– Senterungdommen har verdens beste fellesskap

For to år siden hadde Dorte Sørflakne omtrent null peiling på politikk. Men så en kveld fikk hun en uventet telefon. I dag er 18- åringen fra Flora leder av Neadalen Senterungdom, styremedlem i Senterungdommens fylkeslag i Trøndelag og står på SP-lista til årets kommunevalg i Selbu.  

-Hvem var det som ringte?  

– Det var daværende leder i Neadalen Senterungdom, Eline Stene. Hun ringte og spurte om jeg ville sitte i styret. Jeg sa ja, og ble kasta ut i noe som var helt nytt og ble veldig identitetsskapende for meg. 

– Og så balla det bare på seg?

-Ja, etter kort tid ble jeg nestleder og videre leder da Eline trakk seg i fjor. Nylig fikk jeg også tilbud om å sitte i fylkesstyret for Senterungdommen i Trøndelag, og de to siste åra har jeg deltatt på landsmøtene til Senterungdommen. 

-Hvordan var det?  

-Landsmøtene samler Senterungdom fra hele landet. Første gangen var jeg kjempenervøs og brukte veldig mye tid på å forberede meg på innlegget jeg skulle ha. Jeg kjente ingen, men klarte å overtale bestevenninna mi på Mære til å reise sammen med meg.  Tomine er fra i Mo i Rana, og hun meldte seg inn lokallaget til Senterungdommen der. Dermed var vi to som dro sammen til Gardemoen der landsmøtene holdes. 

– Var det noe å være nervøs for? 

-Nei, ikke i det hele tatt. Alle var så vennlige og inkluderende. Jeg kjente meg veldig godt igjen i holdningene og verdiene deres og ble møtt av et fellesskap og et samhold jeg ikke hadde drømt om. Spesielt må jeg nevne lederen for Senterungdommen sentralt, Andrine Hanssen Seppola. Hun er kjempedyktig og gikk rundt ved bordene og snakket og gjorde seg kjent med alle. Det var så artig og lærerikt alt i hop, og nå har jeg to landsmøtediplomer som jeg er veldig stolt av.  

– Hva gjorde deg fortjent til å motta dem?  

-Alle landsmøtedeltakerne blir oppfordret til å holde et innlegg i generaldebatten. Første gangen var temaet mitt «miljøterapeut i skolen» og da fikk jeg diplom og ble kåret til «Årets borteboer». Andre gangen snakket jeg om å få landbruk inn på timeplanen i grunnskolen. Da sto det «Årets odelsjente» på diplomet jeg fikk. Det inspirerte veldig til å fortsette med politikken. Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet meg, men den som tror at politikk er kjedelig og bortkasta tid for en ungdom, må tenke om igjen.    

– Er du odelsjente? 

-Nei, egentlig ikke. Jeg er den midterste i rekka av tre søsken som har vokst opp på gården Sørflakne i Flora. Det er broren min, Oskar, som er eldst, men han holder på med helt andre ting og har aldri brydd seg om gårdsdrifta. Men det har jeg. Jeg ble kjempeglad da foreldrene mine, Espen og Lisbeth Sørflakne, bestemte seg for å bygge nytt fjøs og satse på ammedyr for fem år siden. I tre somrer har jeg jobba som fjøsrøkter og har hatt ansvaret for 60-70 kyr på fellessetrene ved Moen i Tydal og i Flora. Det er de beste somrene i livet mitt. Du får et nært forhold til dyra, til naturen og det enkle, praktiske livet. Gårdbruker i Flora, slik det kjennes ut nå er det det jeg helst vil. 

– Flora er jo ikke akkurat verdens navle, hva får deg til å tro på en fremtid der?  

-Det er noe jeg har inni meg og som har utviklet seg og blitt bare sterkere og sterkere etter at jeg flytta ut og begynte på skoglinja på Mære videregående skole. I det supre skolemiljøet der og i Senterungdommen, har jeg fått venner for livet som tror på og kjemper for de samme verdiene som jeg gjør. At sentraliseringa vil snu en gang og at små lokalsamfunn i distriktene skal ha livets rett fordi det produseres mat og er godt å bo der. Med krigen i Ukraina og naturkatastrofer over alt i verden, blir stadig viktigere å være sjølforsynt og sikre landbruket og jordvernet. Og så ser vi jo en trend med at yngre familier trekker seg ut fra det rådyre boligmarkedet i byene og finner seg noe billigere og enklere på landsbygda. Bare her i Flora har det kommet flere unge par de siste åra. Det er ikke bare jeg som tror på en fremtid der.  

– Hvorfor valgte du skoglinja på Mære VGS? 

-Fra jeg begynte på ungdomsskolen i Selbu, har jeg visst at det måtte bli Mære. Men at det ble skoglinja var litt tilfeldig. Mest for å få være ute og slippe klasserommet, meldte jeg meg på et skogkurs i 10.klassen. Og det var gørrartig! Nå er ferdig med VG1 og VG2 og begynner på påbygg til høsten. Det også på Mære som ligger noen kilometer sør for Steinkjer sentrum og er et nesten like fint sted som Flora. Jeg må si noe fint om Selbu også, og det må bli en hilsen til det jeg tror må være en av landets beste kulturskoler. 

– Etter Mære; hvor går veien videre? 

-Jeg vet ikke helt, sannsynligvis blir det høgskolen på Evenstad og et studium innenfor skog- og naturforvaltning. En gang tenkte jeg på å bli hogstmaskinkjører, men det blir nok litt for stillesittende og ensformig for meg. 

– Det står en kvit rånebil utenfor her. Er det din? 

-Ja, jeg kjøpte den for ei god stund siden, og i går tok jeg lappen og får endelig kjøre den. Men det startet ikke så bra. Etter at jeg var ferdig med oppkjøringa, skulle jeg inn på et kontor og betale for meg. Men i Steinkjer sentrum finnes det nesten ikke ledige parkeringsplasser. Jeg kjørte rundt og rundt, og til slutt tok jeg sjansen og parkerte på en handicapplass. Det ble et dyrt kvarter. 900 kroner i bot, men nå er den betalt og ferdig med det. 

Helt til slutt, hva blir hjertesaken din hvis du blir valgt inn i Selbu kommunestyre? 

-Jeg er helt fersk i politikken og står langt nede på lista, så sannsynligheten for det er nok svært liten. Pappa på sjetteplass har kanskje en sjanse. Jeg håper det. Men en hjertesak har jeg jo likevel og den heter «psykisk helse i jordbruket». Ellers vil jeg kjempe for de tradisjonelle bygdeverdiene og lytte til de mer erfarne lokalpolitikerne i Senterpartiet.