Oldemor, oldefar og de 18 oldebarna

Dette er historien om en gutt og ei jente som fant hverandre i ung alder, om livslang kjærlighet og et frodig slektstre som stadig skyter knopper inn i nye generasjoner.

Gjestfritt hus

Som den nest yngste av fem søsken ble Brynhild født på garden Volden (Greslivollen) i 1939. Faren, Torstein Korsvold, var den første i Tydal som tok førerkort og drev i mange år som drosjesjåfør, et virke som Brynhild overtok etter han. Volden var fra gammelt av også skyss-stasjon, og Korsvoldfamilien var kjent for sin rause gjestfrihet og humørfylte lynne.

– Musikk, dans og festligheter var det mye av hjemme på Volden, og alle vi søsknene lærte tidlig å spille trekkspill, minnes Brynhild.

– Henne skulle jeg ha

– Hun var bare syv, åtte år, og den blideste, netteste jenta jeg hadde sett, sier Klaus om sitt første møte med Brynhild.

– Jeg var 13 år den sommeren jeg fikk hyre som gjetergutt på Ny-vollen ved Væla. Om kvelden syklet jeg utover veien for å få inn kyrne til kvelds, og da sto hun der i veikanten og lo til meg. Der og da bestemte jeg meg; henne skulle jeg ha, sier Klaus som er født og oppvokst i Klæbu.

Syv, åtte år senere ble det mer fart over sakene. Ansatt som maskinkjører og verkstedmann på AS anlegg, et entreprenørfirma som var sterkt involvert i Nea utbygginga, kom klæbyggen til Tydal våren 1956. Da ville tilfeldighetene, eller kanskje var det en godlynt skjebne, at de to skulle treffes igjen.

– Jeg kom kjørende forbi Myrvang og stoppa bort med vegen der, for der sto det ei jente jeg dro kjensel på. «Kan jeg få sitte på hjem?» spurte ho, forteller Klaus.

– Det fikk jeg, men jeg fikk fort høre at det lukta møkk av støvlene mine. Det var ikke så rart, for jeg kom rett ifra fjøset i Myrvang, der jeg pleide å hjelpe til, ler Brynhild.

Samme sommeren fikk hun jobb på Væktarstua.

– Tausene sov i et hus ved siden av hotellet. Jeg var ikke eneste utpåkaren der, sier Klaus med ett lurt glimt i øyet.

Nye generasjoner på Volden

18. november i 1957 ble Brynhild og Klaus gift i Domkirken i Trondheim, og bryllupsfesten ble holdt på Sentrum hotell. Der var det ikke nok sengeplass til alle gjestene.

– Sannsynligvis er jeg den eneste brudgommen som har tilbrakt bryllupsnatta i samme seng som svigermora mi, humrer Klaus.

Knapt en måned senere kom deres førstefødte, Nils Toralf, til verden.

– Ting måtte skje i rett rekkefølge den gangen. Først giftermål og så barn. Nils Toralf (f. 1957) ble født på helsehuset i Ås. Så ble villaen Bjørkly bygd like ovenfor gården, hvor Tove ble født i 1960 og som hun og ektefelle Hilde eier i dag. Attpåklatten Kari (f. 1969) ble født på helsehuset i Ås, forteller Brynhild.

Klaus fortsatte som anleggsarbeider til han ble utsatt for en sprengningsulykke under arbeidet med tunnelbygging ved Hilmobrua i 1965.

– Jeg var i ferd med å klatre ned en stige inne i tunnelen da lunta gikk av for tidlig. Jeg mistet synet på det ene øyet, men det var ikke for stort å regne mot det som skjedde med arbeidskameraten min. Han omkom der og da. Det var en fryktelig hendelse som har fulgt meg gjennom livet, sier Klaus som ei tid etterpå fikk tilbud om å drive en bensinstasjon på Kyrksæterøra. Der bodde de ett års tid, men flyttet hjem og overtok Volden da mor til Brynhild, Hjørdis, døde i 1968.

Gårdbruker og drosjesjåfør

Nå fulgte arbeidsomme og rike år. Brynhild og Klaus startet opp med husdyrhold i 1969 og bygde nytt fjøs i 1973. Og ved siden av gårdsdrifta overtok Brynhild farens løyve og kjørte drosje.

– Jeg fikk eget løyve i 1975 og kjørte sammenhengende i 35 år. Den gangen var drosjekjøring et serviceyrke, og du måtte være litt sosialarbeider også. Det var helt annerledes enn i dag. Det var mye sykekjøring, og da var det en selvfølge at vi fulgte pasientene inn på sykehuset og ventet på dem til de var ferdige med behandlingen. Etterpå tok vi kanskje en butikkrunde i sentrum og kjøpte oss kaffe også, sier Brynhild som forteller om ei tid da festkjøring var vanlig i helgene.

– Det var ikke uvanlig å bli ringt opp midt på natta av ungdommer som skulle fra en gard til en annen. Noen timer senere kunne de ringe opp igjen, da skulle de feste videre på ett annet sted igjen. Til tross for at det kunne bli lite søvn og travelt til tider; jeg har vært heldig som i så mange år fikk ha et så sosialt og trivelig yrke, sier Brynhild.

– Holder oss i vigør

I dag er det sønnen til Nils Toralf, Lars Petter og hans samboer Maja, som har overtatt gårdsdrifta på Volden. De har bygd nytt fjøs og satser stort på melkeproduksjon, og i en travel hverdag både for foreldre og besteforeldre, er oldemor og oldefar god å finne for de tre guttene deres.

– Unntatt tre oldebarn i Trondheim og seks i Selbu, har vi resten av hopen her i Tydal. De stikker ofte innom og holder oss i vigør. Å få følge med dem i oppveksten og ha dem så nære, er et stort privilegium. Ungene gir liv til dagene våre og er gull verdt, sier Brynhild og tar frem albumet med gylne minner fra multeplukking og fisketurer til setra i Hendalen.

– Jeg synes de er litt for opptatte av mobilene sine og prøver å få dem med på andre ting. To har allerede lært seg å spille trekkspill og så lærer vi dem å danse. Klaus og jeg har dansa mye; han var fenomenal til å danse swing, men han ble ingen polsdanser. Men det var ikke så farlig, for det kom alltids noen som bydde meg opp til pols, ler Brynhild.

– Finner ro og kvile med hverandre

Brynhild og Klaus har vært gift i 67 år, men på spørsmål om de har noen oppskrift på et langt og lykkelig ekteskap, blir de svar skyldig.

– Folk er så forskjellige, og det må hver enkelt finne ut av. Klaus og jeg har vært heldige med god helse begge to; vi har nesten ikke vært til lege. Vi har begge godt humør, trives i hverandres selskap og måter godt i lag. Vi har også vært mye ute på turer i skog og mark og lørdagskveldene koser vi oss med god mat og kanskje en litt god vin attåt, sier Brynhild.

Nå i alderdommen finner de ro og kvile med hverandre og gir hverandre trøst og oppmuntring når bekymringer tynger.

– Jeg vet ikke hva det er, men i de senere årene har det blitt slik at jeg tenker mye på framtida. Jeg bekymrer meg for de som kommer etter oss, barna, barnebarna og oldebarna, om det skulle skje dem noe, sier Brynhild.

Men da er Klaus god å ha. 

– Du må legge ifra deg de tunge tankene og prøve å leve mer i nuet, Brynhild, svarer han fra godstolen sin ved vinduet.

– Kvelden kan være fin den også

Sola er borte fra Volden nå og kommer ikke tilbake før i slutten av januar. Da tipper den så vidt fram over Henvola og går mot de lange og lyse dagene igjen.

– Det er aldeles så sola følger kanten av fjell-rekka utover, helt til den går ned bak fjella i vest. Jeg liker så godt å sitte her og se utover mot den røde kveldshimmelen. Siden vi møtte hverandre i ungdommen, har vi hatt et langt liv med lyse og gode dager, Brynhild og jeg. Men kvelden kan være ganske fin den også, sier Klaus.