På jakt etter
"oss selv"

Du leser nå Selbyggens lederartikkel. Meninger i teksten tilhører redaksjonen. 

Fotballfeberen herjer igjen. Etter 28 lange år (for mange) uten Norge i et fotball-VM, er det som om noe har løsnet. Rødt, hvitt og blått dukker opp overalt. Vikinghjelmer, flagg og landslagsdrakter tas fram. Folk som til vanlig knapt ser en hel omgang fotball, kjenner plutselig pulsen stige når Norge spiller. Etter seieren mot Senegal og avansementet videre i VM, ble det til og med meldt om norske supportere som samlet seg ved Slottet i de tidlige morgentimene for å "vekke kongen". 

Det er lett å smile av det. Litt komisk er det også. Voksne mennesker som sitter på bakken og ror med usynlige årer, mens energien de legger ned sikkert kunne varmet opp en middels stor europeisk by. Men kanskje er det også noe mer der.

For samtidig som nordmenn samler seg rundt landslaget, skjer det andre ting her hjemme i Selbu og Tydal. På Nesmelan laftes det gapahuker med teknikker som er flere hundre år gamle. I Tydal har en engasjert dugnadsgjeng ved museet restaurert den gamle mølla, og igjen kan det males korn med vannkraft og lages vassgraut på tradisjonelt vis.

Ved første øyekast har disse tingene lite med hverandre å gjøre. Fotball-VM på den ene siden. Laftekurs, vassgraut og gamle møller på den andre. Likevel handler de om noe av det samme: Er vi litt på søken tilbake til «oss selv»?

I en urolig verden blir det lokale, det nasjonale og det gjenkjennelige viktigere. Krig i Europa, en uforutsigbar verdenspolitikk og en krevende internasjonal situasjon gjør noe med oss. Det er ikke sikkert vi går rundt og tenker på det hver dag, men følelsen av at verden er mindre trygg enn før, setter seg likevel i kroppen.

Forskning på identitet og usikkerhet peker i samme retning: Når mennesker opplever uro, trusler eller tap av kontroll, søker vi ofte sterkere fellesskap. Vi finner trygghet i gruppene vi hører til i, enten det er nasjonen, lokalsamfunnet, familien, laget eller bygda. Sosialpsykologen Michael Hogg har blant annet beskrevet hvordan usikkerhet kan gjøre gruppeidentitet viktigere for folk. 

Det betyr ikke at vi blir trangsynte av å heie på Norge, eller nostalgiske av å lære lafting. Tvert imot. På sitt beste handler identitet ikke om å stenge verden ute. Det handler om å kjenne bakken under føttene når verden rundt beveger seg, og gi en følelse av å være beredt om noe skulle skje.

Når alt virker stort, globalt og uoversiktlig, kan det være godt å kjenne på noe konkret. Det er ikke sikkert det bare er fotballfeber vi ser, men et folk som leter etter noe fast å holde i. Og det er mulig at man finner det både i VM, i vassgrauten og i laftetømmeret.