Det kan være lett å bli blind for verdien noe faktisk innehar, når man har det i sin nærhet, og kanskje ser det hver eneste dag. De fleste innbyggere i Selbu har et forhold til sin hvite stenkirke i sentrum, men det er nok ikke like mange som vet hva den faktisk representerer i nasjonal og europeisk målestokk, og hvilke skjulte skatter som finnes i kriker og kroker.
Og hvor fascinerende er det ikke, at klokkene du hører kime fra Selbu kirke den dag i dag, henger i det samme klokkeopphenget det gjorde da tårnet sto ferdig på første halvdel av 1200-tallet og ringte selbyggene inn til dugurds.
Skattejakt
Kjersti Stamnes Reinsborg er kirkeverge i Selbu menighet. Hun har ikke hatt stillingen så lenge, men har allerede utviklet en stor interesse, og mye kunnskap, rundt den unike selbukirken.
– Den har ikke bare nasjonal høy verdi, men slike kirkebygg som dette er også sjelden å finne i europeisk sammenheng. For meg er det viktig at folk i bygda får øyne opp for hvilken kulturskatt vi har her, og at vi kan få et engasjement for akkurat det. Mye av det vi har her er helt unikt i historisk sammenheng, og det er utrolig at mye av det er såpass intakt. Her kan man gå på en ordentlig skattejakt, sier Stamnes Reinsborg.
Nestinar kirkja
For å virkelig kunne plassere kirken vår i historisk sammenheng, må vi se litt på hvilken tid den faktisk ble bygd i. Den eldste delen er datert til ca. 1150, noe som betyr at kirken har stått på jorda i snart 900 år.
Årene 1050 – 1350 er det som omtales som høymiddelalderen i europeisk historie. Etter innføringen av kristendommen i Norge startet en storstilt kirkebygging. De første kirkene ble bygget i tre, og mange ble etter hvert erstattet av steinkirker. Det var betraktelig mye dyrere å bygge i stein, noe som hovedsakelig var grunnen til at de ble oppført i byer og i rike jordbruksbygder. Det ble oppført omkring 300 steinkirker og 1200 trekirker i løpet av middelalderen.
Det som kjennetegner Norges utvikling i høymiddelalderen er at det var en storhetstid både politisk, økonomisk og kulturelt. Norge gikk også fra en periode med fred og stabilitet, til indre motsetninger og borgerkriger. Midt på 1100-tallet brøt det ut en form for borgerkrig der ulike stormannsfraksjoner kjempet mot hverandre. Både kirkens og kongedømmets institusjoner ble kraftig utbygd på 1200-tallet.
Og det var altså i denne perioden at Selbu kirke, eller Nestinar kirkja, som den i eldre tid ble kalt, ble bygget.
– Antageligvis på den beste tomta i bygda, og over et gammelt gudehov fra norrøn tid, forteller Stamnes Reinsborg.
Akkurat hvem det var som ønsket å oppføre Nestinar kirkja vet man lite om.
– Men at det var viktig å bygge denne kirka for noen, det er helt klart, sier hun.
900 års utvikling i særdeles korte drag
Den eldste delen av kirka, som altså er den bakerste delen av nåværende skip, er datert til siste halvdel av 1100-tallet. Den eldste inngangsdøren er sannsynligvis på tverrveggen mot vest (mot tårnet). Skipet er bygget i romansk rundbuestil (ca. 1050 – 1250), mens tårnet som kom til senere ble laget i gotisk spissbuestil (ca. 1250 – 1350).
Det finnes en del dokumentasjon på endringer og reparasjoner kirken gjennomgikk på 1600-tallet, og da ble det grundig arbeidet fra tak til gulv. Likevel gikk det nesten 200 år til før de virkelige dramatiske endringene fant sted. For på starten av 1800-tallet ble det klart at man hadde et behov for mer plass (noe hele 3527 nattverdgjester i 1803 er et tydelig bevis på). Det ble derfor avgjort å utvide kirken, men det skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Det gamle koret ble revet helt ned og ble erstattet det med et bredere parti mot øst (dagens tverrskip). Skipets østre tverrgavl med korbuen ble tatt ut, og i 1806 ble det lagt flatt loft over den eldre og nye del av kirken som kamuflerte den opprinnelige takkonstruksjonen.
I 1888 begynte enda en større restaurering, og da mistet kirka virkelig mye av sitt middelalderpreg. De små vinduene ble erstattet med større, det ble en ny hovedinngang, gallerier ble satt inn, nytt kor kom på plass og den gamle altertavlen og prekestolen ble kastet ut.
Takket være arkitekt John Tverdahl fikk kirken, under den siste store restaureringen i 1959-63, tilbake igjen noe av sitt opprinnelige utseende. Tårnfoten er den delen av kirka som har fått stå urørt gjennom alle restaureringer og som derfor har bevart det opprinnelige middelalderpreget, og er med det svært verdifull.
1100-tallets konstruksjon er mest solid
Det er den eldste delen av kirken som har vist seg å være den mest solide.
– Muren er to meter bred og er bygd med massiv tilhogd stein, og alt er veldig godt tilpasset. Da den bredeste delen ble oppført i 1805/06 brukte de en helt annen teknikk; kistemur. I tillegg til stein så havnet det også mye annet rart inne i muren, generelt ting man ville bli kvitt og som kunne fungere som fyllmasse. Den konstruksjonen er en mye svakere enn disse kompakte murene som gammelkirka er bygd av. Det er også den nye delen som er preget av mest sprekker og skader. Så må man huske på at alle som bygger og restaurerer bruker de metodene de tror er best når det utføres. Men, det er tydelig at middelalderens arbeidsfolk hadde god kunnskap om materialer, grunnforhold og de visste hva de skulle se etter, sier Stamnes Reinsborg.
Ut fra historiens halvmørke
Det finnes svært lite skriftlig materiale om Selbu kirke, og den nevnes første gang (som man foreløpig vet om) i et diplomatarium fra 1409, så i en jordebok fra 1430 og deretter i Trodhjems Reformats av 1589. Den første tegningen vi kjenner til er fra Gerhard Schønnings «Reisen gjennom endel av Norge» fra 1773. Der må man anta at kirken er representert omtrent slik den så ut i sin opprinnelige form. Selbu kirke er i grunnen forsket lite på, men det virker som det i forbindelse med dagens nødvendige restaureringer vil dukke opp nye ting fra historiens halvmørke.
Svak for Selbu kirke
Øystein Ekroll er arkeolog og forsker, og har magistergrad i nordisk middelalderarkeologi og Dr. Phil. Han er førsteamanuensis ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, og har arbeidet der siden 1992.
– Jeg bruker å si at jobben min er å vite alt om Nidarosdomens historie, men jeg er interessert i andre ting også, blant annet disse middelalderkirkene i Trøndelag. Og der må jeg si at jeg er svak for Selbu kirke, forteller Ekroll.
Det er særlig det som folk ikke «ser til vanlig» han trekker frem som mest interessant.
– På loftet i kirken ser man et av de fineste takverkene fra 1100-tallet som er bevart i Norge. Siden det er bygd et flatt tak inne, så får man komme så nært på takkonstruksjonen at man kan ta på det. Jeg har blant annet tatt med noen fra Sverige for å se på dette, og de blir helt «månebedotten» av å få se et slikt flott arbeid, forteller han på klingende bergensk.
Skikkelig «snavvel»
Det Ekroll fremhever som særlig spesielt med taket er hoggeteknikken man tydelig kan se er brukt på takbjelkene.
– Spretteljing ser man bare brukt i Norge før svartedauden. Teknikken lager et helt spesielt mønster som ligner fiskebein, som i tillegg er svært dekorativt. I tillegg var det en teknikk som gjorde det enklere å få til firkantede bjelker med øks, forteller Ekroll.
Han trekker også frem en annen finurlig del av taket man tydelig kan se når man står på loftet.
– Innsiden av taket ser ut som et pinnsvin, eller en fakirmatte. Det er rett og slett trenagler man har brukt til å feste takspon med. De har borra høl og spikka de til. De er så kvasse at man kan stikke seg ordentlig om man kommer borti, sier han og legger til:
– For de som er opptatt av 8-900 år gammel byggeteknikk er loftet i Selbu skikkelig «snavvel».
Selbu kirke har mange likhetstrekk med Værnes kirke som man mener er eldre.
– Værnes kirke er bygget i to omganger (ca. 1140 og 1160). Det er godt mulig det er de samme folkene som har vært i sving, for det var ikke hvem som helst som kunne bygge takverk som dette. Taket i Selbu har blant annet utskårne masker på innsida i likhet med Værnes kirke, men disse ble kappet av da det ble lagt inn flatt tak i sin tid, forteller Ekroll.
Innmurt originalstillas
Oppe i vestgavlen på loftet er det mulig å se innmurte stokker fra det gamle stillaset, altså det som ble brukt for ca. 850 år siden.
– De festet de horisontale endene i veggen og murte de fast. På den måten kunne de brukes om igjen hvis man skulle reparere noe, forteller arkeologen.
Forskjellige kilder på bygda som Selbyggen har vært i kontakt med, kan også fortelle at da kirken ble oppført ble det satt opp et stillas som var så stort og kraftig at det strakk seg helt bort til Sørflakne, og at man på den kunne sende hester opp til kirkemuren med byggematerialer. Det finnes ikke grundige kilder som bekrefter denne teorien, men at det var en vanlig byggeteknikk på den tiden er sant. Og så er det jo litt av et bilde å ta med seg neste gang man kaster et blikk bort på kirken.
«Magisk» tårn
Også tårnbygging var en spesiell hendelse i et samfunn i middelalderen, og ofte var det slik at de som satte det opp avtalte å jobbe om natta slik at ingen så hva de gjorde.
– Når bygdefolket våknet på morgenen sto det plutselig der, nesten på magisk vis. Det var en del overnaturlige fakter og tradisjoner knyttet til slike byggverk. Nidarosdomen var det for eksempel et troll som hadde bygd. Det var en folkelig måte å forklare disse enorme byggverkene på, forteller Ekroll.
En annen ting som er helt unikt med Selbu kirke, er at selve tårnet er en enkeltstående bygning.
– Det er nesten 1 meter mellom kirken og tårnet. Det har vi faktisk ingen andre eksempler på. Vi er usikre på hva dette skyldes; om det er grunnforhold, eller forskjellig byggeperiode som er årsaken. Det blir bare uløste spørsmål og teorier foreløpig, for det er ikke forsket så mye på. Så her kommer det stadig til å bli spennende ting å oppdage, sier Ekroll.
Et stormannstiltak?
Inne i våpenhuset har man funnet en gravstein fra middelalderen, og ifølge arkeologen finnes det ikke så mange slike fra Trøndelag.
– I den så er det hogd inn et tydelig kors, og det var ikke hvem som helst som fikk en slik sten. Det er lett å anta at den steinen er lagt over den som bygde kirken, eller som fikk kirken bygd. I alle fall var det en betydningsfull person. Helt inntil veggen ved koret var også den fineste gravplassen, for der drøp det vann ned fra kirketaket og ned på graven. Man anså at det var hellig vann som kom fra takdryppet fra kirka på den tiden, sier Ekroll.
– Hvem var det som bygde kirker på den tiden, egentlig?
– Det vet man veldig lite om, men en teori er at det var et felles dugnadstiltak for hele bygda. Eller at det var en eller annen stormann/kakse som dro det i gang. Det man vet er at i tidlig middelalder, før midten av 1200-tallet, var kirkebygging i stein et stormannstiltak. Fra slutten av 1200-tallet var det mer vanlig at det var et felles prosjekt. Kunnskapsgrunnlaget er for spinkelt her, men man må jo kunne gruble litt på det skal vi komme videre, sier Ekroll.
Se video fra utgravninger ved Selbu kirke her: Oppsiktsvekkende funn ved Selbu kirke
Sagn og spor etter kirkeklokkene
Kirken har vært gjennom mange endringer på de årene den har stått på jorda, men en av de tingene som alltid har vært her er klokkeopphenget – en solid stavkonstruksjon.
– Det er det eneste intakte klokkeopphenget fra middelalderen vi har her til lands. Og ekstra spennende er det at det er innfelt runeskrift på den ene stokken. I selve konstruksjonen ser man også spor etter flere endringer, og det later til at det har vært mange klokker der oppe tidligere. Men igjen, her vet man for lite, og det er få som har sett skikkelig på den enda. Men det som er sikkert er at man må lengre av gårde for å finne noe tilsvarende, sier Ekroll.
I forbindelse med klokkene har Ekroll også en annen teori som kan trigge en nerve hos de aller mest historieinteresserte av oss.
– Klokken som henger der i dag, som er datert til 1588, er støpt i Trondheim. Da de hadde en stor arkeologisk utgraving på torget i Trondheim for noen år siden fant de rester av et klokkestøperverksted, og faktisk avtrykket etter en klokke. Det har jeg lurt på om kan være avtrykket av klokken i Selbu. Det hadde vært artig å sammenlikne målene, sier Ekroll.
Apropos kirkeklokker. Det bringer oss inn på minner om ufredsår hvor svenske avdelinger kom på plyndringsferd gjennom Neadalen på 1500- og 1600-tallet. Man kjenner til to svenske raid i 1564 og 1570, og i hvert fall ved en anledning mener man at svenskene kom seg inn i kirken og røvet med seg diverse inventar, inkludert kirkeklokken. Historien skal ha det til at de allerede oppe i Brattstigen måtte gi opp og frakte den videre, og at klokken deretter rullet ned i Morsethølen og skal ligge der nede den dag i dag. Denne historien stemmer i grunnen godt med at «den nye» klokken som henger der nå bærer årstallet 1588.
Gullgruve i gulvet
En annen del av kirken som mange kanskje ikke tenker på, er kirkegulvet. Der kan det ligge mange skatter, ifølge Ekroll.
– Det kan bli et spennende prosjekt en gang i fremtiden, for der kan det ligge mye bevart. Det er veldig strengt i dag, og man får ikke begynne utgravninger uten at det er nødvendig, men i andre kirker har man funnet mye, både graver fra middelalder og etterreformatorisk tid. Det var gjerne prester og offiserer som ble gravlagt inne. Man finner også mange mynter og andre småting som har sklidd mellom gliper i tregulvet, sier arkeologen, og tilføyer:
– Siden det ikke har skjedd noe med gulvet siden 1800-tallet kan det ligge en historisk gullgruve her.
Middelalderdør
Oppe på galleriet i kirken står en av dørene som tilhørte det opprinnelige kirkebygget. Den er av massivt tre med detaljer av smijern på. Den er etter alt å dømme middelaldersk.
– Denne er én av tre slike dører bevart i Norge fra steinkirker. Døra er meget pent laget, og har høvelprofil rundt kanten. Den skulle nok ha hatt en mye finere plassering enn det den har i dag, bortgjemt der oppe på galleriet, mener Ekroll og legger til:
– Det er lett å bli litt «hjemmeblind» noen ganger for hva man har i sin nærhet. Da kan det kanskje være greit at noen utenifra kommer innom og sier «hør nå her, vet dere egentlig hva dere har her?», sier Ekroll.
Betydningen av steinrelieffene
Kunsthistoriker og forfatter, Anne Marie Falck, er en annen «utenforstående» som har interessert seg stort for kirken vår den siste tiden. Hun bor i Arendal, men har tatt turen til Selbu i ens ærend for å se på og fotografere noen utsmykninger i steinen ved den opprinnelige hovedportalen som leder mot tårnet. I disse dager arbeider hun med et større prosjekt som omhandler meningsinnholdet i våre romanske steinrelieffer.
– I den sammenheng er Selbu kirke en svært interessant kandidat, forteller hun.
– Nå har jeg vært mye rundt i mange forskjellige kirker, både her til lands og i utlandet, og jeg har ikke kommet over noe lignende som det man finner i Selbu. Det er «håndtak» på begge sider av vestportalen, og utformingen består av en søylearkade som synes å være blitt brukt til å holde rundt – høyst sannsynlig i en eller annen seremoniell hensikt. Alle de romanske relieffene tilhører vestportalen i kirken, forteller Falck.
Arbeidet er ikke ferdig, så hun har ikke anledning til å utdype mer om teorier hun har, men tror hun skal ha en utgivelse klar til våren.
Helt unikt
Selbu kirkes historie er fascinerende, mangslungen og omfangsrik. Det å skulle favne om «alt» i en juleartikkel fremstår nærmest som en umulig oppgave, men for kirkevergen er det viktig å få frem de «nye», og mer ukjente delene av kirken.
– Når man ser på hva folkene i middelalderen gjorde av arbeid her, så får man en enorm respekt for historien, detaljene og tanken bak. Man blir nysgjerrig, og ønsker seg bare mer kunnskap etter hvert som man lærer mer. Når den erfarne arkeologen Øystein Ekroll forteller meg at han tar med folk hit til Selbu kirke fordi det er noe av det fineste han kan vise frem, så gjør det inntrykk og skaper engasjement hos meg. Et engasjement jeg håper jeg kan overføre til bygdas befolkning. Det er uten noen form for overdrivelse, helt unikt det vi har her, avslutter hun.
