Øystein var 15 år da han satt alene i cockpiten for første gang: – Det var en skjellsettende opplevelse

– Jeg må passe meg så jeg ikke sier for mye. Jeg har en tendens til å prate mye. Det kom ofte til uttrykk i jobben som tannlege også. Der ble jeg veldig godt kjent med pasientene, og mange av dem vet nok mer om meg enn de burde, sier Øystein. 

– Var du tannlegen som stilte pasientene spørsmål mens de hadde kjeften full av tannlegeutstyr, for så å forvente at de skulle svare sammenhengende? 

– Jeg stilte ikke så mange spørsmål, men jeg snakket nok veldig mye. Jeg sa riktignok til pasientene at jeg skulle prøve å holde meg unna to ting: politikk og religion. Jeg hadde ikke lyst til å få en knyttneve i ansiktet. 

– Klarte du å holde deg unna disse temaene? 

– Jeg gjorde så godt jeg kunne, i hvert fall, humrer Øystein.  

Før vi går videre i denne saken, kan vi avslutte «Øystein snakker mye»-temaet med en superkjapp beskrivelse fra tannlegerommet. Det er nemlig ikke bare hovedpersonen selv som er klar over at ordene strømmer ut av tannlegens munn. 

– Jeg fortalte pasientene at hvis jeg klarte å holde kjeft i 30 sekunder, var det ganske godt gjort, og at hvis jeg var stille i to minutter, lurte sekretærene på om jeg var sur eller hadde en dårlig dag, ler Belsvik. 

Heldigvis er høy snakketøy-kompetanse en fordel når man blir intervjuet av lokalavisa. Å få nok interessant informasjon ut av dette intervjuobjektet, har slett ikke vært noe problem. Tvert imot har utfordringen vært å finne hva vi skal utelate. 

En naturlig fortsettelse av denne saken ville kanskje vært å servere faktaopplysninger om Øystein, som blant annet hvor han er født, oppvokst og så videre. Men siden vi må prioritere hardt her, har vi valgt å sette det i en faktaboks. Det gir oss muligheten til å gå mer direkte på sak. 

For la oss heller snakke om det som har preget store deler av Øysteins liv. 

Stort for en fjortis

– Jeg har vært interessert i fly og romfart helt siden jeg var 10-11 år. Jeg sørget for å få autografen til Jurij Aleksejevitsj Gagarin (første menneske i verdensrommet) da han var i Trondheim i 1964. Det var stort for en fjortis, minnes han. 

Møtet bidro ikke til å redusere ønsket om å jobbe innen luftfart. 

– Målet var ganske tidlig å bli jagerflypilot, men jeg begynte parallelt å forberede meg på en karriere etter det også. Derfor satsa jeg ganske hardt på å få gode karakterer på skolen. 

Bare for å avsløre det med en gang: Øystein ble ikke jagerflypilot. 

– Underveis skjedde det mye. Jeg begynte å interessere meg for psykologi, så jeg studerte det på fritiden. Og så syns jeg radioteknikk var interessant, så jeg vurderte en jobb innen radio. Jeg fikk plass på en utdannelse hos NRK, men sjefen for fjernsynsteateret, Paul Skoe, sa at karakterene mine var for gode til å å drive med dette. Han mente jeg heller burde søke en utdannelse hos NTH, og bli lydspesialist eller noe slikt. 

Belsvik ble heller ikke psykolog eller lydspesialist. Som det ofte gjør, handlet det om at en kvinne kom inn i livet. Det førte til at han til slutt valgte en mer «tradisjonell» vei. Han flyttet til Oslo og utdannet seg til å bli tannlege. 

Så lurer du kanskje på hvorfor vi bruker spalteplass på å fortelle om det Øystein valgte å ikke gjøre, og ikke bli? Vel, det er fordi det sier noe viktig om ham som person.

Nysgjerrighet. Det er et trekk som åpenbart er sentralt i Øysteins personlighet.  

50 år som tannlege

Når Selbyggen gjennomfører dette intervjuet, er noen år siden Øystein offisielt gikk av med pensjon. En stor del av Selbus befolkning rakk å bruke tjenestene hans frem til han takket for seg i 2020.

Jobben som tannlege ved Selbu Tannklinikk har han bare gode ord å si om. 

– Det ble jo 50 år som tannlege, og jeg har ikke angret ett sekund på yrkesvalget. Jeg har hatt et veldig godt forhold til pasientene mine. Jeg har egentlig forsøkt å være en kompis som kan hjelpe når de trenger det, og forsøkt etter beste evne å ta hensyn til mennesket. Jeg har hatt en fantastisk tid som tannlege, og alltid gleda meg til å dra på jobb. Både pasientene og kollegene har vært min utvidede familie. 

– Og ikke minst må du være blant tannlegene i Norge flest yrkescomebacks? 

– Det har vært utrolig mange comebacks ja. Det har vært flere tilfeller der jeg har fått 2-3 måneders engasjement som tannlege etter at jeg pensjonerte meg. Det har vært fint å kunne bidra når det har vært behov. 

Fremdeles har han tannlegelisensen. Den er gyldig frem til han blir 80. 

– Jeg pleier å si at jeg ser bra med briller, og drikker ikke konjakk, så da duger jeg fortsatt! 

– Du var med på en enorm utvikling i tannlegefaget? 

– Hvis jeg hadde praktisert yrket slik jeg lærte det under utdanningen, hadde jeg vært arrestert forlengst, sier Øystein. 

Som ansvarlig for etterutdanningene av personell i Sør-Trøndelag i en lang periode, fikk Belsvik muligheten til å holde seg oppdatert på faget. 

– Det har naturligvis kommet nytt maskinelt utstyr for rotfyllinger og slike ting. Samtidig er jo de grunnleggende medisinske forholdene de samme som da jeg starta. 

Men det er også noen forskjeller. Da Øystein begynte i yrket, var medisinbruken på langt nær like stor i befolkningen som i dag. 

– Mange går nå på medisiner, og det er jo fint at de finnes, men du må ta hensyn til det når du behandler.

«Gap opp og hold kjeft»

Øystein har også vært med i Norsk Forening for Odontofobi. Det er forening som ble oppretta for å ta hånd om tannlegeskrekken i landet. Kursene gjorde at han fikk ekstra gode forutsetninger for å ta hånd om folk med tannlegeskrekk. Her kommer også psykologi-temaet tilbake. Øysteins universitetseksamen (ja, han tok faktisk det også!) i psykologi kom nemlig godt med i dette arbeidet.

– Jeg håper noen av mine egne pasienter hadde nytte av dette, sier han. 

– Ja, for tannlegeskrekk finnes vel også i Neadalen? 

– Ja, tannlegeskrekk er enormt utbredt. Årsaken har vært ganske klar også; det var en brutal tannbehandling før i tiden. Det var en tid der holdningen var «gap opp og hold kjeft».

Særlig de som var barn på 1950-, 60- og 70-tallet opplevde en praksis der bedøvelse ikke alltid ble brukt, og der pasientens opplevelse fikk mindre oppmerksomhet enn i dag.

I ettertid har både metoder og holdninger endret seg betydelig, med bedre bedøvelse, mer skånsomt utstyr og større fokus på trygghet og informasjon.

Øystein passer på å skryte av tannklinikken i Selbu. 

– Det er dyktige ansatte, og jeg må si at jeg er veldig glad for at Sissel (Krogstadmo Thyholt) tok over. Hun er en fantastisk flott person og en meget dyktig tannlege. 

Aldri for gammel til å lære

Selv om Øystein er pensjonist, ligger han slett ikke på latsiden. Svaret på vårt neste spørsmål bekrefter dette, og kaster oss samtidig ut i lengre historie som bringer oss til Kina. Spørsmålet vi stiller er dette: 

– Jeg kjenner ikke deg så godt, men du slår ikke meg som typen som sitter foran TV-en mesteparten av døgnet?

– Jeg burde ikke ha alle disse abonnementene på TV-en, for jeg bruker den ikke så mye. Jeg finner på mye annet i stedet.

Å lære seg flere språk, for eksempel. 

– Jeg har alltid vært interessert i språk. Det er fin trim for hodet. Nå går det for det meste i å friske opp og forbedre fransken min, og nylære portugisisk. Tidligere har jeg også syslet med kinesisk. 

– Kinesisk? 

– Det bodde en kineser i bygda som jeg kom i kontakt med for mange år siden. Han var instruktør i Tai Chi og Qigong ved friundervisninga i Trondheim. Men han var dårlig i engelsk, så jeg var simultantolk for ham. Han lærte meg disse treningsformene, og etter hvert ble jeg også Thai Chi-instruktør på Folkeuniversitetet i Trondheim.

Samtidig begynte Øystein så smått å lære seg litt kinesisk. 

– Det var interessant. Det gikk på kassett og lydbok og lydtekster. Hvert ord har jo et tegn, og det er enormt mange tegn.

– Du må tenke på en helt annen måte enn ved andre språk?

– Ja. På en helt annen måte. Jeg lærte meg noen høftlighetsfraser og andre ord og uttrykk, sier Øystein og slår plutselig om til kinesisk. 

太极拳对身心都有益

Han snakker uavbrutt i rundt ti sekunder, foran en måpende journalist. 

– I alle dager? Hva sa du nå?  

– Nå sa jeg at å drive med Thai Chi er veldig nyttig for både kropp og sjel. 

Innhentet av karma

Det er ikke bare journalisten som har blitt overrasket over språk-evnene hans. Øystein vakte også oppsikt da han var på en guidet tur i Shanghai. 

– Det var en kar som var ivrig på å selge meg en paraply. Jeg svarte på kinesisk at jeg ikke hadde noe behov for en paraply, for været var jo flott. 

Selgeren fikk hakeslepp av nordmannens uttale på kinesisk.

Men minutter senere ble Øystein, ifølge ham selv, innhentet av sin egen karma.  

– Den lille skyen på himmelen åpna seg veldig, og det kom et vanvittig regnskyll. Jeg sprang etter selgeren og spurte om å få kjøpe den paraplyen likevel. Da rista han bare på hodet.

Ingen perfeksjonist

– Hvis det er en egenskap ved meg som dette avspeiler, så er det at jeg er ikke redd for å dumme meg ut. Jeg tar livet ganske humoristisk. Skal jeg vente til jeg har perfekt kunnskap før jeg knoter i vei, så kommer jeg ingen vei. 

– Så på en måte er du ikke perfeksjonist, men noe av det du driver med krever likevel tilnærmet perfeksjonisme?

– Arbeidsfeltet mitt som tannlege har stort sett vært på under 1 kvadrat-millimeter. Bommer du der, så er det kjørt. Så der – på jobben – der er det så 100 prosent som det går an. Der er det ingen nåde. Du kan godt si at skillet mitt har gått mellom jobben og det jeg driver med privat.

For heller ikke som pilot er det rom for å gjøre store feil. 

– Har du ikke disiplin i lufta, så kan du bare glemme å fly, sier Øystein. 

«Nytter ikke å rope på mamma»

Som nevnt var ønsket hans å bli jagerflypilot. Det skjedde ikke. Men han ble likevel pilot. Øystein har rundt 600 timer bak spakene.

Det hele startet da han var konfirmant. 

– Jeg hadde verken rike foreldre eller en rik familie, men konfirmasjonspengene jeg fikk, ønsket jeg å bruke på et kurs i seilflyging. Heldigvis var foreldrene mine positive til dette. Jeg søkte i tillegg om et ungdomsstipend fra Forsvaret – de strevde nemlig med å rekruttere nye flygere på den tida. Stipendet fikk jeg, så da tok jeg toget ned til Notodden, og gjennomførte kurset. 

Da Øystein var 15 skulle han gjennomføre sin aller første solotur. Det skulle bli et minne for livet. 

– Det var en fantastisk skjellsettende opplevelse. Ingen glemmer den første turen der man selv har ansvaret for å komme levende ned, sier Øystein og fortsetter: 

– Jeg følte meg så vel. Helt konge. Samtidig gikk det ganske klart opp for meg; «ok, unge mann. Hvis du skal overleve dette, så er det du – og kun du – som må prestere». Det nytter ikke å si «jeg får det ikke til», eller rope på mamma. Nå måtte jeg pinadø levere, tenkte jeg. 

Og det gjorde han. Flyturen, som varte i omtrent 15 minutter – i en høyde på 600 meter over bakken – var perfekt.  

– Jeg visste allerede fra første sekund i lufta at jeg skulle fly mer. Det ga meg en helt spesiell følelse. 

Etter sin første solotur, ble han «døpt». Måten det skjedde på, var at han ble kastet ut i elva i Notodden. 

– Jeg var som en drukna katt, men gikk bare rundt og smilte. For der og da følte jeg at jeg var tatt opp i et veldig eksklusivt miljø. 

Gjennom årenes løp har Øystein flydd over store deler av Trøndelag. Svært mange av turene har vært over Selbu. Han har gjentatte ganger tatt med seg innbyggere på «sightseeing» over Neadalen. Han har også møtt mye folk, og hatt utallige nerde-samtaler om flyinteressen. 

Ikke adrenalin

Selv om Øystein er både høyt og lavt, har flygingen aldri handlet om adrenalinkick. 

– Nei, absolutt ikke. Adrenalin har aldri vært drivkraften. For meg har flyginga vært en mestringssport. Jeg har drevet en del med luftakrobatikk, og det er et langt lerret å bleke for å bli god. Det er bestandig en ny utfordring å bryne seg på. Men det er ikke mange ganger jeg har hatt høy puls bak spakene. 

For å illustrere dette forteller han om en episode for noen år siden, da han fløy over Selbusjøen med favorittflyet, et SAAB Safir 1953-modell.

– Jeg var nysgjerrig på hvordan pulsen min egentlig varierer gjennom de ulike fasene av en flytur, så jeg tok på meg treningsklokka og startet den før jeg tok av på Værnes. Jeg kom til Selbu og gjorde en del looper, roller og spinner. Men plutselig føltes motoren litt daff da jeg ga gass. 

Det hadde oppstått et problem. Oljetrykksnåla lå på null. 

«Oi», tenkte Øystein. 

– Lavt oljetrykk er aldri bra. Jeg sjekket temperaturen på motoren, men den var heldigvis grei. Det var ingen varmeutvikling, det luktet ikke brent, og motoren gikk. Men flyet har en propell med variabel pitch, som betyr at man kan justere vinkelen på propellbladene. Når du skal stige og trenger å gi gass, vris bladene noen få grader. Det høres lite ut, men det har enorm effekt. Uten oljetrykk skjedde ikke dette. Jeg hadde ikke lenger mulighet til å justere pitchen.

Øystein forstod at det var alvor, og bestemte seg for å sette kursen mot Stjørdal, men begynte samtidig å ta høyde for en potensiell nødlanding på Selbustrand. Heldigvis hadde flyet nok energi til å komme seg over Våttåfjellet.

Han meldte i fra til Værnes om problemet. 

– Jeg fortalte at jeg hadde merkelige avlesninger på motorinstrumentene, som ikke var særlig tillitsvekkende. 

Kontrolltårnet på Værnes forstod raskt alvoret, og ga ham førsteprioritet på landingsstripa. Øystein kom seg helt frem, og gjennomførte en udramatisk landing. Det viste seg at det noe hadde tettet seg, slik at oljetrykket ikke kom høyt nok til å regulere propellen. 

Poenget med denne historien er ikke nødvendigvis at han havnet i en potensielt farlig situasjon. Poenget er pulsklokken han hadde på seg da det skjedde. 

For husker du at vi spurte om flyginga er forbundet med adrenalin for Øystein? 

– Jeg så i ettertid at pulsen hadde steget til 75 prosent av makspuls da jeg oppdaget feilen under flyturen. Men da jeg kom meg over Våttåfjellet, dalet pulsen raskt ned til normalen igjen. 

Øystein nådde altså aldri makspuls, og han hadde nærmest hvilepuls på vei inn mot Værnes, til tross for en feil de fleste av oss ville blitt livredde for. 

Det er vel en grunn til at ikke alle blir piloter.

Oversetter for bestselgende forfatter

At Øystein har en tendens til å kaste seg over ting han synes virker spennende, er et gjentakende tema i livet hans. Som den gangen han irriterte seg grønn over dårlige oversettelser i en bok– og endte opp som oversetter for en av verdens mest leste forfattere.

– Utgangspunktet var at jeg leste en engelsk pocketbok om flyging, og ble mer og mer forbanna over den elendige oversettelsen til norsk. Jeg tok rett og slett kontakt med et forlag for å høre om jeg kunne få oversette en annen bok for dem, minnes Øystein.

Forlaget manglet rettighetene til akkurat den boken Øystein ønsket seg, men ga ham en annen utfordring. De sendte ham en fersk bok med grønt omslag, ga ham en kort frist på å oversette tre prøvekapitler, og Øystein leverte sakene.

Boken het «Sphere» og var skrevet av giganten Michael Crichton.

– Jeg visste ikke hvor berømt han var, men det var jo litt artig, da, ler Øystein.

Oppdraget ble mer omfattende enn antatt, men Øystein fullførte og leverte til slutt en bunke på nesten 500 sider personlig på forlagets kontor i Oslo.

– Jeg trodde jo egentlig det var en flybok, for handlingen startet med at et helikopter flyr ut til et hangarskip. Men flytemaet forsvant i første kapittel. Resten foregikk i en hule på 5000 meters dyp, med kjempeblekkspruter og greier, forteller han.

Øysteins kunnskap om flyterminiologi var plutselig ikke særlig relevant lenger.

For å sikre at alt ble riktig, gikk Øystein grundig til verks. Da forfatteren beskrev et massivt lavtrykk og storm på havoverflaten, tok Øystein like greit en telefon til meteorologene på Værnes for å faktasjekke den verdenskjente forfatteren.

– Jeg spurte om det faktisk var mulig å ha et så lavt lufttrykk. Svaret var nei. Forfatteren var rett og slett på villspor. Han hadde tegnet en situasjon som var for ekstrem. Så jeg justerte det lite grann i den norske oversettelsen, slik at det ikke ble helt vanvittig for de som har de greie på det, humrer han.

Det ble med dette ene store oversetteroppdraget. Selv om han fikk greit betalt for jobben, handlet det aldri om pengene for Øystein. For ham handlet det nok en gang om å kaste seg ut på dypt vann.

– Jeg er en tilhenger av at man skal forfølge impulsene og drømmene sine. Har man lyst til å fly, ja så gjør det, da, oppsummerer han.

Fortsatt aktiv

Selv om han nå har passert 76 år, er det ingenting som tyder på at Øystein har tenkt å skru ned tempoet. Luften lokker fremdeles, og engasjementet for flyging er fortsatt sterkt. 

– Jeg var så heldig at jeg fikk være med i oppstarten av flytryggingsarbeidet her i landet, i en tid da det var veldig mange uhell og ulykker. Det var vi flere som var med på å bygge opp, og det er jeg veldig stolt over, forteller Øystein.

Kompetansen hans er fortsatt etterspurt. Etter pandemien ble han, som han selv uhøytidelig kaller det, trukket inn som «gammel gubbe og senior» i sikkerhetskomiteen til motorflyseksjonen i Norges Luftsportsforbund. Selv om han nå trer ut av selve utvalget, fortsetter han å jobbe med egne flyprogrammer for å dele kunnskapen videre til andre piloter.

Når han ikke jobber med flysikkerhet, står reising og fysisk aktivitet høyt på agendaen. Som for eksempel syv dager på sykkelsetet langs sørkysten av Portugal.

Selv er han dypt takknemlig for at formen er god. 

– Jeg føler meg heldig som vet at jeg er frisk, men det er ingen selvfølgelighet. At folk faller fra, kan skyldes alt mulig. Jeg pleier å si at helse er tredelt: Genetikken får du ikke gjort noe med. Den andre delen kan du påvirke selv. Det tredje er ren og skjær flaks. Detter du ned trappa, så har du rett og slett uflaks – uansett om du har sprunget ørten runder i fjellet, slår han fast.

Nettopp derfor er det så avgjørende å ta tak i den ene tredjedelen man faktisk rår over selv. Han er ikke i tvil om hva som er den største fellen man kan gå i på hans alder.

– Det du kan gjøre noe med selv, det må du gjøre noe med. Forfallet starter når du bare setter deg ned. Hvis bevegelsene dine til slutt begrenser seg til etappen mellom godstolen og fjernkontrollen – da blir du raskt ustø, avslutter 76-åringen.