Inger Marie Melby – Alder 72 år Bor: Mebonden
Bak skyene er himmelen alltid blå, og på en benk ved inngangen til Årsøya sitter en dame og smiler om kapp med sola som titter forsiktig fram mellom snøbygene. I en iskald mai som ligner mer på vinter enn på vår, hvorfor er du likevel så blid, Inger Marie Melby?
-Været kan en uansett ikke gjøre noe med, og min livsfilosofi er at en må glede seg over det en kan. Akkurat nå sitter jeg her og tenker på at det er ti år siden mannen min og jeg ble pensjonister og 1.juli i 2010 flyttet tilbake til Selbu. Gjennom et aktivt foreningsliv og spesielt turgruppa ved Frivilligsentralen, har jeg fått en meningsfull pensjonisttilværelse. Hver onsdag går vi tur med beboere på Nestansringen og sykehjemmet og så avslutter vi med kaffe og vafler på Eldresenteret. Sang og musikk betyr så mye for de eldre, og å få spille litt på pianoet for dem er en sann glede. Nå håper jeg bare at det blir trygt og at vi kommer gang igjen.
Hva gjorde du før du ble pensjonist?
-Først bodde vi Oslo noen år, og da jobbet jeg i bank. Deretter ble det Trondheim og 25 år på City Syd på Heimdal, de fleste av de åra på sportsbutikken der jeg stortrivdes. Kanskje lå det litt i genene, mor overtok etter bestemor og drev butikk og bakeri hele sitt yrkesaktive liv.
Nå har din bror Oddbjørn skapt butikkmuseum i Kulviksvingen; hvordan var det å vokse opp der?
-Det var som å leve og bo på et sirkus, noe som forgikk hele døgnet og folk som kom og gikk hele tida. Både bakeren, butikkbetjenten og hushjelpen bodde sammen med oss, og mor, som hadde ansvar for både butikkdrifta og bakeriet, jeg skjønner ikke hvordan hun fikk det til å henge i hop. Og likedan med far som var drosjesjåfør og lå i skjorte og slips om natta. Alltid beredt, aldri fri, ringte telefonen og det var noen som trengte syketransport eller festskyss, så var det bare å komme seg fortest mulig bak rattet. De var så opptatt begge to, og det hendte nok at jeg misunte dem som hadde mødre som var hjemme hele dagen.
Født Korsvold, det tyder på at du har aner i Tydal?
-Ja, og det er jeg stolt av. Det er vanskelig å forklare, men noe er annerledes der enn her i Selbu. Tydalingene er seg sjøl, jeg kjenner meg veldig igjen i den direkte måten å være på, glad i å snakke, glad i å være sammen. Mye latter og spøk, trivelig og åpent. I hvert fall var det slik før, men tidene forandrer seg, og det gjør det kanskje i Tydal også.
Pianoet, trekkspillet og gitaren; musikken som har fulgt deg hele livet. Kommer den også fra Tydal?
-Det er litt vanskelig å si, far spilte trekkspill og mor piano, så det kan være litt tilfeldig. Men det var stort å få være en del av Korsvoldklanen som på nittitallet spilte til dans både på Tydalsfestivalen og trekkspillfestivalen på Årsøya. Og der var jo grunnstammen fra Gresslivollen; Brynhild, Målfrid, Jarle og Per, samt Liv Heggvold. Fra Selbu var det jeg, søskenparet Solveig og Sverre Korsvold, samt Simen Korsvold. Å få lære seg å spille et instrument er en stor verdi, en berikelse for livet. Og i så måte er jo kulturskolen i Selbu en gave fra oven. Skal jeg komme med noe ønske for sommeren, må det bli at paviljongen på bankplassen åpnes for de mange sang- og musikktalentene som vi har i bygda. De trenger en arena å vise seg frem på, og alle vi andre trenger et sentrum med litt ungdom, liv og røre.
Tilbake til utgangspunktet; etter ti år som pensjonist, har du noen gode råd for nykommere?
-Når det gjelder ønsker og forventninger til pensjonisttilværelsen, er folk så forskjellige. Det du ofte hører er at «nå skal vi leve det gode liv og virkelig kose oss.» Harald og jeg ble pensjonister samtidig, og med barn og barnebarn bosatt utenfor Selbu, fikk vi plutselig veldig god tid. Vi kunne ikke sitte og kose oss hele tiden, heller. Så mitt råd til pensjonistektepar er å være litt rause og slippe hverandre litt løs. Skal du trives, må du få gjøre det du har lyst til, og glede av. Kjerringa mi hugger ved, og jeg spiller trekkspill. Noe sånt. Men hjemme hos oss er det jo omvendt da.
