– Fisket i Selbusjøen har aldri vært så dårlig som nå
– Det finnes fortsatt gylne øyeblikk, men jevnt over har jeg aldri fått så lite fisk i Selbusjøen som i sommer, sier Svein Åge Helberg.
Publisert
Serviceteknikeren fra Trondheim har spikertelt, campingvogn og båt ved Marienborg camping der han oppholder seg så ofte han kan hele sommeren.
– Faren min, Knut Helberg, er fra Selbu. Jeg ble døpt i Selbu kirke, og selv om jeg gikk på skole og bodde i Trondheim, har jeg vært så ofte i bygda og på campingplassen her at jeg føler meg mest som selbygg, sier Helberg.
– Det virker som sjøen er tom for fisk
Han ble bitt av fiskebasillen i svært ung alder, men nå har han gitt fiskestafettpinnen videre til sønnen Elias.
– Det er så lite fisk å få både i elva og på sjøen at jeg er i ferd med å miste interessen. Men Elias drar så ofte ut på sjøen at han måtte få sin egen båt. Det gylne øyeblikket jeg snakket om skjedde for en ukes tid siden, da han dro opp et prakteksemplar av en ørret i sjøen utafor Vikaengene.
– Den veide 3,1 kilo og var knallrød i kjøttet. Jeg fikk den på sluk, og den var så tung å dra opp at jeg var sikker på at det var ei gjedde. Når du får en slik storfisk på kroken, blir du jo veldig gira igjen. Men de siste dagene har jeg ikke fått ett napp engang. Det virker som sjøen er tom for fisk, sier nittenåringen.
På spørsmål om han tror han vil fiske i Selbusjøen om ti år, rister han bestemt på hodet.
– Nei, når jeg hører far fortelle om hvor godt fiske det var her i hans oppvekst, skjønner du jo at dette går bare en vei, sier Elias.
– Mysis-utslippet ødela Selbusjøen
Tidlig på 1970-tallet ble krepsdyret Mysis relicta satt ut i en rekke midt-norske sjøer. I noen sjøer gikk det bra, i Selbusjøen svært dårlig. Svein Helberg var for ung til å oppleve den sagnomsuste pilkinga etter røye i Selbusjøen. Men han er ikke i tvil om at mysis-utslippet var starten på slutten for den gode røyebestanden i sjøen.
– Mysisen skulle bli mat for ørreten i sjøen. I stedet åt den opp planktonet for både røya og ørreten. Den glupske laken var vel den eneste fisken som nøt godt av mysisen, sier Helberg.
Store røyestimer
Gjeddas ødeleggende virkning på ørret-bestanden i Selbusjøen er vel dokumentert, men Helberg tror at gjeddas inntog i Selbusjøen var en katastrofe også for røyebestanden.
– Gjedda holder til i grunne viker og langs siv-belter og områder med mye vannplanter. Også røya trakk inn mot vårflommen og grunnere vann for å finne næring. Men da gjedda kom, trakk den lenger ut på sjøen. På ekkoloddet mitt ser jeg store røyestimer på de dypeste områdene av sjøen. Men røya er små, kanskje mellom 200-300 gram, og dette er et tydelig tegn på overpopulering og lite tilgang på mat, sier Helberg.
En kraftig trussel for ørretbestand
Ørekyta, en svært liten fisk på 8-12 cm, følger etter ørreten under gytinga og forsyner seg av eggene. Dette er også en klar årsak til at det er mindre ørret og få i Selbusjøen, mener han.
– Overalt langs strendene og sjøkantene kan du med det blotte øyet se enorme stimer med ørekyte. De dominerer fullstendig og tar alt av insekter og krepsdyr i strandsonen. Før var det fullt av ørret-vak i elva utenfor campingplassen her, men nå ser du nesten ikke ett eneste vak, sier Helberg som selv var øyenvitne til at svenske fiskere slapp ørekyte ut i sjøen.
– Det gode røyefisket trakk en hær av svensker til campingplassen her utover sytti- og åttitallet. De brukte ørekyte som agn. Før de dro hjem, tømte de bøtta med den ørekyta som var igjen rett ut i elva her.
– Ørreten må få bedre gyteforhold
Dersom det skal være noe håp for framtidig innlandsfiske i Selbusjøen, må grunneierlaget og overordna fiskemyndigheter sett i gang en rekke systematiske tiltak, mener Helberg.
– Først og fremst må de legge press på Statkraft så regulanten holder jevn og bra vannstand i Nea i gytetiden til ørreten. Den gyter på steingrunnene. Men så blir sjøen tappet igjen, elva synker og ørreteggene blir liggende på tørt land, sier Helberg.
Et effektivt tiltak kan være å grave opp noen dype kulper som ikke blir vannfrie om vinteren, mener han.
– Ørreten krever ren stein og sandbunn før den gyter, men i dag er elvebunnen full av slam. Bunnen holder seg ren når det er driv i elva, eller som da det var tillatt med båt, og motorene «blåste rein» bunnen med propellene. Fra Moslett og ned forbi Teigen bru er elva jevnt over veldig grunn. Det er spesielt på denne strekningen jeg mener dype vannkulper kunne vært bra for å redde ørretyngelen.
Anbefaler strømfiske og ørekyteteiner
Et annet tiltak som kan være verdt å prøve er strømfiske og ørekyteteiner, tror Helberg.
– Strømfiske, eller el-fiske, er en metode der man bruker elektrisk strøm fra et bærbart apparat til å bedøve fisk midlertidig, men uten å skade den. Da flyter fisken opp slik at man kan ta opp og fjerne uønskede arter, som i dette tilfelle, gjedde. Likedan er teiner et godt utprøvd redskap til å ta opp ørekyte med, sier Svein Åge Helberg, som avslutningsvis kommer med denne sterke oppfordringen.
– De som bestemmer i Selbu må for all del ikke godta at Garbergs-elva blir utbygd. Som den eneste uregulerte elva er den ei svært viktig gyte-elv for ørreten i Selbusjøen.
