Rikskjendis på tråden

– Hvor er du nå, Cato Bekkevold?

– Nå sitter jeg i en bil omtrent midt i Sverige. Det er i bjørneland ett eller annet sted i Jämtland. Hvis du hører noe brumming her, er det sannsynligvis noe som skjer.

– Hvor kommer du fra og hvor skal du?

– Jeg kommer fra Havøysund ved Nordkapp der jeg har deltatt i VM i kveitefiske og er nå på vei hjem til Oslo der jeg bor sammen med min tyrkiske kone og sju år gamle datter. De er på ferie i Tyrkia nå, så jeg kommer hjem til tomt hus. Jeg kjører i ett strekk i ca. 15 timer. Når jeg kommer meg ut av bjørnelandet her, skal jeg stoppe og kjøpe meg en kopp kaffe.

– Hvordan gikk det på VM i kveitefiske?

– Vi hadde høye ambisjoner, men det ble litt stang ut. Vi kom på 11. plass av 35 lag fra hele Norge og flere land i Europa. To av de fem fiskerne på vinnerlaget var damer, så Girl Power er i ferd med å overta et tidligere mannsdominert sportsfiske. Lokalkunnskapene er det ingenting som slår i dette gamet, men hvis karene på båten, hadde fiska like bra som jeg og den ene kvinnen på laget vårt, så hadde vi nok havna adskillig høyere opp på resultatlisten. Men skitt, moro lell.

– Lever du av å dra rundt i verden å fiske?

– Nei, jeg er ansatt i et japansk firma som heter Daiwa og som er verdensledende på fiskeutstyr. Så jeg lever av å dra rundt i landet og selge fiskeutstyr til butikker, men kombinerer det ofte med å holde foredrag og tv-opptak. Neste uke er jeg hyret av Norsk Skogmuseum til å holde et foredrag om målretta fiske etter ørret under Jakt- og Fiskedagene der.

– Hvordan blir en guttunge fra Haugerud i Oslo en verdenskjent sportsfisker?

– Det starta med fattern, han introduserte meg for mange forskjellige hobbyer og en av dem var stangfiske. Det går ikke an å forklare. Det sa bare klikk straks. Vi bodde ved foten av Østmarka der det er mange gode fiskevann. Under dekke av å spille fotball, dro jeg ut både sent og tidlig. Mine nattlige bravader vakte ikke akkurat stående applaus hjemme. Når en åtteåring ikke kommer hjem før ved midnatt, er det tid for å varsle politiet, mente opphavet som også truet med å konfiskere fiskeutstyret. Når det skjedde, fikk jeg låne utstyr av kompisene. Ingenting kunne stoppe meg fra å fiske.

– Når kom musikken inn i livet ditt?

– Den kom ganske tidlig den også, påvirka av en åtte år eldre bror. Han hadde stereoanlegg og kjøpte mye plater med forskjellig slags musikk. Det var den hardtslående metalen som fanget min interesse, og yngstemann bestemte seg fort for at her skulle det spilles! Jeg overtalte mor til å kjøpe et trommesett til meg, noe jeg tror hun angret seg for mange ganger. Jeg satt i kjellerstua og øvde og spilte sent og tidlig, og lydnivået oversteg alle akseptable høyder. Det var umulig for fattern å høre hva de sa på dagsrevyen, så han gikk til sikringsskapet og slo av strømmen til kjellerstua.

– Og så enda du opp som heltidsmusiker og trommis i metalbandet Enslaved?

– Ja, jeg ble kjent med vokalisten og frontfiguren i bandet og han var nesten like fiskegærn som meg. Kjemien stemte, og vi bondet godt sammen, og da de manglet en trommis, entret jeg bandet i 2003. Det ble starten på et eventyrlig musiker- og turnéliv som varte helt til 2018.

– Dere vant fem Spellemannspriser og flere ærespriser. Hva var det med Enslaved som var så bra?

– For de som ikke er vant til den musikken, vil den nok virke hardtslående. Jeg pleier å sammenligne det med et egg. Når du får vekk det harde skallet utenpå, finner du noe mjukt og godt inni. Atmosfærisk, dynamisk og stemningsfullt, men de som vil danse etter den, må være relativt kjapp på foten, for å si det slik.

– Hvorfor slutta du?

– Jeg fikk problemer med skuldra. Det ble smertefullt å spille, og det var greit å slutte mens leken var god. Men den viktigste grunnen var at jeg ble far til en datter i 2017. Det var det største som hadde hendt meg, og jeg bestemte meg for å tilbringe mest mulig tid sammen med henne. Jeg ville få med meg det første smilet, de første skrittene og den første tanna; tiden da hun vokste opp, for jeg var smertelig klar over at den aldri ville komme tilbake. Slik ble jeg husfar, og fruen, som er arkitekt, den som jobba hardt og forsørget familien. Jeg tror jeg gjorde det ganske bra på hjemmebane, og det er jeg stolt av.

– Når og hvorfor valgte du Tydal?

– Jeg bodde i en liten leilighet på Oppsal i Oslo, men jeg har aldri vært særlig urban av meg. Som heltidsmusiker spilte det liten rolle hvor jeg bodde, jeg trengte noe større og ville bo nærmere naturen. Valget sto mellom Isfjorden på Åndalsnes og Tydal. Etter å ha gjort meg litt kjent i kommunen, kjøpte jeg hus og flytta til Tydal i 2009.

– Trivdes du i fjellbygda?

– Ja, Tydal ble veldig bra for meg. Det var enkelt å leve og bo der, og tydalingene er et veldig åpent og ukomplisert folk som er lette å komme i kontakt med. Årstidene varierer, og jeg dro til fjells eller ut med båten og fiska overalt året rundt. Det tidligste jeg har fiska på is om høsten er 16. oktober og det seneste om våren 28. juni. Begge deler i Tydal. Det siste var i 2015 på isflakene på Elgesjøen, med livet som innsats og med en halvannen kilos røye som resultat. Jeg liker å teste ut nye ting og var vel trolig den første som drev målretta dorge etter ørret på Stuggusjøen. Mens røya lever på plankton og er lettest å få på kroken om dagen, er ørreten en rovfisk som jakter om natta. Med wobbler og båt i fart er sjansene for å få storørret størst midt på natta.

– Men likevel dro du fra Tydal?

– Den viktigste grunnen til det var at fruen fikk seg jobb i Trondheim, som med tanke på reisevirksomheten min, også var nærmere flyplass. Etter noen år på Byåsen flytta vi i fjor tilbake til Oslo. Fordelen med det var at vi kom nærmere familien min. Men jeg tenker med glede tilbake på årene i Tydal, både den vakre naturen og det trivelige folket.

– Men nå ryktes det at du holder på å treffe noen sprøe tydalinger igjen i Tullingdalen?

– Det er ellevilt filmprosjekt som får premiere i Tydal våren i 2025. Kor Magnon står bak prosjektet, Lars Lien er musikalsk ansvarlig og Svein Hilmo har regien. En rekke profesjonelle aktører står på rollelista, sammen med en skokk lokale helter. Da Svein spurte, sa jeg ja uten å vite hva jeg gikk til. Eneste kriteriet var at jeg skulle ha på meg ha samme type prestekjole som Fleksnes. Jeg ymtet frempå at jeg er trommis, ikke vokalist, men det var det ingen som brydde seg nevneverdig om. Konsekvensene dukker opp på lerretet. Men moro å bryne seg på noe godt utenfor komfortsonen. Det føles veldig bra å være sammen med tydalsfolket igjen.