Martine Sletne Alder: 18 år Bor: Innbygda
Om hundre år er allting glemt, men kanskje ikke omfemti. Da er du en eldre dame som kanskje har barnebarn som vil høre om hvordandet var da bestemor var ung og russepresident ved Selbu VGS våren 2020. Hva vildu fortelle dem da, Martine Sletne?
-Da vil jeg fortelle dem at det kom et svært smittsomt ogfarlig virus som het Korona og hvordan det forandret hverdagen vår her i Selbuog til folk over hele verden. Videre vil jeg fortelle dem hvordan jeg etter 13års skolegang hadde gledet meg til russetida, men at ingenting ble slik som vihadde planlagt.
Hva har du savnet mest?
-Aller mest har jeg savnet det sosiale fellesskapet; detå kunne være sammen med venner uten å måtte tenke på alle reglene og restriksjonenevi må følge og at vi ikke kan være flere enn fem sammen samtidig. Og dettehadde jeg egentlig ikke tenkt å si, men nå kjenner jeg at jeg må si detlikevel: Jeg savner faktisk å gå på skolen, det trygge og forutsigbare i det ogdet å få treffe skolekameratene. Nå ser jeg hva skolehverdagen betyr, og at visom er unge i Norge i dag kanskje ikke setter nok pris på de fantastiske skole-og utdanningsmulighetene vi har.
Som russepresident har du et ekstra ansvar for at allefølger smittevernreglene og holder avstand. Er det vanskelig?
-I utgangspunktet trodde jeg at det kom til å bli vanskelig,men der har jeg blitt veldig positivt overraska. Uten unntak føler jeg at alletar ansvar og overholder reglene. Når vi bare kan være fem i hver gruppe, kanfellesskapet settes på prøve, men også det har gått veldig bra, jeg tror ingen harfølt seg utenfor. Kvelden før 1. mai hadde vi digital russedåp utenfor Gimle. Detforegikk på den måten at vi ble ropt opp en og en til døpefonten, og så ble dethele filmet og sendt live på facebook. All ære og takk til de to artige prestenevåre, Jo Aftret Haave og Magnus Eidem.
Tornerose står det på russelua di. Hva betyr det?
-Ifølge eventyret sov Tornerose i hundre år, og når jeg fikkTornerose som døpenavn, så betyr det nok at jeg er en søvnig person som harveldig lett for å sove. Det er ingenting jeg er stolt av, men det har faktiskhendt at jeg har sovnet i skoletimen. Ikke fordi jeg nødvendigvis er så trøtt,men fordi jeg til tider har slitt veldig med motivasjonen. Heldigvis går detbedre nå, siste året har jeg hatt det bra på skolen. Vi er en god gjeng som hjelperog stiller opp for hverandre.
Nyere forskning viser at det er stadig flere unge somsliter; hva tror du er årsaken til det?
-Det tror jeg har en klar sammenheng med at mange følerat de må være på topp hele tida, og at det stadig overhengende prestasjonskravetkan være tungt å bære på. Alle de sosiale mediene gjør det heller ikke lettere.Det er alltid noen som vurderer og bedømmer deg. Både i egne og andres øyneskal vi være «generasjon perfekt». Slik var det med meg også. En periode først itenårene lot jeg presset og andres meninger styre meg veldig, men etter hvert fantjeg ut at jeg måtte våge å være meg selv. Hvis vi blir mange nok som tør det,blir det bedre å være til for alle.
Etter tre år på studiespesialisering ved Selbu VGS;hvor går veien videre?
-Jeg er litt usikker, kanskje tar jeg et år med jobbing kombinertmed programfag innenfor Helse. Men den store interessen min er innenfor landbruket.Det er lenge til ennå, men når pappa blir pensjonist, håper jeg å få ta over hjemgårdeni Innbygda. Både jeg og lillesøsteren min, Thea, har vært med i fjøset siden vivar små. Selv om hest er favoritten min, er jeg glad i alle dyr og alt som harmed gårdsarbeid å gjøre. Og en ting er jeg i hvert fall helt sikker på. Jeg viljobbe og bo her i Selbu! Så fort jeg kommer over Selbuskogen og nærmer meg byen,får jeg hjemlengsel.
