen skikkelige nedturer etter at hun startet.

– Nå har jeg fått en helt annen stabilitet i livet, og på Melhus tok de imot meg med åpne armer fra dag en. Jeg kan fortsatt ha tunge dager, men når jeg kommer på jobb blir det glemt, fordi jeg får andre ting å tenke på.

Arbeidsplasser har et stort ansvar

Sissel mener at alle arbeidsplasser et enormt ansvar når det kommer til å ta vare på arbeidstakere som sliter psykisk.

– Om man kommer på jobb og blir møtt med holdninger som forsterker den vonde følelsen, er det mye lettere å bare bli hjemme. Et godt arbeidsmiljø er kjempeviktig om man skal klare å ha folk som sliter med psyken i jobb.

Nå forteller Sissel om en avdelingsleder som har døra åpen hele tiden, hvor det bare er å stikke innom med det meste. Det er betryggende.

– Hvis du skal gi et tips til arbeidsgivere, hvordan kan man ta vare på ansatte som sliter psykisk?

– Å vise forståelse: «Jeg skjønner at det er tungt. Det er bare å komme når du føler deg klar for det». Som regel når en er nedstemt, så er tid det eneste som hjelper. For meg fungerer det i alle fall.

At en arbeidsgiver viser at en kan prate om ting, er også en form for «pushing», mener Sissel.

– Et trygt miljø vil føre til at man strekker seg ekstra for arbeidsgiver. Men da må man vise ekte vilje og faktisk sette av tid til å snakke med den som tar turen innom dørstokken.

Hun forteller at hun har kommet inn i en arbeidsgjeng som hver dag spør «Har du det bra i dag?», og uansett hvem hun møter, er det alltid et «Hei!» å få.

– Er dagen tung så er det rom for å trekke seg unna fem minutter, eller en halvtime, hvis jeg trenger det. For å si det sånn, etter at jeg begynte på Melhus har jeg ikke snudd og kjørt hjem igjen en eneste arbeidsdag.

Det viktige nettverket

Sissel er veldig glad for nettverket hun har i familien sin, og tenker av og til på hvordan det hadde gått om hun ikke hadde hatt dem.

– Bare det å ha tantebarn gjør så mye. «Kan du ikke ta deg en tur, for nå savner vi tante Sissel», forteller hun beveget, og fortsetter:

– Barna legger aldri skjul på noe. Om de sier at de er glad i deg – så mener de det virkelig. Både brorsan og søstersen har alltid døra åpen, og jeg føler meg verdifull fordi andre bryr seg. Jeg har aldri vært faretruende nærme avgrunnen, og det er på grunn av dem – og Magnus.

At man må være forsiktig med å spørre noen som sliter om hvordan det egentlig går, er en vanlig misoppfattelse mener Sissel. En enkel snap kan ofte være nok.

– Det er veldig sjelden at man kan være til plage når man bare vil være støtte. Du trenger ikke å spørre hvordan det går heller, men bare foreslå å ta en kaffe. Da kan jeg kjenne på en glede over at noen vil finne på noe med meg.

– Er det noen som har gjort noe for deg som har betydd ekstra mye?

– Ofte er det de små ting i hverdagen som Magnus gjør, for eksempel å foreslå at vi skal kjøre oss en tur på «Mc’ern». Da kan vi sitte i bilen og snakke i flere timer. Det er slike ting en trenger mest av.

Hjelpen

Når det kommer til hvilken hjelp Sissel har fått, så nevner hun spesifikt fastlegen sin i Selbu som god underveis i prosessen. Nylig tok hun også kontakt med «Rask psykisk helsehjelp» i Trondheim, og via dem har hun fått tilbud om gruppesamtale med likesinnede. Hun er spent, og har skikkelig trua på tiltaket.

– Selv om jeg ikke har det så tungt nå, så vet jeg at det vil komme tilbake. Om det skjer om en måned, eller fem, vet man ikke. Uansett skader det ikke å få noen verktøy man kan ta i bruk når det blir vanskelig.

Med åra har Sissel lært seg at høsten er en triggerfaktor for at depresjonen kan komme snikende tilbake.

– Hvordan merker du at den kommer?

– Godt spørsmål. Det henger nok mye sammen med menstruasjonssyklus, men det starter som regel med en følelse av giddeløshet – at jeg gir mer faen i ting. Så fortsetter det bare å bli mørkere til jeg til slutt ikke orker å verken trene eller røre meg noe særlig. Da kommer følelsen av mislykkethet også, og en skuffelse over hvorfor jeg ikke bare kan holde meg selv oppe.

Hun understreker likevel at hun har det mye bedre i dag enn for fem år siden, og at det stadig går fremover.

– Du har aldri behøvd medisiner?

– Nei, men det har vært et bevisst valg. Ikke det at man er «svak» når man går på medisiner, men jeg har alltid vært sånn at «dette klarer jeg selv». Man blir jo så flat også, ikke sant, og jeg som har drevet så mye med revy og teater – jeg vil ikke miste den delen av meg selv.

Bruker egne erfaringer

At Sissel har levd med disse utfordringene over tid mener hun har gjort henne sterkere.

– Jeg føler nå at jeg kan bruke mine erfaringer til å hjelpe andre. I den tilrettelagte klassen jeg jobber i nå har vi alt fra Downs syndrom til sosial angst, og jeg har mange gode samtaler med elevene. Å kunne ta en til side og si «jeg ser at du har det vondt, her har du en klem om du vil ha den» er en styrke for meg å kunne tilby. Å føle seg sett i løpet av en dag er viktig – det kan jeg alt om.

Sissel har alltid båret med seg en usikkerhet rundt eget selvbilde, og har dratt seg selv ned med mye negativt snakk. Nå har hun lært seg å bli mer glad i seg selv.

– Jeg er ikke så fornøyd med kroppen min og utseendet, men jeg vet at jeg har det bra inni meg. Og personligheten min er så god at den lever opp til alt annet. Jeg trenger ikke å være den fineste i rommet, fordi jeg vet at jeg kan være den mest høylytte og sprudlende. Det er ikke så farlig å dumme seg ut på revyscenen, og det er artig å snuble i sine egne sko på trening. Når man blir eldre finner man ut at «faen, jeg trenger ikke å ta meg sjøl så høytidelig», og det er jeg glad for at jeg har begynt å kjenne på.

– Hva er ditt viktigste tips for folk som sliter med depresjon?

– Om du ikke tør å snakke ut i offentligheten om det, så begynn i det små. Si det til den du føler deg tryggest på. Om det er mamma, samboer eller bestevenninne. Fortell noen om hvordan du har det og be om hjelp. Da blir det mye bedre – det kan jeg skrive under på.

Denne saken er laget i forbindelse med et journalistisk fellesprosjekt mellom Landslaget for lokalaviser (LLA), Senter for undersøkende journalistikk (SUJO) og NRK. Formålet er å sette fokus på selvmord og psykisk helse i Norge.