Selbus svar på Karlson på taket

– Hvor er du nå, Vidar Ringen?

– Hvis du tenker rent fysisk så sitter jeg på altanen hjemme i Rødbergveien og nyter det som ifølge værmeldingen kan bli den siste solskinnsdagen på ei stund. Ellers i livet mitt er jeg i et stort veiskille. Etter 32 år som lærer ved Selbu VGS, sier jeg snart takk for meg og blir pensjonist.

– Men i forhold til alderen kunne du ha holdt på noen år ennå?

– Ja, det kunne jeg ha gjort, men det er lenge siden jeg bestemte meg for å gå av når jeg ble 62. Delvis fordi jeg er den siste årgangen som får benytte meg av AFP, såkalt avtalefestet pensjon. Men mest fordi jeg vil slutte mens fysikken og helsa ennå er rimelig god, og for å få tid til å drive på med det jeg helst vil. Man vet aldri når det skjer noe og ting kan forandre seg.

– Det du helst vil; hva er det?

– Det er ski, sykling, jakt, molteplukking, friluftsliv og all slags fysiske aktiviteter, men uten sammenligning er det aller mest å kite. Hver sommerferie de siste 20 -25 årene har jeg tilbrakt i «Kitingens mekka», Hvide Sande, som er en liten havneby på vestkysten av Jylland i Danmark. Jeg dro dit sammen med en kompis i 1996 og da for å brett seile. I 2001 begynte jeg å kite og skjønte straks at jeg hadde funnet min greie. Siden har jeg vært hekta.

– Å Kite; hvordan gjør du det egentlig?

– Kiting er en sport der du holder fast i en ca. 20 meter lang line som er festet til en drage og som du styrer med en styrepinne. Med vinden som fremdrift og stående på et kite-brett, blir du du dratt bortover vannflaten i stor fart. Jeg kiter stort sett bare på vann og i havbølger, men sporten utøves også på snø, is og barmark. I begynnelsen av sportens utvikling var det en ekstremsport som innebar risiko, men med dagens utstyr er det ikke det lenger.

– Hva er den optimale kiting-opplevelsen for deg?

– Det er når det er knall sol, ca. 12 sekundmeter vind, og bølgene glitrer mot deg i en uendelighet utover mot horisonten. I yngre dager drev jeg mye med alpinsport og telemarkski, men det er ingenting som gir deg slik mestring og frihetsfølelse som kiting. Det er helt magisk.

– Og nå blir du pensjonist og kan kite så mye du vil?

– Ja, det er akkurat det. Jeg har lenge drømt om å kjøre bobilen ned til Spania og Portugal og kite langs kysten der. Nå er det tid for å realisere den store pensjonist -drømmen. Vi drar i oktober og blir borte til i mars. Vi må være der om vinteren, for om sommeren blir det for varmt i bobilen.

 – «Vi» sier du; så du drar ikke alene?

– Nei, kona mi, Susanne, blir også med. Hun er tysk, og jeg traff henne under en sommerferie i Danmark for fem år siden. Jeg kitet og hun surfet på bølgene. Det er ei god stund til Susanne blir pensjonist ennå, så hun må nok jobbe en del under turen. Hun er forfatter og selvstendig næringsdrivende og driver med lederutvikling, så det går nok bra bare hun har nettilkobling. Men det blir ikke bare kiting; som pensjonist har jeg også tenkt å være masse bestefar i Mosjøen hos Anton, Anniken og barnebarna Ada (2) og Bjørn(2mnd).

– Hvordan gikk det til at du havnet i Selbu?

– Jeg er født og oppvokst i Meråker og etter videregående på alpinlinja i Oppdal, utdannet jeg meg til skogtekniker på høgskolen i Steinkjer. Deretter jobba jeg fire år i Sogn og Fjordane. Men så i 1992 kom jeg tilfeldigvis over en annonse der de søkte etter skogbrukslærer på Selbu VGS som var helt i startgropa som ordinær videregående skole den gangen. Jeg søkte stillingen og fikk den. Fremdeles tenker jeg at går det virkelig an å være så heldig? Samme arbeidsplassen i 32 år, og det har vært bare helt fantastisk.

– Hva vil du savne mest?

– Det gode kollegiet og arbeidsmiljøet naturligvis, men det jeg vil merke mest blir nok tomrommet etter elevene. Jeg liker å være sammen med unge folk og har en klippetro på at det er det som gjør at jeg fortsatt føler meg ung til sinns.

– Har du en god historie å komme med til slutt?

– Jeg kom til Selbu som skogbrukslærer på VG 1. Jeg husker ikke hvilket år det var, men i alle fall dro jeg og fem elever på lavvotur opp mot Børgefjell. Meningen var at vi skulle fiske, lære om friluftsliv og å være ute i naturen. Men det høljregna hele uka, og vi var nesten ikke ut av lavvoen. Da skulle en tro at tiden ville falle lang, men nei da; vi spilte kort, snakka og kosa oss sammen hele dagen. Vi kom veldig tett innpå hverandre, og det oppsto en nærhet og et fellesskap jeg aldri har glemt.