– Selv om huset ikke har status som verneverdig, så er det det for oss

For et år siden var paret Jeanette Wagelid og Daniel Barajas på utkikk etter en fritidsbolig. På Finn.no kom de over et gammelt gårdstun på Rønsberg i Øverbygda, kun et steinkast unna 705’en. De ba om å få komme på visning, falt pladask for både huset og tomta, og la inn et bud de fikk tilslag på.

Våren 2023: Etter å ha parkert nede ved veien og trasket opp en nokså bratt bakke, møter lokalavisa Jeanette i full sving inne på den røde låven som en gang var et sted med båser for dyra som en gang bodde der. Nå har det blitt omgjort til et arbeidsrom med solide benker, og det er den gamle ytterdøra som får seg en real overhaling med «Ekte linoljemaling – Fremstilt etter gamle tradisjoner». Noe som egentlig kan sies om hele dette boligprosjektet. For det er det som er målet: å ta vare på og fremheve gamle håndverkstradisjoner og opprinnelig byggeskikk og teknikker.

– Så sto vi her da, med et gammelt hus som vi plutselig eier. Vi har null peiling på hva vi holder på med egentlig, men kunnskapen øker heldigvis i takt med prosjektet, ler Jeanette mens hun maler videre på døra og tilføyer: 

­– Jeg tror at vi mennesker er i stand til å lære oss hva som helst bare man orker å legge ned tiden som kreves. 

Nye sambygdinger

Nå har det som opprinnelig var tiltenkt å bli feriehus, blitt selve boligdrømmen for paret. Den 22. mai tar de steget for fullt og kommer flyttende til bygda. Og at det ikke er «bare bare» å ta over et gammelt og nedslitt gårdsbruk, og gjøre det om til en funksjonell bolig anno 2023, kommer vi tilbake til. Først må vi bli litt bedre kjent med våre nye sambygdinger, som for øvrig ikke har noen tilknytning til Selbu fra før. 

Felles klatrelidenskap

Jeanette er opprinnelig fra Lakselv i Finnmark. Etter noen år i Tyskland kom hun flyttende til Stjørdal i 2007. Daniel er fra Spania og kom til Norge og Salsbruket i Nærøysund som 6-åring. Han endte også opp på Stjørdal i 2014 etter å ha bodd noen år på Skedsmokorset like nord for Oslo. Begge to har en lidenskap for klatring, og det var i det miljøet de «fant» hverandre. Det er 22 års aldersforskjell mellom dem, og Jeanette er eldst i forholdet.

– Det er klart at vi gikk noen runder med oss selv for å finne ut om det var verdt det. Men vi har så mange felles verdier, og vi har det så himla artig med hverandre. Det var det som veide tyngst, alder er tross alt bare et tall. Vi gjør hverandre lykkelige, smiler Jeanette. 

«Hell i uhell»

Hun har klatret i 30 år – 8 minus som hardeste grad. Hun har klatret på klubbnivå, vært trener og har deltatt i konkurranser, og var også en av dem som startet opp klatresenteret Grip på Stjørdal. Det drev hun i 3,5 år. 

– Koronapandemien satte dessverre en kraftig brems på det som kunne ha vært en god start. Etter flere år med positiv utvikling, men ikke nok overskudd, bestemte styret seg for å spare penger ved å kutte ut daglig leder, forteller Jeanette. 

Da fikk hun en anledning til å gå tilbake til lærerjobben og faktisk flytte til Selbu.  

– Dette sammenfalt med at Selbustrand skole søkte etter lærer, og der ble jeg ansatt, sier Jeanette, som tilføyer at paret nå håper at også Daniel kan få seg jobb i bygda. 

Et liv på landet

De flytter fra en liten leilighet på Stjørdal, hvor de har merket begrensningene daglig. 

– Vi har tilhenger, to snøscootere, en motorsykkel og to biler. Da vi kjøpte huset i Selbu, som egentlig bare skulle være en fritidsbolig, begynte vi å drømme om alle mulighetene som faktisk lå i huset og gården. Og Daniel begynte å drømme om et verksted hvor han kunne pusse opp motorsykler, forteller Jeanette. 

Selv er hun samisk, og de gangene hun har slaktet rein og vil tørke reinskinn, er hun avhengig av å kunne spikre det opp på en husvegg. 

– Det er nok litt utenom det vanlige bylivet det vi driver med. Hobbyene våre er nok mer forenelig med et liv på landet, smiler hun.

Den samiske arven forvalter hun også ved at hun syr både kofter og sjal til familien. Det er ingen tvil om at dette er en dame som besitter kunnskap om mye. 

Betydningen av gamle hus

Mammaen til Jeanette kom fra Jarfjord, som er et bittelite sted ved russergrensa.

– I min barndom var det bare to hus jeg visste om som var ordentlig gamle, og de lå i Jarfjord. Som barn forsto jeg ikke hvorfor det ikke fantes fler gamle hus rundt omkring. Da jeg som voksen fikk høre om tyskernes nedbrenning av Finnmark under krigen forsto jeg sammenhengen. Det er kanskje derfor jeg ønsker å bevare dette gamle huset som jeg nå eier selv. Heldigvis føler Daniel det samme som meg, deler Jeanette. 

Også pappa, som kommer fra Honningsvåg, er med på flyttelasset til Selbu. 

– Vi har oppgradert andreetasjen i sommerstua. Vi har pusset gulvet og lakkert det, i tillegg til at vi malt litt. Målet på sikt er å bygge om denne til en generasjonsbolig slik at pappa kan bo der. Nå bruker han det som atelier og oppbevarer maleriene sine der, men det har vært for kaldt i vinter til at han har kunnet bruke det noe særlig, forteller Jeanette. 

Pappaen er en nevenyttig mann, og har vært med på mye av planleggingen og oppussingen av tunet. 

Respekt for håndverket

Så langt har de brukt mange hundre timer på bruket, og har tilbragt nesten hver helg med oppussing siden de overtok. Huset er ikke modernisert i nevneverdig grad, sett bort i fra litt strøm som ble lagt inn på 50-tallet samt en mindre oppgradering på 80-tallet. Kjøkkenet er fortsatt slik det var i 1900. 

– Menneskene som bygde dette i sin tid har utført et fantastisk håndverk. Lyset som slipper gjennom vinduene her får en helt annen effekt enn det gjør gjennom nymoderne vindu. De gamle dørene ser jeg heller ingen grunn til å bytte ut, sier Jeanette. 

God lokal kunnskap

Ytterdøra, som er nevnt innledningsvis, har de fått penger fra Kulturminnefondet for å reparere. 

– Den var morken i bunnen, og to av speilene var sprukket. Vi fjernet all maling og gammel kitt, og sendte den til snekker Andreas Andersen for reparasjon. Han har spunset døra slik at den blir like flott som i sine fordums dager. Karmene er også tatt ned og skal repareres slik at de kan gjenbrukes, forklarer Jeanette. 

Og snekker Andersen, som du kan lese en egen sak om lengre bak i avisa, har vært viktig for paret på Lilletrøa underveis i prosessen. 

­– Han har delt mye verdifull kunnskap med oss, og har vært en god støtte i arbeidet. Hans bidrag med tanke på hvordan man kan løse «problemer» og ivareta ting i stedet for bare å rive ned har vært viktig, sier Jeanette, som også forteller at det ikke er like enkelt å finne snekkere som vil ta vare på ting kontra å bare rive ned og bygge nytt. 

– Også Jan Krogstad har vært en ressurs. Han kan mye om gamle ting i Selbu. Denne kunnskapen er viktig å ta vare på, ellers blir den bare borte, sukker Jeanette. 

Rukket mye

Listen over det de har rukket over av renovering så langt er imponerende. Her kan vi nevne utbedret strømkapasitet, utskifting av knuste glass, kitting, utskifting av takstein, fjerning av linoleumsbelegg, pussing og skraping og maling av tak og vegger.

De er også i gang med å legge rør, isolere, bytte ut kjøkken og til sommeren kommer det innlagt vann. Ny låvebru har kommet på plass da den gamle var rast sammen, og for at huset skal få tørke bedre har de kappet en del trær som vokste for nære veggen. 

­– Vi ønsker også å få opp en buldrevegg, som er en lav klatrevegg, med treningsfasiliteter på låven. Vi har elementene liggende klare, men de kan ikke monteres opp før vi har gjort mer på låveveggen, sier Jeanette med forventning i stemmen. 

Et sted med sjel

Etter at journalisten har fått en omvisning på gården og i alle bygningene, er det ikke tvil om at dette er et sted med sjel og historie. 

– I gamle dokumenter har vi funnet ut at dette stedet ble kalt «Lilletrøa», og det var både skomaker og lefsebakeri her, forteller Jeanette mens hun levende beskriver hvordan livet kunne ha vært der før i tiden. 

De har også funnet ut at Bersvend Pedersen Rønsberg var bureiser på gården.

Husets siste eier før Jeanette og Daniel eide det i 30 år. Paret fikk kjøpe det for 320.000 kroner. 

– Folk vi har snakket med som har litt peiling sier at vi har vært eksepsjonelt heldig. Det er uvanlig tørt og fint, og huset har en lett og god energi. Den ivaretar vi også ved å velge lyse og lette farger på interiøret, sier Jeanette. 

«Verneverdig for oss»

De har brukt hundrevis av timer så langt for å bygge sitt drømmehjem, og har brukt enormt med tid for å bli kjent med huset og skaffe informasjon.

– Det å ha kunnskap om gamle hus når man tar på seg et slikt prosjekt er viktig. De trenger å puste, noe vi ikke visste mye om da vi kjøpte stedet. Vi har lest artikler opp og ned, søkt råd hos Bygg og Bevar, Kulturminneforeningen og andre som driver med verneverdige bygninger. Selv om huset ikke har status som verneverdig, så er det det for oss, smiler hun og avslutter: 

­– Vi syns huset er kjempevakkert, og plassen likeså. Det er stille og rolig her. Og det som driver oss litt ekstra, det er at her på Lilletrøa har vi mulighet til å være oss selv fullt ut.

Om du ønsker å følge Jeanette og Daniel på deres reise, kan du sjekke dem ut på Instagram: @lilletroa.