Kultur

- Jeg har grunnet på hvorfor akkurat jeg fortjener denne æren. Det er jo så vettesløst mange andre kandidater, sier Ole Bjarne Østby om helgens innlemmelse i Hall of Fame. «Det her e Tydal’n»-skjorta han har på bildet, med henvisning til et av Østbys mest kjente sitater, fikk han for øvrig i julegave fra en ukjent.

Ole Bjarne Østby havner i celebert selskap

Publisert Sist oppdatert

Ole Bjarne Østby kan se tilbake på en innholdsrik karriere i gammeldansens tegn. Søndag skal han hedres med innlemmelse i et meget godt selskap.

Spellemannen fra Bersvendsgarden i Østby-grenda skal nemlig innlemmes i Hall of Fame ved Norsk Radio- og Fjernsynsmuseum i Sjøbygda.

– Jeg ser på det som en ære å bli respektert, om jeg skal bruke det ordet, for det jeg har holdt på med. Jeg har grunnet på hvorfor akkurat jeg fortjener denne æren. Det er jo så vettesløst mange andre kandidater, sier han.

Første spillejobber

Ole Bjarne Østby begynte å spille trekkspill i 10-årsalderen. En trekkspiller fra Hommelvika kom til Tydal for å holde trekkspillkurs, og et tyvetalls tydalinger meldte seg på. Blant dem var både Ole Bjarne og flere av dem som i dag utgjør Tydal Trekkspillklubb.

Ole Bjarne minnes den første gangen han fikk betaling for å spille. Da broren Joralf giftet seg med sin Sigrid var det bryllupsfest hjemme i Bersvendsgarden. Ole Bjarne var da 13 år gammel og hadde begynt å få dreisen på trekkspillet. Bjørn Berggård, som var en av bryllupsgjestene, sa til den unge karen at han skulle få fem kroner av ham dersom han spilte et par slåtter.

Ole Bjarne tok utfordringen på strak arm, men etter å ha spilt én slått fikk han en ny utfordring. Gammelonkelen hans, Martin Østbyhaug, som vitterlig ikke var noe musikkinteressert, bød ham 10 kroner for å slutte å spille.

– Ved å bare spille én slått hadde jeg tjent 15 kroner, og det var mye penger på den tida. Dette var første og heldigvis siste gang jeg har fått betalt for å slutte å spille, ler Ole Bjarne.

Men det første ordentlige spilleoppdraget fikk han av en annen sambygding den dagen han ble konfirmert.

– Etter overhøringa skulle vi stille oss opp for fotografering. Da kom Magda Moa listende bort til meg og spurte om jeg kunne spille på bryllupsfesten da sønnen hennes, Jarle, skulle gifte seg.

Riktignok hadde han spilt sammen med Ola Bøns, Birger Berggård og Johnny Opheim på en bridgefest på Graftåsen i Ålen noen år tidligere, men det var etter konfirmasjonen at spellemannskarrieren virkelig begynte.

Forbilder

Siden har det gått slag i slag i over 50 år. På spørsmål om hvem som har vært hans store forbilder, tenker Ole Bjarne seg grundig om.

– Da jeg begynte å spille var det Oddvar Nygaard som var stor i Norge og Brödrerna Lindquist i Sverige. Når Folke Lindquist hekter på seg et trekkspill, hører man tvert hvem det er som spiller.

– Får stadig henvendelser

Selv om Ole Bjarne ofte stiller opp med trekkspillet på både små og store arrangement, er han ikke like aktiv nå som før.

– Men jeg får stadig henvendelser fra folk som etterlyser noter til ulike melodier jeg har laget. At noen på Østlandet husker at jeg har skrevet Snussnoa for eksempel, det forundrer meg.

Snoa er en gammeldans av svensk opprinnelse. Da nordmannen Ole Bjarne Østby vant en snoa-konkurranse i Östersund med egenkomponert melodi, ble visst ikke söta bror særlig høy i hatten.

Ole Bjarne Østby (t.h.) i samspill med Olav Indal under en festival på Stugguvollmoen. Foto: arkiv

En melodi blir til

Når Selbyggen spør ham om hvordan en melodi blir til, svarer han at det er svært miljøbetinget.

– Da gammeldansen var på topp, var det enklere for meg å lage musikk. Det var på den tida at det var mest meningsfullt å lage musikk. Asmund Bjørken sa til meg at man kan øve på jazzmusikk i tolv timer sju dager i uka, men man blir fortsatt ingen jazzmusiker i Tydal. Slik er det med gammeldansen også. Man blir ikke spellemann uten at finnes et ordentlig gammeldansmiljø.

– Så det har ikke hendt at du har laget musikk fordi du kjeder deg og vil slå i hjel tid?

– Man kan ikke lage musikk som har livets rett ved å bare sette seg ned med trekkspillet og forvente at melodiene skal komme av seg selv. Man er helt avhengig av at det er et miljø rundt som gir deg motivasjon og et ekstra påskudd til å gjøre det.

En av hans mest kjente melodier, Stenlekin, ble laget under Titanofestivalen en gang tidlig på 80-tallet. Han satt i dommerpanelet sammen med Stein Stensgård, og Ole Bjarne dedikerte melodien til ham.

Ikke musiker, men spellemann

Tituleringen komponist vil ikke Ole Bjarne sette bak navnet sitt. Han sier han «lager melodier».

Han er heller ikke helt komfortabel med begrepet «musiker».

– Det er spellemann jeg er, understreker han og legger til:

– Jeg er veldig lite skolert. For meg som spellemann er selve dansen svært viktig. Dessuten er det slik at en musiker på trekkspill behersker flere stilarter.

Ikke bare gammeldans

Men nå skal det sies at også Ole Bjarne rett som det er spiller noe annet enn bare gammeldans. Når hans selvtitulerte band Ole Bjarnes opptrer på dansefester, spiller de som regel også populærmusikk av blant annet Hellbillies og Afzelius.

For øvrig har spellemannen fra Tydal stor interesse for andre typer musikk. Han trekker spesielt fram country.

– Da tenker jeg på ordentlige countrymusikere, slik som Buck Owens og Hank Williams – det er da du snakker ekte country. Den glattpolerte countryen som dagens countrystjerner spiller på store arenaer, der er det ikke mye av røttene igjen, mener Ole Bjarne.

Og det er nettopp countrymusikkens røtter i amerikansk folkemusikk som Ole Bjarne er fascinert av, for han ser paralleller mellom country og skandinavisk folkemusikk.

I 1991 ble Ole Bjarne Østby tildelt Tydal kommunes kulturpris, overrakt av daværende ordfører Erling Lyngen. Foto: arkiv

Interessen dabber av

Interessen for gammeldans var enorm på 70-, 80 og 90-tallet. Men rundt tusenårsskiftet var gammeldansens gullalder forbi. Ole Bjarne ble ikke overrasket over utviklinga.

– Fra andre halvdel av 70-tallet var jeg egentlig klar over at den populariteten som gammeldansen hadde ikke kunne fortsette til evig tid. På 80-tallet reiste vi rundt nærmest som rockestjerner. Vi fikk hotellovernattinger på arrangørens regning, og spillejobbene var godt betalt. Man skjønner at slike ting ikke kan vedvare, sier Ole Bjarne Østby.

Nå har han inntrykk av at den nedadgående kurven etter tusenårsskiftet har flata ut de siste åra.

– Men dessverre står det dårligere til med gammeldansen i Neadalen sammenlikna med andre plasser. Det arrangeres stadig gammeldanshelger på «kjåka» fulle hoteller andre steder i landet. I Selbu er det en del ungdommer som har starta gammeldansband, og de hadde fortjent flere arenaer å spille på, sier Ole Bjarne.

– Synes du det er vemodig at interessen har dabbet av, eller ser du på det som en helt naturlig utvikling?

– Jeg kan ikke sitte her og være vonbroten over at ikke tusen personer i Neadalen er helt vill etter gammeldansmusikk. Jeg er glad for at jeg har opplevd den tida da gammeldansen var i sine glansdager, så da kan jeg ikke se på det hele med vemod.

Medaljens bakside

Spellemannslivet har gitt Ole Bjarne mange uforglemmelige opplevelser og beriket livet med mye glede og moro. Men medaljen har også hatt sin bakside.

Ofte da Ole Bjarne og kona Alison var invitert bort i selskap, merket han at det var en forventning om at han skulle ha med seg trekkspillet. Han som så ofte dro rundt over hele landet og spilte, syntes det hadde vært godt å kunne la instrumentet ligge igjen hjemme noen ganger.

– Jeg fikk alltid spørsmål om jeg kunne spille noen melodier. Det virket som om det var viktigere at trekkspillet kom enn at jeg kom. Hvorvidt dette var noe reelt eller om jeg bare opplevde det slik, er vanskelig å si. Men det førte rett og slett til at jeg ble asosial en periode. Vi sa nei til invitasjoner til bryllup og gebursdager, og det verste var at dette også gikk utover kjerringa, sier Ole Bjarne.

Faren hans, som var en habil spellemann, måtte til slutt legge vekk trekkspillet mer eller mindre for godt på grunn av det samme presset.

Ole Bjarne nevner også en annen bakside av spellemannslivet. På slutten av 60-tallet begynte han å spille i bandet Helges. Utover 70- og 80-tallet hadde de utallige spilleoppdrag, og Ole Bjarne har mange gode minner fra den tida. Men han hadde sjelden mulighet til å dra på dansefest som vanlig festdeltaker. Da Alison og Ole Bjarne dro på julefest i kulturhuset, eller idrettshuset som det het den gang, var det spesielt én ting som slo dem:

– Det var liksom ingen der som det var naturlig for oss å slå oss ned sammen med. Vi kjente selvsagt dem som var der, og vi menga oss jo med dem, men vi dro aldri på fest sammen med andre. Vi hadde på en måte vært «borte» i 15 år.

Ole Bjarne Østby var ordfører fra 2015 til 2019. I dag er han varaordfører. Foto: Merete Lien

Hall of Fame

Men først og fremst er det all gleden og de gode opplevelsene som dukker opp når Ole Bjarne ser tilbake på sitt begivenhetsrike spellemannsliv. Og nå skal han innlemmes i Trekkspillets og Gammeldansens Hall of Fame. Det ser han virkelig fram til.

I tillegg til Østby skal også Øystein Ulen og Freddy Kristoffersen (post portem) innlemmes.

Naturligvis skal Ole Bjarne spille under søndagens konsert i Sjøbygda. Øystein Ulen blir også til stede. Ellers blir det flere innslag med Harald Morten Bremseth, PA Røstad, Odd Arne Halaas og Elin Kristoffersen.

Arrangementet foregår utendørs i amfiet ved museet.

Powered by Labrador CMS