Nelly har strikket selbuvotter i bortimot 90 år

Mange dyktige strikkersker har opp gjennom årene holdt Selbustrikkinga i hevd, men av de nålevende er Nelly Rolseth (95) sannsynligvis den som har holdt på lengst.

– Jeg begynte å strikke «vekk» tidlig, kanskje allerede i fem–seks årsalderen. Men smått om senn begynte jeg med to tråder, en svart og en kvit og rang og rett, og deretter ble det bladvotter og Skjenn-rosa. Ja, jeg har strikket mye fingervotter, sokker og strømper også, sier Nelly.

Hun tror ikke de unge i dag skjønner hvor mye strikkingen har betydd for småkårsfolk i Selbu opp gjennom åra.

– Det var ikke verst for oss som hadde gard og krøtter. Vi hadde i alle fall mat så vi kunne spise oss mette. Men for enker og enslige kvinner som satt dårlig i det, betydde strikkingen at de hadde noe å handle for på butikken. Trygd var det lite av. Det var av bindingen de levde, sier Nelly.

Sju julegaver for ett vottpar

På Avelsgården i Innbygda vokste hun opp som den sjette i rekka i en søskenflokk på sju, to gutter og fem jenter som vokste opp.

– Det var ingen forskjell, også guttene måtte lære seg å strikke. Dersom leken ble for voldsom og det ble mye styr, minnes jeg at mor hysjet på oss og ba oss finne igjen strikkingen, for da ble det rolig. Bestemor bodde sammen med oss og var nok den som hadde best tid til å lære oss strikkekunsten, sier Nelly som har et spesielt artig minne om broren Pål.

– Det var like før jul. Pål hadde strikket ferdig et par bladvotter og gikk på butikken for å selge dem. Det var Haldor Langseth, kjøpmann og grunnleggeren av det B. Langseth vi kjenner i dag, som tok imot vottene. Han var skikkelig raus og snill; i betaling for det ene vottparet fikk Pål med seg julegaver hjem til alle oss søsknene. Det var ikke store greiene; en blyant, ei hårsløyfe og kanskje et brettspill. Men vi var ikke vant til så mye, og for oss var det de kosteligste gaver. Og aller gladest var nok kanskje den stolte giveren, sier Nelly.

Gjeterjenta som gikk og batt

Strikkingen var også med da hun i elleveårsalderen debuterte som gjeter på setervollene som tilhørte garden.

– Vi hadde to voller, en vår-voll nær Tømra og en sommervoll ved Ånvatna. Vi trivdes best på sommervollen, for der kunne vi slippe kyrne og geitene på beite uten at vi måtte gå og passe på dem hele dagen. Da ble det god tid til å strikke. Jeg hadde strikkekorga med garnet i på armene og gikk og «batt» mens dyra gikk rolig og beitet rundt omkring meg. Det var slik ro og fred over dagene og livet, noe som står i skarp kontrast til det vi opplever i verden i dag. Da jeg rykket opp i gradene til budeie noen år senere, ble det travlere dager. Vi hadde 30–40 geiter og myssmørkjelen sto på ovnen hver eneste dag.

Strikkingen betyr mer enn noensinne

Nelly har strikket mer eller mindre hele livet, og nå i hennes 96. år betyr den mer enn noensinne.

– Mens Husfliden besto, leverte jeg en del av strikkingen mi der, men nå samler jeg det jeg strikker og gir bort i gaver eller til noen som spør om å få kjøpe. Jeg føler at de yngre setter pris på å få et par Selbuvotter til jul, og det gir meg sånn glede. Når jeg starter på rosa, må jeg ha mønsteret. Men det meste sitter fortsatt oppi her, sier Nelly og tar seg til tinningen.

Hun tror strikkingen hjelper henne å holde tankene klare, og så går tida så fort når hun kaster på til en ny vott.

– Hva skulle jeg gjort alene her om dagene hvis jeg ikke har hatt strikkingen? undres hun.

– Jeg strikker og leser bøker jeg låner på biblioteket. Nå holder jeg på med andre bindet av Søsterklokketrilogien av Lars Mytting. Han skriver så godt, de bøkene må du virkelig lese. Og så må du lære deg å strikke. Jeg kan lære deg. Det er aldri for sent, sier den kvikke 96-åringen med et glimt i øyet og vinker farvel fra godstolen sin i leiligheten på Nestatunet.